Spillåret 2023: Kim Mjellekås’ favoritter

Kim har brukt året på å jakte etter herlige spillskatter, og her er over 20 av favorittene hans fra 2023.

Hva kan man egentlig si om spillåret 2023? Det har igjen kommet veldig mange gode spill, men vi har kanskje manglet altfor mange av de helt store toppene, bortsett fra et opplagt valg som har snudd spillverdenen på hodet, og noen til som burde ha gjort det. Siden jeg har endt opp med å dra på ferie hele desember har jeg også gått glipp av noen potensielle perler på slutten av året og da spesielt Against The Storm, men det har nok Joachim tatt hånd om i sin egen liste.

Regner kanskje med det er spill her som er crossover med noen av de andre gærningene som skriver for siden. Ganske sikker på at det er en til som deler min nummer en i alle fall. I fjor prøvde jeg å sette verdensrekord i antall spill på en slik liste med 24 spill, og jeg når «dessverre» ikke helt opp dit i år, selv om det var nære på. Det er mest min egen skyld, men også fordi kvaliteten på spill har vært lavere enn i fjor. Det er egentlig bare de syv første spillene på lista jeg føler at man må spille fra 2023, men om dere allerede har prøvd disse, så kan det jo hende dere finner noen skjulte perler lenger nedover som ikke falt like godt i smak hos meg. Snurr liste!

22. Voidigo

Helt nederst på lista, men like fullt en anbefalning ligger Voidigo. Dette er et såkalt bullet hell ganske i samme gate som det veldig populære Enter The Gungeon, hvor spilleren må komme seg unna tonnevis med prosjektiler, samtidig som man må plaffe eller slå ned horder med fiender. Det er tonnevis av oppgraderinger og muligheter til å skreddersy det våpenet man vil bruke, og spillflyten er veldig god. Dessverre blir spillet litt uoversiktlig for meg, spesielt for å sammenligne våpen. Grafikken er også litt i overkant rotete for min smak. Jeg vil heller anbefale Enter The Gungeon av denne typen spill, men om man elsket det spillet, så må Voidigo prøves.

21. Figment 2: Creed Valley

Dette spillet er en veldig barnevennlig actionplattformer, med søt grafikk og fargerike karakterer. Det har noen enkle fysikkbaserte gåter, og noen kreative bosskamper. Karakterene, barnslig humor, og lav vanskelighetsgraden gjør at det ikke er helt topp for meg, men om man har et 10-årig barn, så vil jeg tro at dette er midt i blinken. Årets beste spill rettet mot barn finner man her.

20. Star Wars Jedi: Survivor

Det klarte å snike seg inn et AAA-spill på lista i år også. Dette spillet er oppfølgeren til Fallen Order, som var et fryktelig middelmådig actionspill som ikke føltes som Star Wars i det hele tatt. Dette spillet er et hakk opp. Det er mer og bedre slossing enn tidligere, selv om det fremdeles stykkes opp av altfor mange endeløse klatresekvenser, som ødelegger flyten i spillet. Vi kan nå også velge mellom tre forskjellige kampstilarter i forhold til hva slags lyssverd man velger å bruke.

Det er fremdeles lysår unna å være noe i nærheten av Jedi Knight-spillene, så kjøp heller de for en brøkdel av prisen om dere ikke har spilt dem. Denne nye Star Wars-serien har også valgt å bruke verdens kjedeligste hovedperson, og historien er like forglemmelig som forløperen. Om man er Star Wars-fan så er allikevel dette spillet såpass fornøyelig at det kan anbefales siden det ikke finnes noen andre moderne alternativer.

19. Pizza Tower

Dette spillet beskrives som en slags åndelig oppfølger til Wario Land-serien. Jeg har ikke noe forhold til Wario Land, men dette plattformspillet går uhorvelig fort. Her skal man helst suse avsted uten å mæke hodet i en vegg eller i en fiende. Spillet har en sjarmerende og humoristisk tone med herlig 90-talls tegneseriegrafikk. Dette spillet har blitt en kjempehit på Steam, og det kan jeg godt forstå, men for en gammel mann som meg, så går dette altfor fort unna.

18. Planet Of Lana

Dette er en nydelig puzzleplattformer i samme stil som Limbo. Det er nesten verdt å spille for grafikken alene. Her skal man løse (altfor) lette gåter i todimensjonale miljøer for å avansere videre. Det er noen monstre her, så det er mulig å dø, og det anbefales ikke om man ikke aksepterer tidsfrister for å komme seg forbi enkelte seksjoner. Historien blir for uinteressant og gåtene for lette til at jeg kan plassere dette høyere på lista, men dette er garantert et spill mange kommer til å elske.

17. Hi-Fi RUSH

Dette er et rytmebasert actionspill hvor man skal time angrepene sine i samme rytme som musikken. På sitt beste er dette utrolig kult, fordi de har fått med noen skikkelig fete sanger, fra blant annet The Prodigy, The Black Keys og Nine Inch Nails. Dessverre er ikke resten av musikken like bra, så det kan bli ganske repetivt til tider. Jeg liker den tegnefilmgrafikken de har gått for veldig godt, og selv om humoren er ganske banal, kan man ikke gjøre annet enn å la seg sjarmere av hvor corny den er.

16. The Lamplighters League

En av årets store kommersielle flopper, noe man kan forstå med den prislappen de satte på spillet. Spillet er allikevel et så klassisk 7/10-spill man kan få det. I utgangspunktet er det et slags XCOM-aktig spill med estetikk og tematikk snytt ut av nesa på Indiana Jones, som jo høres veldig bra ut i seg selv. Og til dels er det det. Problemet er bare at det har blitt gjort så mye bedre før. Dessuten har det veldig klønente kontroller i sanntidsdelen av spillet, hvor man prøver å snike seg rundt på brettet. Spillet er helt klart lagd for håndkontroller i stedet for mus. Kampene er også altfor, altfor lange.

15. Wartales

Wartales er et slags Battle Brothers i 3D, og med et sånt utgangspunkt så var forventningene høye. Her skal man rekruttere karakterer og løse oppdrag i en middelalderverden. Slåssingen er turbasert, i samme stil som Heroes of Might and Magic, eller nevnte Battle Brothers. Dessverre er det ikke i nærheten av kvaliteten til Battle Brothers. Mitt største ankepunkt mot spillet er at jo større gruppe du drar med deg, jo flere fiender møter du også per kamp, og det gjør at kampene dras ut i det uendelige. Dessuten er det vrient å ikke rekruttere mange karakterer fordi spillet har også et omfattene crafting-system, hvor hver karakter kun kan mestre en profesjon, og det er mange av dem som grenser mot obligatoriske å ha med.

14. The Bookwalker: Thief of Tales

Dette er et veldig interessant eventyrspill hvor du spiller som en forfatter som har muligheten til å gå inn i bøker og stjele noe fra dem og ta det med tilbake til den virkelige verden. Den virkelige verden er i 3D hvor du spiller i førsteperson, mens når du går inn i bøkene så skifter perspektivet til isometrisk 2D. Dessverre gjør spillet en dårlig jobb med å forklare mye av bakgrunnen til verdenen vi er i, og den engelske oversettelsen er også helt tydelig ikke gjort av noen med engelsk som morsmål. Allikevel ser spillet pent ut, og det er såpass interessant at for en eventyrspillfan vil jeg absolutt anbefale å ta en kikk på dette.

13. Slay The Princess

Dette er en slags visuell novelle krysset med Stanley Parable hvor man har i oppdrag å drepe en prinsesse og hele tiden har dialoger med en fortellerstemme og sine egne følelser. Grafikken er flott, og det er en del interessante fortellergrep her. Historien prøver kanskje å være litt for smart for sitt eget beste, men det er morsomt å se hvor den ender, og hva som skjer når man prøver å lure fortelleren med å ikke gjøre det som den sier du må gjøre. Spillet er kort, og ikke like bra som Stanley Parable, men om man liker den type spill, gi det en sjanse.

12. Monolith

Det er faktisk 10 år siden forrige eventyrspill fra Animation Arts, men plutselig dukket et nytt eventyrspill opp fra tyskerne, og dette er faktisk slett ikke så verst. Du spiller en kvinnelig astronaut som har kræsjlandet på hva som i utgangspunktet ser ut som en fremmed planet. Spillet er veldig typisk hva man kan forvente av Animation Arts’ beste spill, så her finner man nydelige bakgrunnsbilder, elendige 3D-modeller, middelmådig stemmeskuespill og gåter av varierende kvalitet. Historien i spillet er faktisk overraskende bra, og tar opp et tema som ikke er så vanlig i spill. Jeg er veldig nostalgisk for denne type tyske eventyrspill, så dette var en vinner hos meg.

11. Jusant

Det siste spillet fra Life Is Strange-skaperne er intet annet enn et arthouse klatrespill, og det er det beste klatrespillet noensinne laget. Her må man faktisk bevege hendene og holde seg fast før man slipper løs den andre hånden. Dette føles veldig naturlig, og skjønner ikke hvorfor ingen har gjort dette før. Grafikken er nydelig og premisset for historien er også spennende. Dessverre finner man underveis brev etterlatt av folk i løpet av spillet som gjenspeiler den unaturlige fjortissjargongen som Life Is Strange-spillene er kjent for, som ødelegger mye av mystikken. Anbefaler derfor å bare hoppe over å lese noe og bare prøve å tolke hva som har skjedd der selv.

10. Dredge

Her er jeg så heldig at jeg allerede har skrevet en anmeldelse av dette fiskebåtspillet. Så du kan lese mine tanker om det her.

9. Contraband Police

Nok et spill jeg har anmeldt i år. Papers Please i 3D, som prøver å gape over litt for mye. Les mer her.

8. Cities Skylines 2

Oppfølgeren til Cities Skylines er hva man kunne forvente, om man ser helt bort fra manges enorme ytelsesproblemer. Dette er kanskje det beste bybyggerspillet der ute nå. Synes de har strømlinjeformet en del i forhold til eneren, noe som er til det bedre. Jeg regner med vi får en del DLC-er her etterhvert for å ta dette spillet opp til et nytt nivå. Ville kanskje startet med eneren om man ikke har prøvd den på grunn av alt innholdet som har kommet der, men om man vil ha det nyeste av det nyeste kan man ikke gå feil her om man har PC til å kjøre det.

7. Viewfinder

Et veldig unikt puzzlespill hvor du tar bilder og erstatter en del av spillverdenen med disse bildene. Spillet er nok i overkant enkelt for mange, men det er så unikt og gåtene så kreative at dette er et spill alle bør teste. Historien er litt banal, selv om det tar opp viktige temaer. Faktisk er tematikken veldig lik et annet puzzlespill som kommer høyere opp på lista. Noe annet som trekker ned er at siste brettet i spillet går på tid, noe som plutselig bryter voldsomt med flyten spillet har hatt opptil det punktet. Mange kommer til å bli ekstremt frustrerte der.

6. Cocoon

Det nyeste puzzlespillet til gameplaydesigneren av Limbo og Inside er ikke annet enn et kunstverk. Spillet ser så utrolig vakkert ut, og gåtene er også veldig smarte der man bevegger seg mellom verdener og løser gåter for å komme seg videre. Historien er ikke veldig konkret eller interessant, men dette er et spill man spiller for gåtene og grafikken. Spillet har noen sjefskamper som noen sikkert kan irritere seg litt over, siden resten av spillet er ren gåteløsning, men de er så kreativt laget at det ikke gjorde noe for min del.

5. The Talos Principle 2

Dette har Joachim skrevet om nylig her. Dette er et fantastisk bra puzzlespill som tar for seg litt for store filosofiske spørsmål for sitt eget beste. Hver verden du kommer til gir deg et nytt leketøy du kan bruke til å løse oppgavene, og selv om ikke alle faller i like god smak, så er det ingen av dem som er direkte frustrerende. Derimot er de fleste gåtene utrolig tilfredsstillende å løse, og gir deg ofte følelsen av at du er utrolig smart. De tetromino-oppgavene kan du få ekstremt billig av meg da. Fatter ikke hvorfor de er der i det hele tatt.

4. Dave The Diver

En av årets virkelig store suksesser. Dette spillet er en sjarmbombe av de sjeldne. Her spiller du en harpunjaktende dykker på dagen og en sushiassistent på kvelden. Pikselgrafikken er nydelig, spesielt i de grunnere delene av lagunen. Den grunnleggende spillmekanismen er uvanlig tilfredsstillenede, og i tillegg har dette spillet så mange forskjellige minispill i seg at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne, og ingen av dem er direkte svake. Har knapt opplevd maken til kreativt spill. Dette har virkelig vært fiskespillenes år. Et spill absolutt alle må spille.

3. Dreams In The Witch House

Dette er et eventyrspill med overlevelsesmekanismer basert på en Lovecraft-novelle. Her spiller du en student, som leier et rom hvor det skjer flere og flere uforklarlige ting. Du kan velge å spille på opptil flere måter, noe som gjør at gjenspillbarheten er høy, enten du velger å være flitting student eller prøver å bli ekspert på det okkulte. Historien og karakterene er strålende, og selv om det ikke er noe stemmeskuespill her, så er dette fenomenale saker. Du må regne med å ende opp med en av spillets mange ulykksalige slutter, men det er visst mulig å få en lykkelig slutt også.

2. Chants of Sennaar

Kanskje det spillet som har gått mest under radaren til folk med tanke på hvor fantastisk det er. Det deler mange likheter med mitt favorittspill fra 2019, Heaven’s Vault, hvor du prøver å tyde og oversette flere forskjellige språk. Du befinner deg i et tårn, ukjent av hvilken grunn, og du må avdekke historien til de mystiske menneskene du møter i de forskjellige etasjene og deres rolle i det store bildet. Grafikken er helt nydelig. Jeg får en slags midtøstenfølelse av estetikken, og spillet er helt tydelig inspirert av myten om Babels tårn. Historien er superspennende, og avsluttes på en veldig tilfredsstillende måte. Det er noen unødvendige snikesekvenser her, men det forringer på ingen måte helhetsinntrykket.

1. Baldur’s Gate 3

Ganske sikker på at jeg ikke er alene om å plassere denne på toppen av lista, og hvis du ikke har bodd under en stein i år har du garantert fått med deg en ting eller to om denne gigasuksessen. Hvor skal man egentlig begynne her? Dette er et episk og gigantisk gruppebasert rollespill av den gamle skolen. Man trenger ikke å ha kunnskap om de tidligere spillene i serien, men om du har det, velg for all del «The Dark Urge»-bakgrunnen. Det er kun denne som gjør at spillet føles som et Baldur’s Gate-spill.

Dette spillet har kanskje det beste oppdragsdesignet i et rollespill noensinne. Det er så mange måter å gjøre ting på at jeg ble helt målløs. Kampsystemet er også turbasert, i motsetning til tidligere spill, og her kommer Larians erfaring fra Divinity-spillene til sin rett. Det er rett og slett utrolig gøy å sloss. Dessuten har man muligheter til å bruke egenskapene til karakterene i de utallige dialogvalgene man kan gjøre, alt avgjort av terninger. Dette er det nærmeste man kan komme penn og papir Dungeons and Dragons.

At det er et fantastisk rollespill er det liten tvil om, men dessverre er historien ikke mer enn helt grei. Karakterene man møter og kan rekruttere til å være med i gruppa varierer fra helt forferdelige til noe av det beste vi har sett i rollespill. Spillet har også sex på hjernen, og at så godt som absolutt alle er kåte 24 timer i døgnet virker fullstendig malplassert, og man kommer ikke utenom gnålet uansett hvor hardt man prøver. Heldigvis dukker det også opp noen gamle kjenninger her som har andre fokusområder. Jaheira har fått en overraskende stor rolle i spillet, og hun får også den respekten hun fortjener og driver siste halvdelen av spillet. Minsc derrmot, virker dessverre mest som fan service.

For å prøve å runde av her før jeg fortsetter i det uendelige, så er Baldur’s Gate 3 til syvende og sist en maktdemonstrasjon av Larian, og deres desidert beste spill. Spill det nå!

Del gjerne dine spillfavoritter fra 2023 i kommentarfeltet!