Kan du redde kloden fra lærgudinnene? Vil du redde kloden fra lærgudinnene?
At sex selger er noe aktørene i spillindustrien lærte svært tidlig. Det primitive eventyrspillet Softporn Adventure var en av de store bestselgerne til Sierra On-Line – før King’s Quest var med å dytte dem i en mer familievennlig retning – og søppel som Custer’s Revenge solgte til alles store skam flere hundre tusen kopier på Atari 2600. Men dette var også en tid der den konservative organisasjonen Moral Majority hadde enorm innflytelse i USA, og det tok ikke lang tid før den amerikanske industrien begynte med tung selvsensur for å unngå å havne i trøbbel med politikere og andre mektige stemmer. Det har de i stor grad fortsatt med i årene som har gått siden da.
Men det har alltid vært enkelte spill som har prøvd å dytte grensene litt, og et av dem var Infocoms tekstbaserte eventyrspill Leather Godesses of Phobos fra 1985.
Jeg må starte med å påpeke at det strengt tatt ikke er veldig mye sex i Leather Godesses of Phobos. I stedet er det fullstappet av humor, og en grei porsjon av humoren spiller på «voksne» temaer. Kjapt fortalt: Dette er 80% pappahumor og 20% groviser. Kjøpere som håpet å finne opphissende materiale her ble nok dypt skuffet; en liten titt gjennom utvalget kjærlighetsromaner i den lokale bladkiosken ville sannsynligvis gitt dem et langt mer pirrende resultat.
Romdamer truer jordkloden
Spillet starter i søvnige Upper Sandusky, Ohio. Du befinner deg i en tvilsom bar, og merker at du har et behov. Nevnte behov lokaliseres etter litt om og men til blæren din, og den fornuftige løsningen blir dermed å svippe innom barens enda mer tvilsomme toalett for å lette på trykket. Her gjør spillet noe som var progressivt i 1985: Ved å velge mellom dame- eller herretoalettet, velger du hovedpersonens kjønn og dermed også kjønnet til andre figurer i spillet. Potensielle sexpartnere blir automatisk motsatt kjønn. En fiffig løsning, selv om den av årsaker som var umulige for Infocom å forese fort kunne skapt litt diskusjon i dag.
Uansett, det neste som skjer er forutsigbart nok at du blir kidnappet av et tentakkelmonster fra verdensrommet. Etter nøyaktig 7,3 timer våkner du opp i ei celle på en klode langt borte. Nærmere bestemt Phobos, en av månene som går i bane rundt Mars. Her holder lærgudinnene nevnt i spilltittelen til, og deres onde plan er å bruke deg som forsøkskanin for å finne ut hvordan de best kan overvinne jordboerne og forvandle planeten vår til en nytelsesdestinasjon for lærgudinner (et typisk eksperiment involverer store mengder glidemiddel, plastslanger og en yakokse – flere detaljer verken ønsker eller får du).
Den første utfordringen er dermed å finne en vei ut av cella. Det er ikke fryktelig vanskelig, for uansett hva annet man kan si om lærgudinnene og deres undersåtter, er de rimelig dårlige på sikkerhet. Så døra er ulåst og det er ingen vakter utenfor. Nabocella er også ulåst, og der finner du Trent eller Tiffany avhengig av hvilket toalett du besøkte. Vedkommende blir din trofaste og stort sett ubrukelige følgesvenn gjennom resten av spillet.
Heldigvis har han/hun også løsningen på hele «redd Jorden fra de onde lærgudinnene»-problematikken. Hvis du kan finne en haug av tilsynelatende tilfeldige objekter – inkludert en telefonkatalog fra Cleveland, ei mus og et foto av Jean Harlow eller Douglas Fairbanks avhengig av valgt kjønn – vil hjelperen din kunne konstruere en slags anti-lærgudinne-maskin. Igjen er det neppe spesielt glupt å be om detaljer.
Dermed får vi en klassisk skattejakt der du tråler de tilgjengelige miljøene for å finne alle greiene du har på lista. Noen krever mye arbeid, andre er overraskende lette å få tak i.
Tiffany (Carter?) of Mars
Ganske tidlig oppdager du mystiske sirkler, som viser seg å være en type teleportere. Overraskende lite av spillet foregår på Phobos, i stedet er det planeten Mars som har den største delen av spilletiden. Men du må også innom junglene på Venus, og til og med til nevnte Cleveland på det som enn så lenge er vår egen klode. Hvert sted har sine egne utfordringer og belønninger, men alt er koblet sammen slik at du trenger ting du finner eller får ett sted for å løse oppgaver et annet. Mye av verden er åpen fra starten av, mens resten låses gradvis opp mens du løser oppgaver.
Leather Godesses of Phobos har kanskje en gammeldags struktur, men det er langt fra like ondsinnet som eldre spill i sjangeren (eller nyere, hvis Sierra var utgiveren). Du kan sette deg fast uten mulighet til å vinne hvis du gjør noe dumt, men om du lagrer ofte (på flere separate lagrefiler, selvsagt) og ikke gjør åpenbart teite ting som resulterer i at du mister gjenstander uten å få noe igjen for dem, så bør du klare deg rimelig greit. Ah, og ikke bli for urolig om partneren din blir drept – dette, og partnerens mirakuløse tilbakekomst, er en av spillets mange vitser som blir gjenbrukt flere ganger.
Gåtene er også rimelig solide og logiske, men «logisk» betyr ikke helt det samme her som i virkeligheten. La meg røpe en sekvens i spillet for å illustrere hva det går i. Har du «spoiler»-skrekk får du bare hoppe videre, men det spørs jo hvor farlig det er å få røpet en av mange sekvenser i et 40 år gammelt teksteventyr du sikkert aldri har hatt planer om å spille i utgangspunktet.
Advarsel: Spoilere
En av greiene du trenger for å lage maskinen som skal overvinne lærgudinnene er en 82-graders vinkel. Ikke spør meg hvorfor, det vet Trent/Tiffany og bare han/hun. Heldigvis er dette mulig å finne på Mars, i vinkelsamlingen til en trist gammel konge ved navn Mitre.
Du har hørt om Kong Midas, ikke sant? Han som ifølge gresk mytologi klarte å få oppfylt et relativt lite gjennomtenkt ønske om at alt han berørte skulle bli forvandlet til gull? Vel, Mitre er ifølge spillet den ekte kongen Midas-legenden er basert på. Men Mitre ønsket seg ikke gull, i stedet ønsket han seg 45-graders vinkler. Antakeligvis på grunn av en seksuell fetish, mener spillet. Alt Mitre berører blir dermed til en slik en, og grunnen til at han er trist er at han har kommet i skade for å berøre datteren sin. Dermed ble hun forvandlet til en vinkel, slik Midas’ datter ble en statue (ifølge en av beretningene).
Siden Trent/Tiffany «tilfeldigvis» trenger en 82-graders vinkel for antilærgudinnemaskinen sin, skjønner du kanskje at nøkkelen til å få Mitre til å gi deg en er å forvandle prinsessen tilbake til en marsboer med litt flere kurver. Men hvordan skal du gjøre det? Vel, et helt annet sted, i Venus’ jungel, kommer du over en krukke med «untangling cream». Det høres i utgangspunktet ganske nyttig ut, men de eneste flokene som må løses i dette spillet er figurative. Du treffer imidlertid også en selger, og han har en mystisk maskin til salgs. Det er en Tee Remover, skjønt hva den faktisk gjør rekker han ikke å forklare før han blir grabbet av en gigantisk fugl og flydd bort.
Så her har du da kroneksempelet på humoren og logikken i Leather Godesses of Phobos: Om du putter noe inn i maskinen, og dette tilfeldigvis har en eller flere t-er i navnet, forvandles hele greia til hva enn navnet blir uten t-er. Har du funnet en «rabbit» et sted? Gratulerer, nå har du en «rabbi». Og har du en «untangling cream»? Vel, en liten runde gjennom maskinen, og det er nå en «unangling cream». Så da gir jo løsningen seg selv. «Unangling», ikke sant? Bob, bob, bob.
Du smører kremen på vinkelen som er Mitres datter, og hun forvandles tilbake til sitt gode, gamle seg. Dermed gir Mitre deg en korrekt vinkel i belønning, før han rekker deg hånden for å takke deg. Det er kanskje ikke nødvendig å påpeke at du bør holde labben din for deg selv. Og du blir neppe overrasket når du forlater Mitre, og hører ham utbryte «Åh søren! Ikke igjen!«.
Spoilersonen er over
Som du skjønner hvis du ikke lot deg skremme av spoileradvarselen er det jo en logikk, her. Men du må tenke litt utenfor boksen for å komme frem til løsningen. Slik er mange av gåtene i spillet – helt absurde, utenfor konteksten de er i, men de gir mening etter å ha blitt eksponert for spillets tenkemåte i en time eller to. Flere av gåtene er faktisk veldig gode, og utnytter at Infocoms motor egner seg godt til å lage simulerte systemer som oppfordrer til eksperimentering.
Men spillet har noen litt slemme sekvenser også. Blant annet har det en labyrint som … vel, grøss og gru. Labyrinter er jo vanligvis utrivelige i utgangspunktet, og denne er direkte fæl. Den er cirka 70% kopibeskyttelse, for manualen inneholder (utdaterte) kart og all informasjonen du trenger for å overleve, men å vite hva du skal gjøre er ikke det samme som å gjennomføre det. Kort sagt må du ved jevne mellomrom gjøre spesifikke ting for å unngå å bli spist av diverse monstre, og her må du være helt eksakt. Så dermed må du hele tiden holde tellingen på hvor lenge det var siden du gjorde ting a, b, c og d, mens du prøver å navigere labyrinten og plukke med deg det du finner der.
Min hjerne er ikke strukturert nok, så jeg fant en «walkthrough» og angret aldri på det valget.
I tillegg er det noen sekvenser der du mister tilgangen til resten av verden frem til du har løst dem, men der du samtidig er avhengig av gjenstander du burde ha funnet tidligere. Har du ikke disse allerede, kan du bare laste inn et tidligere spill. Spesielt irriterende er en sekvens med en gal vitenskapsmann og to gorillaer, som i tillegg krever at du gjør alt rett hele tiden. Her er det dessuten flere tilfeller av «learning by dying», altså at informasjon du trenger for å løse situasjonen først blir tilgjengelig når du ser hva som skjer når du dør. Synd, for den er egentlig ganske morsom.
Dette var for all del ikke uventet eventyrspilldesign i 1985. Spillerne forventet at det skulle være slik, og spilte det deretter. I dag har vi andre forventninger, så at du griper etter en «walkthrough» når du sitter fast er forståelig. Ikke minst fordi det alltid er en viss sjanse for at du ikke kan løse situasjonen du er i med de midlene du har til rådighet. Spillet har egentlig få slike situasjoner, men når du først har havnet i en er det mye lettere å mistenke det samme i fremtiden, også når det faktisk ikke er tilfelle.
Men jeg anbefaler at du prøver litt ekstra, uansett. For selv om nøttene virker obskure og du kanskje ikke stoler helt på spillet, er det rikelig med herlige «aha»-opplevelser her, som forsvinner om du er for rask til å jukse.
Langt unna Baldur’s Gate 3
Hva så med de litt mer sexy situasjonene? Vel, det er få av dem. Jeg husker egentlig bare en, nå som det har gått et par uker siden jeg spilte spillet. Og den er altså rimelig tam. Baldur’s Gate 3 er mye kåtere enn Leather Godesses of Phobos, for å si det forsiktig. Så det handler mest om groviser og av og til litt språkbruk av den typen amerikanerne alltid har panikk for («tits» er tydeligvis et fryktelig fælt ord, for spillet gir deg flere advarsler om at det snart kommer til å bruke ordet, før det til slutt backer ut og bruker «breasts» i stedet).
I tillegg er det tre innstillinger – «tame», «suggestive» og «lewd», så det er fullt mulig å spille spillet med 100% pappahumor og 0% groviser. Uten at jeg helt ser poenget med det, men for all del.
Ah, og det er én ekstra ting som må nevnes. Infocom var nemlig kjent for å ha masse kule greier i spillboksene sine, og Leather Goddesses of Phobos var sånn sett ikke noe unntak. Så det har et slikt Scratch ‘n Sniff-kort i boksen. Du husker kanskje disse som vedlegg til Donald-blader på åttitallet – det var ark med masse felt du kunne skrape på, for å «avsløre» en lukt under. Noen ganger var de fæle, andre ganger ganske behagelige. Så ved jevne mellomrom ber spillet deg om å skrape unna visse felt på det medfølgende kortet, og dermed få lukte hva spillfiguren din lukter i situasjonen.
Dette er jo selvsagt ikke noe vi kan oppleve i dag; selv om du skulle være så heldig å få en ubrukt og uåpnet originalversjon av spillet (og ikke en relansert versjon som den jeg har) er vel «best før»-datoen på luktekortet passert for lengst. Men konseptet er gøy, og et eksempel på hvordan Infocom stadig prøvde å utvide spillopplevelsen ved hjelp av medfølgende materiale i boksene.
Spillet kom forøvrig også med klassiske 3D-briller, som kunne brukes på en tegneserie (trykket i stereoskopisk 3D) der en superhelt ved navn Lane Mastodon redder kloden fra lærgudinnene. Morsomt, og nødvendig for å fullføre spillet da det er i den deler av instruksjonene til den nevnte labyrinten er trykket.
Konklusjon
Leather Goddesses of Phobos er et godt valg hvis du har lyst til å oppleve Infocom fra glansdagene sine. Det er et solid og velskrevet eventyr med mye artig humor og plenty av tilfredsstillende gåter. Det har ikke tålt tidens tann like godt på alle områder – mange av referansene er for eksempel betydelig vanskeligere å ta i 2025 enn i 1985, og referansemessig var nok spillet alltid litt USA-sentrert i utgangspunktet – men jeg hadde det unektelig moro mens jeg puslet meg gjennom dette eventyret, og er glad for at jeg endelig fikk gjort det. Ikke obligatorisk spillpensum, altså, men et spill som får meg til å både gruble og humre er alltid en vinner her i gården.
Leather Goddesses of Phobos ble designet, programmert og skrevet av Steve Meretzky, en av Infocoms mest kjente spillskapere. I tillegg til dette spillet lagde han blant annet den kjente spillmatiseringen av Hitchhiker’s Guide to the Galaxy, og det fascinerende A Mind Forever Voyaging. Etter Infocom skapte han spill som Spellcasting-serien, Superhero League of Hoboken og The Space Bar.
Vi har fått noen ord med Meretzky, og kommer til å publisere intervjuet neste uke. Så da har dere noe å glede dere til!
Toppbildet er en kombo av et foto av spillet på en original IBM PC-skjerm, tatt av meg, og et promobilde fra spillet scannet av Museum of Computer Game History. Bildet er ikke direkte representativt for hva som skjer i spillet, men matcher i alle fall 30-50-talls pulp scifi-stilen Meretzky gikk for.
