Den store finalen er her, og den var verd ventetiden.
Telltale Games har mange solide serier på rullebladet, men for min del slår ingen av dem eventyrene de kokte opp for frilanspolitiet Sam & Max. Gjennom tre sesonger med episodebaserte eventyr skapte de noen av sjangerens beste øyeblikk, og jeg elsker at Telltale-veteranene i Skunkape Games har hentet dem tilbake for en ny runde i manesjen.
Nå har den tredje og siste Sam & Max-sesongen fått Skunkape-behandlingen. Det vil kort sagt si at alle episodene er samlet i ett spill, at grafikken har fått seg en herlig oppgradering og at Skunkape har gitt sesongen en fullstendig overhaling for å fikse feil, øke detaljnivået og generelt forbedre spillopplevelsen. PC-versjonen har også fått et ekste pek-og-klikk-grensesnitt, noe originalspillene fra 2010 til min store ergrelse ikke hadde.
Om du ikke har erfaring med Sam & Max-serien fra før, anbefaler jeg at du går tilbake til begynnelsen og leser hva jeg hadde å si om Sam & Max: Save the World. Både fordi jeg da slipper å gjenta meg selv, og fordi at du strengt tatt bør starte der om du ønsker å spille disse spillene. Handlingen i The Devil’s Playhouse krever ikke kjennskap til de forrige sesongene, men spillet blir nok en fattigere opplevelse uten. Det har referanser i fleng, og store deler av rollegalleriet er allerede kjent og kjært for eksisterende spillere. Der jeg stadig nikket gjenkjennende med et lite smil om munnen, tipper jeg at nye spillere ofte vil klø seg i hodet og lure på hva i alle dager de akkurat var vitne til.
Når det er sagt, er dette den absolutt beste av de tre sesongene, så jeg håper at du kommer deg frem til den. The Devil’s Playhouse er betraktelig større, mer variert og mer ambisiøs enn de to første sesongene, og fingerer rett og slett bedre.
Parademarsj av galskap
Det hele begynner med at frilanspolitiet, som altså består av en dresskledd hund ved navn Sam og en kaninaktig greie ved navn Max, må redde verden igjen. Denne gangen trues den av en romape og undersåttene hans, som kommer til kloden vår på jakt etter magiske leker som gir overnaturlige evner. Men disse fungerer kun for vesener med veldig «spesielle» hjerner. Slik som Max har, selvsagt. Han får raskt fatt i en slik, og denne gir ham evnen til å se hjelpsomme men kryptiske glimt av fremtiden.
Herfra blir det bare sprøere og sprøere. Vi får reise med Disorientekspressen, flykte fra zombie-aktige Sam-kloner, utforske alternative tidslinjer, hjelpe et strandet tentakkelmonster fra en annen dimensjon og mye, mye mer. Å gå i detalj er håpløst, til det er handlingen rett og slett for absurd og variert, og det er ærlig talt ganske utrolig hvordan utviklerne klarte å skvise så mye galskap inn i (det som nå er) ett og samme spill.
Handlingen er riktignok bare tull og tøys, hele tiden. Poenget er å få deg til å le, og hvis ikke du er et enda kjedeligere steinansikt enn statuen av Abraham Lincoln garanterer jeg at du vil trekke på smilebåndet. Selv lo jeg flere ganger – humoren sitter ikke alltid, men treffprosenten er overraskende høy, og selv vitser som går bittelitt på trynet er sjarmerende i dette selskapet. Også den tammeste pappavitsen blir artig når den kommer fra en dresskledd hund som prøver å få en lite samarbeidsvillig Satan til å flytte seg bittelitt.
All galskapen betyr riktignok at handlingen sliter litt med å engasjere i seg selv. Spillet er en eneste lang parademarsj av sprø og fullstendig uforutsigbare situasjoner, og er sånn sett aldri «spennende» – med et par overraskende minneverdige unntak spiller du videre fordi du har lyst til å se hva i alle dager det neste blir, ikke fordi du blir investert i selve historien.
Jeg vet dette kan virke som rar kritikk å komme med, for et spill om et par snakkende dyrefigurer som bekjemper kriminalitet på frilansbasis, men poenget er at noen ganger glipper det taket litt. Spesielt i starten av nye episoder, som ofte preges av en famlende periode der jeg ikke er så veldig engasjert. Det tar en stund før brikkene faller ordentlig på plass og spillet får klørne i meg igjen. Men når det først skjer, storkoser jeg meg.
Pusling med fantasifulle nøtter
Den originale sesongen markerte på mange måter Telltale Games’ slutt som utvikler av klassiske eventyrspill. Deres fremtidige utgivelser kom til å være interaktive fortellinger, uten de intrikate puslenøttene som preger det jeg som sjangersnobb liker å kalle «ekte» eventyrspill. Det var for all del noe de mestret godt, og jeg har gode minner fra blant annet The Walking Dead og The Wolf Among Us. Men det vi får her er altså en langt mer gåtefokusert opplevelse, der de små grå hele tiden må jobbe for fremgangen din.
Spillet er fullstappet av gåter og puslenøtter, og de er alltid godt integrert i det som skjer slik at de ikke føles som unaturlige hindringer men i stedet er en naturlig del av opplevelsen. Her hjelper det jo at handlingen som regel er helt på bærtur, og at gåter som i mer «seriøse» spill hadde virket helt idiotiske føles fullstendig naturlige her.
Gåtene er jevnt over både varierte og morsomme. De overnaturlige evnene Max erverver seg har gitt designerne flere spennende strenger å spille på, og mange av puslenøttene er herlig tilfredsstillende å løse. Selv om disse løsningene som regel er helt absurde, følger de en intern tegnefilmlogikk som gjør at de virker fornuftige der og da. Du vil sannsynligvis sette deg fast noen ganger, men det gjør det bare enda mer tilfredsstillende når løsningen etter hvert kommer.
Ofte kan du også arbeide med flere puslenøtter samtidig, og det er i disse åpnere sekvensene at spillet er på sitt beste. Det er gøy å trekke i ulike tråder for å se hva som lar seg løse opp og hva som fortsatt sitter fast, og oppleve hvordan det å lykkes ett sted hjelper deg videre et annet. God, gammeldags eventyrspilldesign, altså.
Så skal det sies at noen nøtter er litt for obskure, og krever at du trekker slutninger som (i mitt hode, i alle fall) ikke er veldig åpenbare, basert på det som fort kan virke som tilfeldige vitser eller kommentarer. Andre er litt i overkant preget av eksperimentering, der løsningen til slutt gjerne viser seg å være veldig elegant, men der veien dit handler om å repetitivt prøve alle muligheter helt til sekvensen av ting du finner på blir riktig. Dette gjelder spesielt de større oppgjørene som typisk avslutter en episode.
Men gåtene fungerer altså stort sett godt, ikke bare som mentale utfordringer, men også som en kilde på moro ettersom løsningene stort sett resulterer i ett eller annet tull som får deg til å smile.
Presentasjon og oppgraderinger
Skunkape Games har som vanlig gjort mye for å modernisere og forbedre spillopplevelsen. Det mest åpenbare er grafikken. Lyssettningen har blitt overhalt fullstendig med dagens teknologi, og utviklerne har gått gjennom hver scene for å gjøre justeringer. Dette alene spiller en enorm rolle, og sikrer at scenene får mer dybde og liv. I tillegg har de økt detaljnivået på alle modellene i omgivelsene, lagt til nye detaljer i miljøene og dekorert dem med nye teksturer. Effekter som tåke og snø brukes også, og på grunn av at spillet nå kjører i bredskjerm-modus er kameravinklene endret og omgivelsene ofte utvidet. Enkelte scener er så godt som helt nye.
På samme måte har Skunkape gått gjennom alt av mellomsekvenser og samtaler, og fikset ny leppesynkronisering, ny lyssetting og nye kameravinkler. På lydsiden har originale opptak blitt lagt inn på nytt, uten komprimeringen som preget originalspillet, og komponist Jared Emerson-Johnson har gått gjennom så godt som alle låtene for å sikre at de høres så gode ut som mulig. Skuespillet er det samme som før, og glimrende, men også her er lydkvaliteten kraftig oppjustert.
Alt dette gjør opplevelsen mer glattpolert og profesjonelt – Telltale Games opererte under heftige tidsfrister for episodespillene sine, og målet var nok generelt å sikre at ting var «godt nok». Men det har ikke vært godt nok for Skunkape Games.
Som nevnt i starten, har PC-versjonen også fått pek-og-klikk-kontroller. Dette er en kraftig forbedring, skjønt det merkes fortsatt at spillet egentlig ble laget med direkte kontroll av Sam. Måten kameraet flytter seg på og andre ting gjør det av og til litt mer knotete enn det burde være å klikke på det du vil. Men okay, utviklerne har åpenbart gjort det beste de kunne og kontrollene er én million ganger bedre enn i originalsesongen.
Om du velger å spille med håndkontroller (eller kjøper en av konsollversjonene) skal også disse systemene ha blitt overhalt, uten at jeg har testet.
Konklusjon
Jeg har allerede sagt det, men Sam & Max var min favorittserie fra Telltale Games, og den tredje sesongen var også min favorittsesong. Men selv om jeg husket dette, tok jeg meg selv i å bli overrasket, igjen, over hvor imponerende den egentlig er. Der majoriteten av episodene i de to første sesongene fint kan anklages for å være formelpregede (uten at det nødvendigvis er så galt), er det slående hvor forskjellige episodene i sesong tre er fra hverandre, og hvor mye som skjer i dem. Jeg mener også at humoren fungerer bedre her enn i tidligere sesonger, der det var litt for mange referanser til sære, amerikanske greier vi nordmenn ikke hadde særlig kjennskap til da de opprinnelig kom ut, og i alle fall ikke husker nå.
Det betyr for all del ikke at jeg ikke anbefaler de forrige nyutgavene, for det gjør jeg absolutt og som nevnt er det definitivt best om du spiller dem først. Men det er The Devil’s Playhouse som er kronen på verket, og i mine øyne det beste Telltale Games noensinne skapte. Selv om de åpenbart hadde dårlig tid underveis. Og nå har Skunkape Games gjort den så god den kunne bli; jeg kan ikke komme på en eneste forbedring de kunne gjort, som de ikke har gjort. Strålende jobb, rett og slett.
Og siden jeg fortsatt er opptatt av spillhistorie, må jeg også belønne dem for at de inkluderer originalspillene som gratis ekstramateriale. Alt for mange utviklere ville bare fjernet dem fra markedet og sett en annen vei. Det er ekstra imponerende med tanke på at prisen for hele sulamitten er under tohundrelappen med lanseringsrabatt – hvis jeg kunne ta på meg hypnotisørbrillene og beordre deg til å kjøpe dette spillet, ville jeg gjort det.
Det blir spennende å se hva Skunkape Games finner på nå som de har gått tom for Sam & Max-sesonger å fikse opp. Aller helst skulle jeg likt å se dem lage noe nytt – jeg kommer egentlig ikke på noe annet fra det eldre Telltale-biblioteket som ikke vil oppleves som et lite steg tilbake etter dette her, skjønt et gjensyn med Tales of Monkey Island hadde jeg vel strengt tatt ikke sagt nei til. Hva enn de har lyst til, håper jeg Sam & Max-eposet selger nok til at de kan gjennomføre planene sine.
Sam & Max: The Devil’s Playhouse ble sluppet denne uken på PC (Steam), Xbox, PlayStation og Switch. Jeg har testet PC-versjonen, som jeg fikk tilgang på for et par uker siden. Mer informasjon finner du på det offisielle nettstedet, og her er den obligatoriske traileren: