Tre Top Gear-spill er samlet i én pakke, med et litt mindre advokatfristende navn.
Top Gear var et av de første racingspillene på SNES, og i motsetning til for eksempel Mario Kart som brukte den etter hvert så kjente «mode 7»-grafikkmodusen for å skape et slags (paddeflatt) 3D-landskap som kunne skrolle i alle retninger, kjørte Top Gear den klassiske arkadespillvarianten der veien strømmer mot deg og svingene dine kun tar deg fra side til side på veibanen. Tenk Out Run, Lotus Turbo Challenge, Pitstop 2 eller Buggy Boy, om Top Gear er ukjent for deg. Spillet fikk flere oppfølgere, inkludert to på SNES.
Det er de tre SNES-spillene, samt en fjerde «remix»-versjon, som er inkludert i Top Racer Collection. Hvis du nå stusser litt over navnet her, er det fordi Top Gear var navnet originalutvikler Gremlin Interactive ga spillene, og som ble brukt i vesten. Men i Japan brukte utgiver Kemco navnet Top Racer på serien. I disse dager er Top Gear et litt risikabelt navn å bruke, ikke minst fordi en varemerketvist mellom Kemco og BBC (som står bak den andre greia som heter Top Gear) i sin tid endte opp i BBCs favør. Så brasilianske QUByte, som står bak Top Racer Collection, valgte klokelig nok å gå for det navnet som ikke får dem saksøkt herfra til andre siden av universet.
Uansett hva vi kaller dem, har disse spillene generelt en høy stjerne hos SNES-folket, og det er ikke uten grunn. Alle tre er solide eksempler på sjangeren, og grunnleggende gøy å spille. De er selvsagt ikke helt der oppe med arkadeversjonen av Out Run for eksempel, men jeg har hatt det mye moro med Top Racer Collection i de siste dagene.
Rundt og rundt og rundt
Alle spillene har sine egne særegenheter, men har også noen likheter utover de grunnleggende spillmekanismene. Alle finner for eksempel sted på baner som går i runder i stedet for fra A til B, og alle handler om å komme seg til fronten av feltet (eller så nærme som mulig) etter å ha startet helt bakerst. Alle har dessuten en «boost»-funksjon du kan bruke noen ganger per løp for mer fart, og alle gir deg begrenset med drivstoff på tanken og en mekanisme for å fylle på mer underveis.
I det første spillet starter du med å velge bil, og alle har forskjellige egenskaper. Noen akselererer raskt, andre har høyere topphastighet, og andre igjen har lavt drivstoffsforbruk. Jeg er på nippet til å si at sistnevnte den viktigste egenskapen å se etter – ofte kan man ende opp med å slippe depotstopp på en bane der motspilleren må innom, og det tjener man utrolig mye på.
Når jeg skriver motspilleren, mener jeg ikke nødvendigvis et menneske. Det første spillets unike greie er nemlig at skjermen alltid er delt i to, enten du spiller alene eller ikke. Du har dermed en datastyrt motspiller som starter sammen med deg, og i et typisk løp vil dere følge hverandre rimelig tett mens dere begge tråkler dere forbi resten av feltet.
I starten er det litt uvant med den delte skjermen, men Top Gear viser seg raskt å være veldig solid. Det har varierte baner, og jeg liker spesielt godt at samme bane kan ha flere underlag (både grus og asfalt, for eksempel). Jeg føler også kontrollene sitter veldig godt her, og spillet har både god fartsfølelse og en fin bildeoppdateringsfrekvens. Musikken er også flott, blant annet med noen låter mange sikkert husker igjen fra Lotus-spillene på Amiga (der de vel også var litt bedre, hvis vi skal være ærlige).
Det jeg ikke er like begeistret for er depotstoppene, fordi det er litt lett å misse dem (ved å krasje i sperringene som avgrenser depotet, og bli dyttet ut i veien igjen) og da er det kjørt. Ikke like ille – men fortsatt irriterende – er det når du havner i depotet uten å ville det og må stoppe opp før du kan fortsette. I tillegg slipper de generiske motspillerne å bry seg om dette, noe som jo føles litt urettferdig.
Toeren sliter med hastigheten
Spill nummer to dropper den delte skjermen til fordel for større skjermbilde og større biler. Den introduserer også en kampanje der du gradvis forbedrer bilen din ved å bruke det du vinner på bedre deler. I tillegg tar bilen din her skade av å krasje, så det blir viktigere å unngå å dunke i ting. Til gjengjeld kan du plukke opp bonuser underveis. Depotstopp er droppet denne gangen, og du er i stedet avhengig av å ha oppgradert girboks og rustning for å klare deg gjennom de senere løpene.
Problemet til dette spillet i stor grad bildeoppdateringsfrekvensen. Den er ikke spesielt god, og det får konsekvenser for hvor gøy det er å spille. I tillegg syntes jeg rett og slett det ser litt tammere ut enn originalen, selv om det har noen kule spesialeffekter. Mange av banene føles rett og slett langdryge og ensformige. På papiret er det solid, men det var toeren jeg ble raskest lei av. Fortsatt fin musikk, da.
For treeren (eller strengt tatt «3000») tas vi med inn i fremtiden, der karrieren tar oss fra planet til planet. Det bygger ellers videre på ideene fra toeren, men her både fikser du bilen og får tilbake drivstoff ved å kjøre på markerte soner på banen, i stedet for å måtte gå i «pitstop». Dessuten er det hopp (og egen hoppefunksjon for bilen), samt mer fokus på bonuser som kan plukkes opp rundt om på banene. Dette spillet har også veier som deler seg i to, slik at du må velge rute, og da er det typisk fordeler og ulemper med hver vei. Ah, og det har også hemmelige mål som gir deg bonuspenger om du oppnår dem.
Jeg trivdes godt i lag med dette spillet, og syntes det hadde den beste kampanjen av de tre spillene. I tillegg syntes jeg varianten med egne soner å kjøre på for å få tilbake drivstoff gjør spillopplevelsen bedre og glattere. Grafikken er fin, men musikken er tam denne gangen. Den hører hjemme i en heis eller et supermarked, ikke i et racingspill.
Det fjerde spillet i pakken, Top Racer Crossroads, er en slags remix-versjon av eneren der du får kjøre med fire nye biler. Og … vel, jeg så ikke helt appellen her, men det har kanskje noe med min mangel på nostalgiske følelser for Top Gear sånn generelt.
Bare SNES-versjonene
Det kan nevnes at Top Gear 2 kom til både Amiga og Mega Drive i tillegg til SNES. Ingen av disse versjonene er inkludert i pakken. Det er synd, for det er noen forskjeller mellom versjonene som både at de hadde vært interessante å sammenligne. Og det blir jo ikke like nostalgisk for de som må spille «feil» versjon. I mine øyne bør utviklere av retrolanseringer som dette prøve å favne bredest mulig. Synd (men mer forståelig) er det også at pakken ikke har noen av de senere Top Gear-spillene.
Siden det er emulerte versjoner vi får her, får vi også den tradisjonelle muligheten til å lagre spillet underveis, når som helst. Litt «juks», men samtidig veldig greit, siden disse spillene kan være litt nådeløse hvis du har uflaks.
I tillegg til selve spillene får vi en musikkavspiller, noe som er bra siden utviklerne av en eller annen grunn har valgt å legge inn egne menyskjermer for spillene, der de har puttet inn egenkomponert musikk i stedet for å bruke tittelmusikken fra originalspillene. Et galleri er også inkludert, men det har bare scannede sider fra de japanske manualene. Veldig meh.
Du kan velge ulike måter å vise skjermbildet på, med og uten rammer og med ulike filtereffekter. Men utviklernes versjon av «scanlines» ser fullstendig urealistisk ut, med en merkelig animasjonseffekt som rett og slett gjorde meg bilsyk av å spille, og de har tydeligvis glemt at selv om SNES sender ut et nesten kvadratisk videosignal (8:7-format) blir det strukket til 4:3-format når det vises på en ekte CRT-skjerm. Så CRT-varianten brukt her ser helt tullete ut, og det er heller ingen muligheter til å se spillet i 4:3-format – enten må skjermbildet være omtrent kvadratisk, eller så må det være strukket ut over hele skjermbredden.
Konklusjon
Et litt knotete grensesnitt, manglende Top Gear 2-versjoner og ubrukelig CRT-filter hindrer ikke Top Racer Collection i å by på mye moro. Du trenger ikke ha noe særlig nostalgi for serien heller, så lenge du liker sjangeren. Dette er fortsatt underholdende spill, selv om den merkbart treige oppdateringsfrekvensen ødelegger litt for toeren.
Jeg hadde ikke nevneverdig erfaring med serien fra før, så for meg var dette nye og hyggelige bekjentskaper. Ikke helt der oppe med Out Run, som nevnt, og jeg syntes også at Lotus Turbo Challenge 2 på Amiga rett og slett føles bedre å spille enn noen av Top Gear-spillene. Men dette er absolutt gode spill, og jeg er glad for å ha fått oppleve dem.
Apropos Lotus Turbo Challenge 2, vi får jo avslutte med en liten oppklaring. Mange ser på Top Gear-spillene som en oppfølger til Lotus-serien, som også ble gitt ut av britiske Gremlin Interactive. Musikk-gjenbruket i det første spillet taler også for det. Men det må påpekes at Lotus-spillene ikke ble utviklet av Gremlin selv, men av det uavhengige studioet Magnetic Fields. De hadde ingenting å gjøre med Top Gear, i stedet var de opptatt med spill som Kid Chaos og Crystal Dragon da spillene i denne pakken kom ut.
Top Racer Collection er ute på PC og de tre vanlige konsollene. Vi har testet PC-versjonen, som vi mottok anmeldereksemplar av. Her er en trailer:
- Les også: Kjappe inntrykk: Horizon Chase Turbo