Knights-samlingen for Sharp MZ-80K byr på en pirrende(?) overraskelse.
Jeg fortsetter min nye serie, der jeg skal jobbe meg gjennom Knights Computers MZ-80K Library Cassette 1 for den japanske hjemmedatamaskinen Sharp MZ-80K, som ble introdusert på markedet i 1978. Hvis du ikke har snøring på hva dette er for noe, anbefaler jeg at du leser første del nå. Så da fortsetter vi bare!
Eller, um, hvis du sitter et sted der andre kan se skjermen din, kan det tenkes vi bør fortsette ved en senere anledning.
Paper-Stone-Scissors
Dette er stein, saks og papir mot datamaskinen. Med en skitten vri! Man spiller nemlig mot ei lekker SharpSCII-dame, og hver gang man vinner tar hun av seg et plagg!
Som spill er dette fryktelig uinteressant. Spiller man stein, saks og papir mot et ekte menneske (uten nødvendigvis å ha klær i potten) har man jo et bittelite psykologisk element, og den umiddelbare spenningen mens hjernen tolker resultatet. Mot en datamaskin forsvinner begge deler, og vi sitter igjen med verdens enkleste spillmekanismer.
Men det har, med litt flaks, tålmodighet eller juksing med emulatoren, en naken dame! Og siden jeg er en gubbe, er jeg selvsagt av den oppfatningen av at det meste blir bedre av nakne damer. Så også dette.
… og det var alt jeg egentlig hadde skrevet om Paper-Stone-Scissors. Men! Dette spillet viste seg å være mer interessant enn jeg trodde:
Det er nemlig åpenbart basert på et kommersielt spill, ble utgitt av Hudson Soft. Ja, de Hudson Soft. De som lagde Bomberman, Star Soldier og til og med Mario Party 1-8. Det het opprinnelig Yakyūken, kom i 1979, og regnes som det første kommersielle eroge-spillet noensinne. Altså, det første erotiske dataspillet fra Japan. Det har kommet noen flere i årenes løp, for å si det slik. Jeg nøler med å kalle spillet historisk viktig, for dette er jo en type spill som måtte komme (fnis), og hadde ikke dette vært først så hadde jo bare et annet spill vært det. Men det er jo et artig eksempel på hvordan man kan støte bort i spillhistorie når man minst venter det.
Du kan uansett lese mer hos Gaming Alexandria. Det er en veldig interessant artikkel, som går i dybden om både spillet og hele konseptet. Jeg trodde dessuten at stein, saks og papir med klær i potten var en tilfeldig idé spillskaperen kom på, men der tok jeg feil! Her snakker vi nemlig tradisjonsrik, japansk voksenmoro. Åpne den i et annet vindu, og les den etterpå!
NB: Paper-Stone-Scissors har åpenbart ikke PEGI-aldersmerking, og bruken av merkevaren deres i toppbildet er sikkert veldig lite tilrådelig. Her kommer puppene, forresten, skroll videre på eget ansvar (åh, du har allerede skrollet … sorry!):
Poker
Klespoker? Nei, dessverre. Dette er bare vanlig poker, altså sånn som på spillautomater der poenget bare er å få så gode kort som mulig og du får premie basert på hvor mye du vedder og oddsen på de forskjellige vinnermulighetene.
Skjermbildet viser først de ulike kortkombinasjonene, og oddsen. Så må du velge hvor mye du skal vedde. Deretter vises premieoversikten, og du får utdelt fem kort. Disse vises «grafisk», riktignok uten spesielt god SharpSCII-kunst. Du fortsetter med å velge hvilke kort du vil holde før du får nye kort, og hvis du var heldig blir det noen virtuelle grunker i premie.
Så, igjen veldig enkelt. Men samtidig … hva trenger man fra et slikt spill? Det viktigste er at det er enkelt å styre, og enkelt å se forskjell på kortene. Farger hadde naturligvis hjulpet litt. Ellers gjør dette spillet akkurat hva det skal (med forbehold om at jeg ikke har sjekket koden for utdeling av kort).
Og det funker, faktisk. Det er, tro det eller ei, litt vanedannende. Og da jeg endelig ble lei av å tape, og satset stort i et siste forsøk på å komme tilbake i pluss, så vant jeg faktisk det jeg hadde tapt og mye mer. Om ikke det er et tegn på at jeg bør fortsette å gamble, så vet ikke jeg!
Ski Slope
Det første «arkadespillet» her. Jeg skjønner ikke hva det har med ski å gjøre, men okay. Konseptet er som følger: Du styrer en strekfigur – dette er et av de innebygde tegnene i maskinens tegnsett – som skal komme seg fra høyre side av skjermen til venstre så raskt som mulig. Skjermen er delt inn i seksjoner, hver med en port mellom seg.
Figuren beveger seg alltid skrått, i en av de fire diagonalene. Hvis du ikke gjør noe, vil han sprette rundt litt som en ball. Ved å trykke Z-knappen, får du ham til å bytte vertikal retning – altså, om han beveger seg oppover vil han nå bevege seg nedover i stedet. M-knappen gjør det samme med den horisontale retningen.
Så er poenget å prøve å guide ham gjennom skjermen så raskt som mulig.
Du kan velge om du vil ha brede, middels eller smale porter, og når en bane er generert kan du spille den så mange ganger du vil for å perfeksjonere scoren.
I starten skjønte jeg ikke bæret, men det hjalp å lese de korte instruksjonene en gang til. Jeg vil ikke si at spillet ble så voldsomt gøy, spesielt siden det ikke alltid lystrer knappetrykkene mine. Men det er et småartig konsept, og når jeg først fant ut av det ble det litt artig å prøve å gjøre det så godt som mulig. Jeg tror jeg hadde likt det, den gangen jeg hadde en nesten tilsvarende maskin.
Spacefighter
Dere har kanskje lagt merke til at jeg er litt snill med noen av disse spillene. Selv ikke stein, saks og papir-spillet kunne jeg slakte helt, selv om det eneste som var positivt med det var at det hadde en naken SharpSCII-dame. Men selv om jeg går inn i disse spillene med et litt annet forventningsnivå enn når jeg spiller et moderne spill, eller et Commodore 64-spill for den saks skyld, hadde jeg ikke trodd noen av dem kom til å hekte meg. På ordentlig, altså.
Og så kom Spacefighter, og jommen er det ikke ganske gøy. Så gøy at jeg umiddelbart startet på nytt etter endt spill, ganske mange ganger. Faktisk spilte jeg det først i går kveld, og så – da jeg åpnet emulatoren igjen i kveld for å fortsette utforskingen av kassetten – begynte jeg umiddelbart å spille det igjen.
Konseptet er ganske enkelt: Du befinner deg i en arena, og målet er å ødelegge så mye som mulig i løpet av tre minutter. Et konsept som er lett å like, altså. Arenaen er bygd opp av to typer «blokker», nemlig miner og vegger. Skyter du en mine, vil den sprenge blokkene rundt seg, og hvis de inkluderer en annen mine vil den sannsynligvis sprenge på samme måte. Dermed kan du lage kjedereaksjoner. Vegger kan du også skyte, men da ødelegges kun den du skyter.
Så gjelder det altså å være så effektiv som mulig i ødeleggelsene. Spillet forteller deg hva den maksimale poengsummen du kan oppnå er, og jo nærmere du kommer den, jo bedre. Ah, og det er selvsagt mulig å sprenge deg selv i luften om du er uvøren. Da mister du 3000 poeng, som antakeligvis er nok til å hindre deg i å kunne tenke på toppscore, men du får fortsette.
Enkelt og gøy. Kontrollene fungerer godt (og er overraskende responsive), og selv om det du gjør i utgangspunktet ikke er spesielt utfordrende, blir det lett å gjøre feil når du haster for å spille så raskt som mulig.
Så skal jeg selvsagt ikke påstå at jeg tror jeg kommer til å fortsette å spille Spacefighter i timevis.
Othello
Vel, dette har vi jo vært innom før, to ganger faktisk. Først i serien 75 spill for Commodore 64, og så i en artikkel om en hurtigsvarpremie-disk fra Data-Tronic (selskapet som ga ut pakken med 75 spill for Commodore 64).
Jeg gjør det samme som jeg gjorde sist jeg skrev om det, og siterer en bolk med tekst fra 75 spill-artikkelen:
Othello eller Reversi er et spill du antakeligvis har vært innom opptil flere ganger. Det har vist seg svært populært blant hobbyutviklere, og utvilsomt fått flere hundre versjoner til forskjellige datamaskiner opp gjennom årene. Og kjøpte du den første versjonen av Windows, fikk du Reversi med på kjøpet. Om spillet heter Reversi eller Othello er en diskusjon jeg ikke skal begi meg inn i, men Reversi-utgaven ble antakeligvis oppfunnet i England på slutten av attenhundretallet, av enten Lewis Waterman eller John W. Mollett – begge hevdet hardnakket at den andre personen var en svindler som ikke hadde noe med oppfinningen å gjøre.
Den moderne utgaven, som fikk navnet Othello, stammer fra syttitallets Japan. Spillet ble merkelig populært, og fra syttitallet av har det til og med blitt arrangert regelmessige Norgesmesterskap i Othello. [notat fra 2024-Joachim: Jeg har ikke sjekket om dette fortsatt stemmer!]
Poenget i Othello er å ende opp med flere brikker enn motspilleren, når hele spillbrettet er fylt opp. Det gjør du ved å legge brikkene dine slik at motspillerens flippes over i din farge, noe som skjer når de ligger mellom den brikken du legger ut, og andre brikker i din farge (horisontalt, vertikalt eller diagonalt). Å gå i detalj om hvordan du spiller spillet er litt mer enn jeg orker akkurat nå, men det er enkelt å forstå når du først setter deg ned med det.
Ettersom jeg har prøvd ulike versjoner av Othello/Reversi siden Commodore 64-tiden, har jeg plukket opp noen triks. Slik som å aldri la motstanderen ta kontroll over hjørnene. Et triks Othello-hjernen i dette spillet ikke kunne, så da ble det lett match og en fin selvtillitsboost. Jeg er flinkere i Othello enn en datamaskin fra 1978!
Kremt. Hvis vi antar dette er den beste versjonen av Othello for Sharp MZ-80K, altså. La oss bare gjøre det.
Spillet fungerer ellers helt fint. Det går litt treigt, da datamaskinen trenger mye tid på å tenke, og enda litt mer tid på å tegne opp brettet etter hver tur, men jeg ble aldri irritert over ventetiden. Kontrollene er greie; du skriver inn hvor du vil putte den neste brikken din (tallet for raden fulgt av bokstaven for kolonnen), og ikke noe kunne vært enklere enn det. Annet enn å bruke musen, da, men dette er Sharp MZ-80K, ikke Xerox Alto (slike referanser forventer vi at du som Spillhistorie-leser tar på stående fot).
I tillegg er det ikke helt urimelig å tro at for de fleste som prøvde dette spillet i gamle dager, ville det vært deres første møte med Othello. Og da gjør det jo ingenting at motstanden er overkommelig. Litt synd at det ikke har mulighet for to spillere, da. Det burde jo vært betydelig lettere å få til enn å kode datamotstanderen.
