En gang på åttitallet ga Data-Tronic ut dette Boulder Dash-inspirerte spillet.
For en tid tilbake snublet jeg over det norske spillet Miner for Commodore 64. Jeg vet om en rekke slike «små» spill laget i Norge, og tenker at det er på tide å få laget noe på dem. Så da begynner vi like godt her.
Utgitt av Data-Tronic
Miner ble utviklet av en kar ved navn Øystein Berg, og ifølge tittelskjermen ble det utgitt av norske Data-Tronic. Det er flere titalls nordmenn som heter Øystein Berg, men hvem av dem som lagde dette spillet aner jeg ikke. Du må gjerne ta kontakt om du kjenner svaret, for det er noen ting som hadde vært gøy å vite. For eksempel hvordan spillet ble distribuert og når det ble laget.
Data-Tronic var forøvrig et postordrefirma som vi har snakket om noen ganger før – de var en relativt kjent aktør her til lands på åtti- og nittitallet, og gjorde mye som egentlig var veldig kult selv om ikke alt var like godt gjennomført. De solgte blant annet små samlepakker med for eksempel ti spill og programmer på én diskett, og det virker naturlig at det er en slik pakke Miner ble solgt i.
Igjen: Vi hører gjerne fra deg om du var involvert.
Men tilbake til Miner. Som du sikkert skjønner fra skjermbildene er dette spillet inspirert av smått legendariske Boulder Dash. Poenget er å grave deg gjennom jorden for å samle alle diamantene på spillbrettet, mens du unngår å bli knust av steiner som faller (nesten) med en gang jorden under dem er gravd bort.
Miner er riktignok langt fra like avansert som Boulder Dash. Hvert brett får plass på én skjerm, og det har ingen fiender eller andre kompliserende elementer. Det er kun deg, steinene og diamantene. I tillegg er fysikksimuleringen enklere; steiner vil kun falle rett ned, ikke gli ut til sidene for å lage mer realistiske skred, som dem i Boulder Dash. Du kan heller ikke dytte steiner, slik du kan om det er fri bane i Boulder Dash.
Ellers er den største forskjellen at steinene ikke venter på deg. Står du under en stein i Boulder Dash, så står du trygt, da steinen ikke faller før du beveger deg bort. I Miner faller den altså nesten umiddelbart, så du må være skikkelig kjapp på labben for å unngå å bli most.
Samtidig er det altså slik her at du kan grave deg inn under en stein, så grave deg ned et par ruter mens den faller, og deretter grave deg ut til siden før steinen knuser deg. I Boulder Dash ville det vært umulig, da steinen umiddelbart ville falt ned og knust deg det øyeblikket du selv gravde nedover.
God nivådesign
Ved første øyekast virker Miner ganske tamt, men det som gjør det interessant er god nivådesign. Siden det har enklere fysikk enn Boulder Dash og i tillegg også færre kaotiske elementer, er resultatene av alle trekk hundre prosent forutsigbare. Til gjengjeld er det massevis av måter å sette deg selv i umulige situasjoner på, så du må ikke bare tenke ett trekk frem, men mange. Utvikleren har vært flink til å sette opp scenarier som kan virke umulige, men der du gradvis nøster opp løsningen. Samtidig er det ofte lagt inn små «feller» der det du opplever som en tilfeldig bevegelse tidlig kan utgjøre en stor forskjell senere. Å løse et brett i Miner er derfor ganske tilfredsstillende, med mye gøy grubling underveis.
Problemet er det tekniske. Du må være lynrask på labben når du først vet hva du skal gjøre, for hvis ikke blir du raskt knust. Så her er det behov for skarpe kontroller som lystrer hele tiden – og det får du ikke her. Det er ofte litt kleint å skylde på kontrollene når man dør i et spill, men her tror jeg at det var kontrollenes skyld minst femti prosent av gangene jeg døde. Og det er jo ganske frustrerende.
Å fullføre spillet innebærer å komme seg helskinnet gjennom åtte relativt kompliserte brett, med de tre livene du får i starten. Blir det «game over» må du begynne helt på nytt. Med tanke på kontrollproblemene er sjansene for å klare dette minimale, med mindre man spiller på emulator og lagremuligheter eller har funnet en versjon med innebygd juks.
Spillet har også en «bug» som fører til at du noen ganger bare dør helt uten videre. Det skjer sjeldent, men samtidig ofte nok til at det er langt fra utenkelig at du mister et av livene på den måten om du mot formodning skulle spille godt nok til å ellers kunne fullføre spillet.
Belønningen for alt sammen er forøvrig at spillet bare avsluttes uten så mye som et «hadet!»
Så Miner er egentlig ikke et veldig godt spill, men det som er litt synd her er at det er et dårlig spill som er noen veldig små hakk unna å være godt. Brettene er kløktig designet, og mekanismene fungerer egentlig veldig fint selv om de er enkle. Det kunne godt vært to-tre-fire ganger så mange brett her uten at spillkonseptet hadde blitt oppbrukt, tror jeg.
Kontroller som lystrer bedre, et passordsystem slik at man slipper å spille alt fra starten av hele tiden og kanskje en liten justering med tanke på tiden det tar for steiner å løsne når du har gravd ut jorden under dem er egentlig alt det trenger. Så der har vi Miner. Et lite stykke norsk spillhistorie. Ikke direkte anbefalt, men det ga meg litt glede å teste det. Og det er jo ikke så galt.
