Hva om Fallout var finsk fjernsynsteater?
Pek-og-klikk-eventyret Rauniot plasserer oss et sted i det nordlige Finland, i en postapokalyptisk versjon av det tidlige åttitallet. I rollen som Aino sendes vi til et øde sted på jakt etter partneren vår, som på sin side lette etter et lokomotiv for gruppen vi er en del av. Sporene hans ender opp ved en tilsynelatende forlatt bensinstasjon, som vi etter litt om og men finner ut at ikke er så forlatt likevel. Vedkommende som bor der mener å ha sett partneren vår, men vil selvsagt ikke si noe før vi har hjulpet ham med en tjeneste.
Og sånn går det slag i slag, mens vi gradvis utforsker og får tilgang på et større og større spillmiljø.
Men Rauniot er ikke helt som eventyrspill flest. Det er veldig fristende, og bare litt urettferdig, å beskrive det som finsk fjernsynsteater i spillform. Det er langsomt, det er melankolsk, det er tidvis tragisk og humoren er av den svarte typen. Alle snakker finsk, og høres generelt ut som de er lei av livet. Noe som jo oppleves realistisk, all den tid verden de bor i virker helt forferdelig.
Derfor er det kanskje litt overraskende at selve spillet Rauniot er veldig trivelig. Verden vi får utforske og figurene vi møter i den er alltid fascinerende. Puslenøttene vi må løse er stort sett tilfredsstillende og logiske, og spillet har et sjeldent godt øye for detaljer. Humoren treffer godt, når spillet prøver. Og det har en hel haug gamle datasystemer å leke med – alltid en bonus.
Ikke et rollespill
I motsetning til en majoritet av eventyrspillene på markedet, bruker Rauniot et fugleperspektiv. Det får det til å se litt rollespillaktig ut, og er kanskje et bevisst nikk til de gamle Fallout-spillene. Men det er altså et rent pek-og-klikk-eventyr – riktignok et der det finnes flere løsninger på enkelte problemer, og det faktisk er mulig å la pistolen snakke for deg av og til. Selv om jeg ikke vet om det er så lurt (eksperimentering leder meg til å tro at man kan fullføre spillet også om man dreper figurer man egentlig trenger hjelp av, men jeg fant ikke ut hvordan).
Mange av gåtene du må løse er av kontrollpanel-typen, der du må finne ut hvordan du skal få en maskin eller elektronikk til å gjøre det du vil. Dette er ikke min favorittgåtetype, men disse er generelt veldig godt implementert, og maskineriene er skikkelig herlige å jobbe med. Mye takket være alle detaljene – putt en 5.20-tommers diskett inn i en diskettstasjon, og nyt opplevelsen av en datamaskin i arbeid. Resten av puslenøttene er generelt mer praktiske, med jordnære løsninger.
I størsteparten av spillet syntes jeg gåtene fungerte veldig godt; aldri for vanskelige, og alltid logiske. Helt mot slutten ble det imidlertid betydelig vanskeligere, og det var et par jeg ikke var i nærheten av å finne ut av på egenhånd. Aino er kanskje litt for ordknapp til tider, for når hun først snakker virker det som hun har visst hva som måtte gjøres hele tiden – det hadde vært greit med noen ekstra hint.
Gåtene er uansett alltid godt integrert i selve handlingen, og de føles alle som de har en fornuftig grunn til å være der. Mange eventyrspill har gåter som åpenbart er skviset inn for å trekke ut spilletiden, men jeg opplevde ikke dette som noe problem her. Du belønnes alltid med en viss fremdrift i handlingen når du løser dem, noe som gjør spillet tilfredsstillende å holde på med og vanskelig å legge fra seg.
Det hjelper også at verden er så interessant å utforske. Det er massevis av små mysterier her, og ting er sjeldent slik de ser ut helt ved første øyekast. Mye forblir også usagt, så her er det opp til deg å knytte sammen informasjonen du plukker opp.
Autentisk finsk
Alle snakker som nevnt finsk i dette spillet, så du må takle undertekster for å få noe ut av det (hvis du ikke forstår finsk, da). Personlig liker jeg dette, og selv om jeg ikke har noen forutsetninger for å vite hvor god jobb skuespillerne egentlig gjør, høres det bra ut. Det er sjeldent mye følelser i dialogene, men a) det er finsk og b) disse folkene har sett ting i livene sine. Det skal litt til for å vippe dem av pinnen.
Jeg ble likevel ganske glad i Aino etter hvert, og var egentlig ikke helt klar for at spillet skulle slutte da det gjorde. Det får dessuten veldig hastverk i den siste biten, og det skjer mye uten at vi får så mye vi skulle sagt – egentlig er det innhold nok for et par timer ekstra med spilling i de siste fem minuttene, og historien hadde fungert bedre om vi hadde fått de timene. Men jeg tror Rauniot i stor grad er et enmannsprosjekt, og jeg skjønner jo at spillet måtte ut. Jeg ser at utviklerens første anslag for lanseringtidspunkt var i 2019, og med tanke på det høye detaljnivået på absolutt alt her tipper jeg at et par timer til med spilling hadde betydd minst et par år til med utvikling.
Det er i alle fall et imponerende stykke arbeid, det her. Presentasjonen holder jevnt over et høyt nivå, med massevis av effekter som hindrer at skjermbildene blir for statiske selv om det sjeldent skjer så veldig mye på dem (som vanlig i denne sjangeren, egentlig). Grensesnittet er også solid, skjønt jeg skulle likt en mulighet til å «lyse opp» ting jeg kan klikke på – noen av dem er ganske små. Om det blir et problem for deg avhenger litt av hvor mye pikseljakterfaring du har, og eventuelt hvor mye flaks du har med hvor blikket og musepekeren havner. Ellers skal spillet ha skryt for å tillate kjapp navigasjon til de fleste stedene i det etter hvert ganske store spillmiljøet.
Konklusjon
Rauniot var ikke i nærheten av radaren min før anmelderkopien dukket opp for en ukes tid siden, men nå er jeg skikkelig glad for at jeg har fått spilt det. I bunn og grunn er det et veldig solid pek-og-klikk-eventyr med veldesignede puslenøtter og en god miks av pusling og historie. Men stemningen, figurene, verden og handlingen er fullstendig særegen, og gjør spillet til en minneverdig opplevelse jeg vil bære med meg lenge. Vær bare oppmerksom på at dette er et spill av den langsomme typen. Her er en passelig langsom trailer:
Rauniot ble lansert på PC i går. Det finnes blant annet på Steam og GOG. Jeg fikk som nevnt tidlig tilgang via anmelderkopi, og startet spillingen i forrige uke.