Gull under juletreet

Det var den jula det lå en mystisk, stor og ganske tung boks under juletreet.

Jeg hadde ristet på den, og den ga ingen lyd, så denne gangen kunne det ikke være LEGO. Litt skuffende, egentlig, da LEGO var den soleklare favorittleken for 9 år gamle meg.

Det var i det herrens år 1986 at min stefar, som drev BOAHS Hi-Fi midt i ghettoen på Grünerløkka, hadde fått noen bokser med Nintendo Entertainment System-konsoller. Grünerløkka en ghetto? Oh yes… i 1986 var det lite som tydet på gentrifiseringen som senere skulle ramme bydelen.

Så der bodde vi, da, rett ved Olaf Ryes plass og et steinkast unna BOAHS Hi-Fi. Ja, navnet står ganske enkelt for Bjørn-Olaf Aamodt Haug, navnet på min stefar, med en «s» for å indikere eierskapet. Butikken huset det dyreste og mest eksklusive av musikkavspillingsutstyr: båndspillere fra Tandberg, forsterkere fra Accuphase, elektrostatiske høyttalere fra Martin Logan og platespillere fra Thorens. Å vokse opp i et slikt miljø næret en interesse for musikk og god lyd uten at jeg engang oppdaget at det skjedde.

Disse Hi-Fi-butikkene hadde også litt inntekt på å selge Game & Watch-spill til de «stakkars» barna som måtte bli med på fedrenes handleturer, som gjerne fortonet seg som evigheter. Det skulle jo selvsagt diskuteres i opptil en time eller to om belte- eller direkte drev på platespilleren gav den ypperste gjengivningen av vinylen, eller nødvendigheten av å legge til noen tusenlapper på kjøpet for å utstyre anlegget med monsterkabler. Slik fikk jeg, fra omtrent 5 års alder, utviklet en interesse for elektroniske spill, både i butikker min stefar drev og de han samarbeidet med på kryss og tvers i Norge, samt på arkademaskinene som sto på hotellene vi bodde på. Det var nok en grei løsning å gi 5 år gamle meg noen kronestykker til å spille Popeye eller Pac-Man, mens mor og stefar kunne få seg litt ro og fred.

Jeg hadde likevel ingen anelse om at et av disse prøveinnkjøpene skulle være så vanskelige å selge til voksne Hi-Fi-entusiaster at den skulle havne under juletreet hjemme hos oss.

Da endelig julaften kom, og pakkene var delt ut, så husker jeg at jeg sparte denne store esken til sist. Jeg rev av papiret i full fart og kjente med en gang igjen esken fra Hi-Fi-butikken. «Nintendo» sto det på boksen. Jeg kjente igjen bokstavkombinasjonen fra både Popeye og alle disse Game & Watch-spillene jeg hadde siklet på i en Hi-Fi-butikk i Ålesund (som hadde et monter med en gedigen samling av disse).

Stefaren min koblet raskt opp maskinen til vår middels store CRT-TV. Vi var ikke akkurat rike, selv om BOAHS Hi-Fi førte det dyreste av det dyre. Stefaren min er nemlig en entusiast, og entusiaster bryr seg sjelden om penger. Så dro stefaren min frem enda en gave. Det var en gullfarget eske med et mystisk skjold og et lite hull som viste frem det jeg trodde var EKTE gull inni. Dette var selvsagt den originale Zelda-kassetten, og jeg kan enda huske lukten av gull-lakken som farget plasten, og lukten av elektronikken. Vi dyttet inn kassetten og trykket på «power»-knappen.
Et mystisk lydlandskap av lett forvrengte sinustoner fra Ricoh-chippen bølget ut av mono-høyttaleren på TV-en. Jeg hadde aldri sett et spill begynne med en rulletekst, og jeg ble sittende å veksle mellom å se på skjermen og å se på den firkantede håndkontrollen, en slags forlengelse av Game & Watch-kontrollen. Da musikken var ferdig, så fant jeg «start»-knappen og trykket.

En grønnkledd og tykk figur krøp oppover skjermen, og jeg skjønte intuitivt at jeg kunne styre ham med «korset» på venstre siden av kontrolleren. Det var en svart åpning i den brune fjellsiden, og en gammel «trollmann» sa de ikoniske ordene: «It’s dangerous to walk alone, take this!» Engelskundervisningen var ikke all verden i 1986, men jeg forsto likevel at jeg nå hadde en knapp som kunne brukes til å bruke tresverdet, og eventyret var i gang!

Det skulle ta meg ni hele måneder å komme igjennom The Legend of Zelda. Ikke bare var spillet brutalt vanskelig rent mekanisk, men det var også dypt mystisk, med hemmeligheter rundt hvert hjørne. Jeg skjønte raskt at man kunne bruke bombene man fant senere i spillet til å sprenge hull i grotter og fjellvegger, men at man kunne bruke talglyset man fant enda senere til å brenne busker var ikke like innlysende. Dette var grunnen til at jeg brukte måneder på å rote rundt i alle kriker og kroker før jeg fant den åttende labyrinten som hadde den siste biten jeg manglet av «The Triforce». Det var en herlig tid uten internett og uten tipsene fra Nintendo Magasinet. Kunnskapen om muligheten til å brenne busker ble gitt meg av en venn jeg ble kjent med rundt demostasjonen i lekebutikken på Glassmagasinet. På den tiden fantes det ikke butikker for gaming; det var heller små avdelinger i lekebutikkene, men det var ofte en entusiastisk betjening som noen ganger tok seg tid til å prate med oss purunge spillentusiaster. «Hva?! Kan man brenne buskene?!» Jeg nærmest løp hjem for å finne den hemmelige inngangen.

Men vi snakket om julen 1986… Min beste venn som bodde over gaten hadde hatt spillkonsoll før denne julen også. En Atari 2600 med verdens mest knirkete joysticks og noen ganske så abstrakte versjoner av fotball og andre sporter jeg ikke kan huske. Vi spilte tidvis på denne maskinen, men øktene var korte og endte som regel i frustrasjon. Det var derfor gledelig å kunne besøke min chilenske venn på første juledag. Vi spiste noen veldig gode og fete bakverk med fyll, antageligvis empanadas, og i stua var det jammen også en Nintendo som var koblet til en større TV enn den vi hadde hjemme. I tillegg hadde han fått en bråte av de klassiske Nintendo-spillene i sorte esker. Jeg husker Kung-Fu og Excitebike, og begge hadde vi jo fått med Ice Climbers i esken, men mest av alt husker jeg et spill som jeg nesten ble litt misunnelig på.

Joda, det var fantastisk å få Zelda til jul, og som den gamle nerden jeg er i dag, så er jeg nesten litt stolt av at konsollopplevelsene mine startet der, men nabogutten hadde altså fått selveste Super Mario Bros til jul!

Dette spillet var ulikt de andre. Ikke bare hadde det en «scrollende» verden og flere titalls baner man kunne hoppe seg igjennom, det hadde også snarveier, muligheter til å briljere med hastighet og finesse for å komme seg igjennom verdenen, og det hadde, i likhet med Zelda, et ikonisk lydspor som vi nynnet på i alle ledige stunder. Hele romjulen vekslet jeg mellom å spille Zelda hjemme og Super Mario hos bestevennen min. Vi spilte selvsagt litt av de andre spillene også, og det ble også lange stunder der vi så storebroren hans finne «Warp zones» mens vi drakk mammaens spesialsjokomelk, som var en blanding av heftig mye Nesquick (importert, så vidt jeg vet… Norge hadde bare O’boy) og ekstra sukker. Det var generelt få begrensninger på både godteri og gaming hos den chilenske familien, og i ettertid har jeg tenkt at det antageligvis må ha hatt noe å gjøre med at de hadde unnsluppet det grusomme diktaturet til Augusto Pinochet, og at disse første årene i Norge kanskje ble en slags sammenhengende feiring av livet selv?

Det ble mange flere gode minner knyttet til julen og Nintendo Entertainment System. Jeg var et barn som hadde problemer med å finne venner, både litt overvektig og ofte mobbet. Mamma syntes nok synd på meg og skjemte meg bort med spill hver jul. Jeg husker julaftener med Castlevania, The Goonies, Top Gun og Metroid. En jul var det Super Mario 2 og Mega Man 2 under juletreet. Konsollen bare fortsatte å gi meg herlige minner, omtrent til Super Mario Bros 3 og senere konfirmasjonstiden, da jeg brukte alle pengene på Super Nintendo og lanseringsspillene. Nintendo Entertainment System og en stor bunke spill ble til slutt solgt til en kompis under det første året på videregående skole.

Da jeg ble en ung voksen mann, la jeg gamingen på hylla i noen år, men på besøk hos min søster og mine nieser ble jeg sittende til langt på natt og spille Nintendo 64-spill. Noen år etter kjøpte jeg en Gamecube rett før jul, og Metroid Prime fylte den romjula med deilig mystikk og imponerende spilldesign. Siden ble det Wii og Twilight Princess den ene julen, Super Mario Galaxy den andre. Galaxy var det første spillet som fikk meg til å gråte av nostalgisk glede som voksen mann. Da orkesteret bruste opp til b-delen av Gusty Garden Galaxy, hadde jeg ingen motstandskraft lenger; jeg tror jeg faktisk hulket litt og gjorde mitt beste for at samboeren min ikke skulle få det med seg.

Det ble også en deilig jul med Skyrim til Xbox 360, og denne julen har jeg spart Indiana Jones til julaften, selv om jeg kan spille det på Game Pass når som helst. Det er nemlig helt spesielt å ha noe å glede seg til på julaften, og på denne måten kan jeg beholde 9-åringen som ligger der inne i skallet av den snart 50 år gamle mannen. La den lille gutten eller jenta leve fortsatt; voksenlivet er oppskrytt! Neste år håper jeg at Nintendo har levert solid med neste konsoll, og at barna mine kan få oppleve litt av den gaminggleden jeg hadde som barn og at de også kan ta med seg dette inn i voksenlivet.

Jeg ønsker alle lesere en herlig gaming-jul!