Dette nye actionspillet byr på en lekker pikselverden å utforske.
Momodora-spillene har holdt det gående i ganske mange år nå, og med Momodora: Moonlit Farewell får vi det fjerde og siste spillet i serien. Jeg kan like godt innrømme med en gang at jeg ikke har spilt noen av de tidligere utgivelsene, men foruten at jeg kanskje hadde blitt litt mer investert i handlingen om jeg kjente figurene og verden fra før tror jeg ikke det har vært noen nevneverdig ulempe. Dette er et spill som står helt fint på egne føtter.
Momo og Dora (og Cereza)
Handlingen følger uansett en prestinne ved navn Momo, som sammen med vennene Dora og Cereza får i oppdrag å finne ut hva en gjeng onde demoner pønsker på nå. De har stjålet en magisk bjelle som de tilsynelatende har brukt til å vekke opp en gud, og resultatet er kaos. Så mye mer trenger du egentlig ikke å vite; spillets handling holder seg i stor grad i bakgrunnen, selv om miljøene også forteller litt om hva som har skjedd.
Som du ser av skjermbildene, er spillet et todimensjonalt action-/plattformspill. Det hele finner sted i et stort og relativt kronglete nettverk av skjermer, der du gradvis låser opp nye steder å utforske gjennom å få nye egenskaper eller nå historiedrevne mål. Stort sett er det rimelig åpenbart hvor du bør fokusere utforskingen din, og selv om verdenskartet du gradvis avdekker ser ganske åpent ut, er progresjonen rimelig lineær.
I begynnelsen har du et greit om ikke direkte spennende sett med egenskaper. Du kan naturligvis løpe og hoppe, for hvis ikke hadde det fort blitt kjedelig, og du kan både slå og skyte fiender. I tillegg kan du rulle unna angrepene deres og dermed også passere dem uten at de gjør skade på deg. Du har også magi, som du for eksempel kan bruke til å helbrede deg selv.
Når du kommer videre i handlingen får du nye egenskaper slik som muligheten til å dobbelthoppe og vegghoppe, og sprinte. Dette er altså egenskaper knyttet til spillprogresjonen, som i tillegg til å være ganske nyttige gir deg nye utforskingsmuligheter. Men snuser du litt ekstra rundt finner du rikelig med andre oppgraderinger også – hellige planter som gjør at angrepene dine gjør mer skade, samt magiske bær som gir deg mer makshelse eller maksmagi, eller gjør at du blir mer utholdende.
Skreddersy figuren din
Men du kan også finne noe som kalles «sigils», som gir deg nye passive egenskaper. I starten kan du kun ha to slike aktive samtidig, men ved å snuse opp nye magibøker kan du etter hvert få flere. Det varierer hvor nyttige de er, men det er definitivt mulig å dytte figuren din i ulike retninger basert på hvilke «sigils» du velger å bruke. Noen er også tilgjengelige for salg i spillets «butikk», og disse kjøper du ved hjelp av energikuler som fiendene slipper når de dør.
I tillegg kan du finne hjelpere som kan slå følge med deg. Disse kommer i ulike varianter, og kan enten hjelpe å angripe fiender, slippe magipoeng som kan erstatte det du har tapt eller energikuler. Min erfaring er strengt tatt at disse ikke gjør så mye nytte for seg, men det er mulig jeg bare ikke har eksperimentert nok.
Å finne alle disse greiene er stort sett ikke så veldig vanskelig, for hver gang du oppdager et rom med en skatt i, vil dette markeres med et spørsmålstegn på kartet. Så lenge du utforsker det til enhver tid tilgjengelige kartet fullt ut – og det vil du jo gjøre uansett – kommer du til å finne det meste. Bare unntaksvis er de vanskelige å få tak i, for selv når de er skjulte er det stort sett lett å gjette seg til hvor du må gå når du først vet at et rom har en skatt. Dermed blir figuren din gradvis bedre og bedre på alle måter, og også bedre rustet til å møte nye farer i de nye områdene du låser opp.
Disse farene inkluderer selvsagt «bosser» som må overvinnes, alle med sine egne angrepsmønstre. Du vil sannsynligvis trenge noen forsøk på hver av dem, men spillet er flink til å indikere hva som holder på å skje, hvor de vil angripe og så videre, så du går typisk fra «død innen det første halvminuttet» til å ta dem ganske greit noen forsøk senere. Det er alltid tilfredsstillende å lære strategiene, og merke hvordan du mestrer dem.
Konklusjon
Det beste ordet jeg finner for å beskrive Momodora: Moonlit Farewell er «solid». Som sagt helt i starten er ikke dette Momodora-utviklerens første rodeo (eller Metroidvania, strengt tatt), og det merkes. Kamp er morsomt og passe taktisk, spesielt når du begynner å få utnyttet buen ordentlig, plattformhoppingen fungerer fint og spillet byr på en variert og innholdsrik verden å utforske. Følelsen av progresjon er alltid til stede, og danner en tilfredsstillende ramme rundt det hele. I tillegg ser jo spillet nydelig ut, med fabelaktige retropiksler kombinert med moderne effekter.
Så skal det samtidig sies at spillet aldri helt tar steget helt opp i toppsjiktet, i mine øyne. Kamp er gøy, men ikke så gøy at jeg ikke løper forbi mange fiender fordi jeg ikke gidder å bruke tid på dem. Verden er stor og innholdsrik, men sjeldent veldig minneverdig, og jeg føler meg aldri som noen ordentlig utforsker der jeg gradvis låser opp kartet. Det er sjeldent man trenger å ta retningsvalg som føles som de betyr noe, eller føler at tøylene er særlig frie.
Jeg skulle også ønske spillet hadde ventet med å fylle rom med fiender igjen til du aktiverte et lagrepunkt eller døde. Og det kunne godt introdusert transportsystemet som lar deg reise raskt mellom spesifikke punkter i verden litt tidligere. Det blir litt frem og tilbake, og kjedelig når fiendene i tillegg er så kjappe med å komme tilbake.
Men jeg nøler likevel ikke med å si at jeg jevnt over trivdes veldig godt mens jeg spilte Momodora: Moonlit Farewell. Det er bra saker, det her. Jeg føler det mangler det lille ekstra som kunne gjort det til en genuin klassiker, men det gjør samtidig få feil.
Momodora: Moonlit Farewell er ute på PC (Steam) nå. Vi mottok anmelderkode for å teste spillet. Her er en trailer: