Inntrykk: Cyberpunk 2077 og Phantom Liberty

Jeg tok turen tilbake til Night City, og nå vil jeg helst ikke dra igjen.

Da Phantom Liberty-ekspansjonen for Cyberpunk 2077 kom ut i fjor høst, var jeg på et fantastisk men svært tidkrevende eventyr i de glemte riker. Det ble med andre ord ikke noe besøk til Night Citys neonbelyste gater da, selv om jeg faktisk hadde forhåndsbestilt den etterlengtede ekspansjonen. Men det gjorde ingenting å vente, for jommen fikk ikke spillet enda en svær oppdatering før jul.

Som de fleste er klar over, hadde Cyberpunk 2077 sine problemer da det kom ut. Ikke bare det, men mange av de spillsystemene som faktisk fungerte slik de skulle var strengt tatt tamme og uinteressante. Det hindret meg ikke i å bli fullstendig forelsket i historien om V, Johnny Silverhand og de mange andre minneverdige menneskene i Night City. Så jeg gledet meg til å komme tilbake.

Planene måtte revideres

Egentlig spiller jeg så godt som aldri spill flere ganger, og planen var derfor å bruke min gamle lagrefil for å spille Phantom Liberty. Men på grunn av de mange endringene spillet har fått ble det anbefalt å starte en ny figur, og jeg trodde uansett ikke jeg kom til å måtte spille så veldig lenge før jeg fikk tilgang på det nye innholdet. Så jeg startet på nytt, med en annen bakgrunn («corpo» denne gangen, ikke «nomad»). Jeg byttet også kjønn, både fordi det ville endre hvordan jeg opplevde dialogene i spillet, og fordi Judy.

Så planen var å ignorere det meste av sideinnhold, utenom ting jeg visste jeg ikke hadde opplevd før, og hoppe rett på ekspansjonsinnholdet når det ble tilgjengelig. Så skulle jeg se om jeg også hadde lyst til å fullføre resten av spillet etterpå. Men som sagt: Jeg hadde misforstått. Phantom Liberty blir faktisk ikke tilgjengelig før spillet låser opp avslutningsoppdragene til hovedhistorien, og selv om dette skjer et temmelig godt stykke før man har fullført mange viktige oppdragskjeder, betyr det at det tar en god porsjon timer å komme dit.

I løpet av de timene ble jeg selvsagt trukket inn i de mange sidehistoriene Cyberpunk 2077 har å by på. Når Panam ringer, tar man telefonen. Men jeg var likevel lenge klar på at jeg ikke skulle bry meg om «gigs». Eller de racingoppdragene. Bokse skulle jeg heller ikke, og jeg skulle i alle fall ikke lete opp grafitti. Tenkte jeg.

Vel, hva kan jeg si? Det gikk ikke helt som planlagt. Du ser, Night City er kanskje en ganske rævva by. Men den suger deg inn, og slipper ikke taket så lett. Faktisk endte jeg opp med å spille Cyberpunk 2077 i ganske nøyaktig dobbelt så mange timer denne gangen som da jeg opprinnelig fullførte det. Og vet du hva? Hadde jeg ikke «gått tom» for innhold, kunne timeantallet fort ha doblet seg igjen.

Tidenes spillmiljøer

Så ja, Night City sugde meg inn. Byen er faktisk helt utrolig, når sant skal sies. Den er så gjennomført godt designet, med et helt absurd detaljnivå. Hver eneste lille krok eller bakgård har noe ved seg som gjør at den føles unik, og der jeg startet med å haste frem og tilbake har jeg endt opp med å ofte bare gå. Noen ganger uten noe spesifikt mål. Jeg suger til meg stemningene, jeg prøver å legge merke til detaljene, og jeg blir alltid belønnet.

Dogtown, som kom inn med Phantom Liberty, er om mulig enda mer detaljert enn resten av Night City. Enkelte steder her er helt ville, med så stor detaljrikdom at man kan besøke dem flere titalls ganger og likevel gå glipp av ting. Siden Dogtown er så lite, er det også ekstremt komprimert, gjerne med bygninger oppå hverandre for å spare plass. Veldig kult. Men den nye bydelen er ikke like troverdig som resten av Night City; kontrasten mellom ekstrem luksus og ekstrem fattigdom er spenstig på papiret, men utviklerne klarer bare delvis å selge den.

Det jeg fortsatt savner, i både Dogtown og Night City forøvrig, er mer å faktisk gjøre i denne fantastiske verdenen. Altså gjøremål som ikke involverer dreping, sniking, kjøring eller en kombinasjon. Etter lanseringen har vi fått noen arkadespill som kan spilles her og der, og vi har fått muligheten til å kjøpe diverse leiligheter rundt forbi. Det hjelper litt, og det er jo artig å invitere kjæresten over (selv om det er veldig lite å gjøre på disse datene). Men jeg savner litt mer. Spillet har allerede attenårsgrense, så hva med litt virtuell gambling (utenom den ene kule sekvensen i Phantom Liberty-kampanjen)? Og hvor er Cyberpunk-versjonen av Gwent? Utviklerne hadde ikke trengt å gå helt Yakuza her, men denne byen fortjener å være mer enn en kulisse.

Sideoppdragene er overraskende gode

Okay, jeg er kanskje litt urettferdig nå. Spillet er jo egentlig fullstappet av innhold. Jeg tror det har over åtti «gigs» alene, altså små oppdrag du kan ta for ulike folk. Med et så høyt antall sier det seg selv at de ikke er ekstremt detaljerte, og det var også grunnen til at jeg tenkte jeg bare skulle ignorere dem. Men så tok jeg et par-tre stykker, og igjen overrasket spillet. For det var nesten alltid noe her. Noe som gjorde dem unike og interessante. Et eksempel: I et tyverioppdrag viste en av vaktene seg å være en fyr jeg hadde truffet i et helt annet sideoppdrag. Vi tok en drink sammen, og vips hadde jeg kommet meg inn.

Den detaljen var komplett unødvendig. Den krevde at en skuespiller leste inn ekstra linjer, den krevde animasjoner og ekstra skripting. Hadde jeg ikke truffet ham tidligere, ville jeg aldri fått med meg at han var mer enn en generisk vakt. Om jeg hadde sneket meg inn bakveien ville jeg kanskje ikke sett ham engang. Men detaljen var her, likevel, i et lite sideoppdrag jeg tipper maksimalt 30-40% av spillerne har fått med seg i utgangspunktet.

Apropos slike sideoppdrag: De du får tilgang til gjennom Phantom Liberty er absurd gode. Altså like gode som (og i noen tilfeller bedre enn) fullskala sideoppdrag fra hovedspillet. Flere av Cyberpunk 2077s beste oppdrag er forkledd som «gigs» i Dogtown. Noe som per definisjon gjør dem til noe av det bedre av spilloppdrag sånn generelt. Så ikke hopp over dem. Og ikke tro du er helt ferdig med pakken når rulleteksten starter, heller.

Oppdragene er jo generelt en av spillets store styrker. CD Projekt Red er eksperter på å lage gode og interessante oppdrag, og Phantom Liberty har noen av de beste de noensinne har laget. Her har vi alt. Påkostede, unike miljøer. Valgfrihet underveis. Fabelaktig regi. Glimrende skuespillerprestasjoner hos alle involverte. Fantasifulle er de også, ingen føles generiske.

Jeg skal samtidig være varsom med å si at de setter originaloppdragene i skyggen, for wow – dette spillet er fortsatt heftig. En kan kanskje anklage Cyberpunk 2077 for å brenne litt mer krutt i de første ti timene enn i resten av spillet, men det holder et gjennomført høyt nivå og oppdragene tar oss i så mange retninger underveis at det nesten er uforståelig.

Det hjelper jo også at rollegalleriet er så godt som det er. Jeg er klar over at jeg har hakk i plata, men jeg kommer egentlig ikke på et eneste studio som er like flinke til å lage troverdige, interessante og genuint gode bifigurer som CD Projekt Red. Selv ikke Larian kan måle seg (litt fordi deres figurer har en lei tendens til å gå over i informasjondispensermodus ved jevne mellomrom, og litt fordi de gjerne er litt for ekstraordinære til at man kan ta dem ordentlig seriøst). Alle spillets viktige figurer føles som mennesker, med egne historier og med sterke og svake sider. De er mennesker du genuint bryr deg om.

Og igjen: Phantom Liberty har noen av de aller beste spillet har å by på. Ikke bare det, men det som skjer med dem underveis, og valgene du må ta … ohoi. Her spilles det på hele følelsespekteret, samtidig. Da den nevnte rulleteksten satte i gang var jeg helt målløs.

Jeg tror mye av grunnen til at dette fungerer så godt er at Cyberpunk 2077 har noe på hjertet. Det ser brautende og tullete ut, og det er brautende og tullete ganske ofte. Men det har temaer som det stadig vender tilbake til, og det handler til syvende og sist om hva det betyr å være et godt menneske. Hva du er villig til å ofre, og hva du er med på at andre ofrer for deg. Så det er ikke rart at det sentrale dilemmaet i Phantom Liberty sparker så utrolig hardt fra seg.

Kraftig oppdatert

Cyberpunk 2077 har som nevnt fått mange oppdateringer siden lanseringen, og den versjonen som er tilgjengelig nå er på mange måter helt annerledes originalen fra 2020. Da tenker jeg ikke på alle feilene som er fikset – husker du da hver eneste bil som passerte like utenfor hjemmet til V krasjet i samme betongblokk? – men på mekanismene som har blitt revidert eller til og med helt endret.

Dagens versjon av spillet føles mye mer helhetlig. Cyberpunk hadde alltid et åpenbart ønske om å være en «immersive sim», der sniking og hacking skulle være like viktig som skyting. Men det feilet i stor grad med å tilby en god opplevelse for de som valgte litt mer subtile strategier, siden de mulighetene man fikk rett og slett ikke var særlig interessante. Det har endret seg nå, og gjennom både justeringer av spillmekanismer og et nytt og mye mer interessant oppgraderingssystem er det mye lettere å ikke bare spille på sin egen måte men også skreddersy hovedpersonen til å bli genuint kul på de områdene man ønsker.

Jeg setter også pris på ting som at rustning og klær ikke lenger er koblet sammen, slik at V slipper å se ut som en komplett idiot hvis man prioriterer beskyttelse. Jeg lastet for moro skyld inn en gammel lagrefil, og fikk helt sjokk over hvordan figuren min så ut.

De sterke sidene til Cyberpunk 2077 – verden, karakterene, regien og handlingen – har alltid vært nok til å oppveie for de svake, for min del. Men nå har det egentlig ikke noen svake sider lenger. Det er ikke perfekt, selvsagt, men forrige gang elsket jeg spillet på tross av problemene, og denne gangen kunne jeg bare elske det.

Vemodig å si farvel

Og jeg elsket det virkelig, denne gangen. Det er lenge siden jeg har kviet meg like lenge for å gjøre et oppdrag i et spill som jeg har for Nocturne Op55N1 i Cyberpunk 2077. Oppdragsbeskrivelsen «Meet Hanako at Embers» har hengt over meg som et spøkelse, og jeg har funnet på den ene unnskyldningen etter den andre for å slippe.

Men Cyberpunk 2077 er (heldigvis) ikke et «live service»-spill, og selv om innholdsmengden er stor, går man tom etter hvert. I starten får man knapt fred fra telefonen, og bygger seg opp ei oppdragsliste så lang som et vondt år. Som jeg altså aldri så for meg at jeg skulle renske. Men når alle de store oppdragskjedene er avsluttet og alle bifigurene har fått sine historier fullført, blir det – etter noen siste krumspring – stille. Joda, Judy vil fortsatt treffe meg nå og da, men også disse møtene blir tomme når vi tross alt brukte opp alle samtaleemnene på første date.

For all del, det er slik det må være. Men det er litt trist å vite at jeg aldri skal tilbake til Night City. Jeg skjønner at CD Projekt Red ikke kan holde på med Cyberpunk 2077 i evigheter, men denne verdenen og disse figurene de har laget her har fortsatt mange historier i seg. De kunne satt på spissen laget en ren gåsimulator satt til et par av distriktene her, og jeg hadde gladelig snappet den opp.

Konklusjon

Når jeg nå har truffet Hanako og alt det der, kan jeg se tilbake på en av de beste spillopplevelsene jeg har hatt. Cyberpunk 2077 har blitt et av mine absolutt favorittspill, og Phantom Liberty er kanskje den beste ekspansjonspakken jeg noensinne har spilt (ikke overraskende, etter Blood & Wine for The Witcher 3). Har du ikke spilt dette spillet, kan jeg ikke annet enn å anbefale det varmt. Sammen med Baldur’s Gate 3 er det noe av det beste spillindustrien har klart å levere i de siste årene, og jeg tror vi må vente lenge for å få noe tilsvarende.

Har du spilt det før, slik jeg hadde, anbefaler jeg også en tur tilbake. Jeg visste ikke helt hvor godt det kom til å tåle en ny gjennomspilling, og jeg gruet meg til noen av oppdragene, men jeg ble skikkelig positivt overrasket. Delvis på grunn av de nevnte oppdateringene – hvis du husker det ene oppdraget der du må infiltrere et gigantisk lager, så kan jeg love deg at det er mye triveligere nå som sniking faktisk er gøy (jeg endte forøvrig opp med å bruke sniking som hovedtaktikk generelt). Det er uansett mulig å spille Phantom Liberty med en gammel lagrefil, eller starte en ny der V har utført de nødvendige oppdragene uten deg. Og Phantom Liberty bør du i alle fall spille!

PS: Hvis du spilte en mannlig V sist, syntes jeg du skal prøve en kvinnelig hovedperson denne gangen – skuespilleren hennes gjør en mye bedre jobb. Det er nok ikke uten grunn at hun representerer V i nyere trailere, som denne for Phantom Liberty: