Bli med på en reise gjennom tiden i eventyrspillet Old Skies, fra skaperne av Unavowed og Blackwell-serien.
Wadjet Eye Games er en av de virkelig store aktørene innenfor eventyrspillsjangeren i dag. Da måler jeg ikke størrelse etter årsverk eller budsjetter, men etter kvalitet. Som både utvikler og utgiver har de gitt oss noen av de beste eventyrspillopplevelsene i de siste par tiårene. Likte du eventyrspill da LucasArts og Sierra var kongene på haugen, og har lyst på en gjenintroduksjon av sjangeren, vil jeg så godt som alltid sende deg i retningen av Wadjet Eyes fantastiske Blackwell-serie for deretter å peke deg i retning av spill som The Excavation of Hobb’s Barrow. Dette er kremen av moderne indie-eventyr.
Nå er de tilbake med sitt første egenutviklede spill, nesten syv år etter at de slapp sitt forrige. Det heter Old Skies, og i likhet med så godt som alle spillene Wadjet Eye har laget selv finner det sted i New York. Men dette er ikke New York slik vi kjenner den. Old Skies handler nemlig om tidsreiser, og som alle Spillhistorie-lesere vet (fordi dere har sett Back to the Future), er tidsreiser noe som kan få ganske store konsekvenser. Dette er også det sentrale konseptet i Old Skies.
En frisk vri på et velbrukt konsept
I spillets verden har man altså åpnet Pandoras tidporter, og omfavnet resultatene. Etter å ha oppdaget hva man kan gjøre ved å reise i tiden har en rekke kloke hoder (eller mest sannsynlig en kunstig intelligens) sortert verdenshistoriens hendelser og personer i et slags viktighetshierarki. Noen ting kan man endre på, andre ting er helt essensielle å beholde. Så man kan for eksempel ikke dra tilbake og kverke kunststudenten Hitler, for da er det helt umulig å forutse hvor verden ville gått – se bare hva som skjedde i Red Alert. Men mindre ting er fritt vilt, så lenge man har penger til å betale for ressursene som trengs for å gjennomføre tidsreisen.
Så hvis man for eksempel er en søkkrik student som hater nynorsk og nå skal opp i eksamen, går det kanskje an å stikke til 1830 og inspirere en ung Ivar Aasen til å … tja, flytte til New York? Så er den prøven borte, eller eventuelt erstattet med eksamen i esperanto. Men selv dette vil være noe som skaper helt enorme konsekvenser over tid, og «nåtiden» i spillet endres derfor dramatisk i takt med at folk reiser tilbake i tid for å fikse ting de ikke er fornøyd med.
Teknologien tillater imidlertid at enkelte steder, ting og mennesker kan låses, slik at de vil være som de er uansett hva annet som skjer. Dette inkluderer naturlig nok de som jobber med tidsreiser, og du spiller en av disse. Hun heter Fia Quinn, og er en slags kombinasjon av tidsagent og -guide. Den ene dagen tar hun noen tilbake for å se en legendarisk fotballkamp, den andre dagen blir oppdraget å rappe brillene til dommeren slik at resultatet av kampen endres for alltid. Når hun så kommer tilbake er verden annerledes enn den var da hun forlot den, og siden hun ikke er den eneste agenten «i felten» skjer disse endringene flere ganger om dagen.
Det sentrale her er at Fia, som er låst, ikke endrer seg. I stedet vil verden endre seg rundt henne, og hun opplever endringene i «sanntid» – satt på spissen kan hun stå og prate med en person i det ene øyeblikket, og i det neste øyeblikket stirre ut i den tomme luften fremfor seg fordi samtalepartnerens mor nå døde før hun rakk å få barn. Tidsarbeidere oppfordres derfor til å begrense kontakten med resten av verden, og i alle fall ikke knytte seg til noen. Men det er jo lettere sagt enn gjort…
Hovedhistorien røsker i hjerterota
Spillet er strukturert rundt en serie oppdrag som tar Fia og klientene hennes til ulike steder og tider i New Yorks historie. Oppdragene er i utgangspunktet uavhengige av hverandre, men samtidig en del av en overordnet historie, og du merker etter hvert at det er fellesnevnere og koblinger mellom dem. Så mye mer skal jeg ikke si, annet enn at strukturen tilfører en god del variasjon samtidig som den overordnede historien gradvis flyter videre.
Jeg liker historien i Old Skies godt. Fia oppleves som et blankt lerret i starten, men vokser ettersom vi opplever ting sammen med henne, og ender opp som en god og velskrevet hovedperson man knytter seg til. Spesielt i den siste halvdelen, når skallet hennes åpner seg mer opp. Jeg har også sansen for flere av de viktigste bifigurene, som er følgesvenner gjennom eventyret. Handlingen kan gå litt vel langsomt til tider, men når ting gradvis begynner å falle på plass merker jeg at jeg blir mer og mer involvert og investert i skjebnene deres.
Spesielt effektivt er det når noe du har gjort eller opplevd tidligere i spillet plutselig gir deg et «aha!»-øyeblikk om hva som kommer til å skje videre, gjerne fulgt av et lite «åh, nei!» Wadjet Eye Games har alltid vært flinke til å lage spill som røsker litt i hjerterota, og det gjør Old Skies også. Hovedhistorien og de viktigste figurene i den er et av spillets sterkeste aspekter. Da jeg først hadde startet å spille Old Skies var det helt uaktuelt å bruke spilletid på andre ting frem til det hele var over og mysteriet oppnøstet.
Varierende opplevelse
Men spillet bommer samtidig på flere områder der Wadjet Eye Games har vært noen av klassens beste. I Blackwell-spillene var bifigurene kjempefascinerende, og man ble involvert i skjebnene deres. Her? Utenom de sentrale hovedpersonene er de generelt uinteressante og lite troverdige. Og du vil ikke tro hvor mange av dem som har null betenkeligheter med å hente frem et våpen og plaffe deg eller andre uskyldige ned – jeg vet at dette er Amerika, men alvorlig talt? Innlevelsen flyr ut av vinduet når dette skjer, alt for ofte.
Handlingen vakler også overraskende ofte. Noen kapitler er glimrende, andre er rett og slett tunge å komme gjennom. Jeg skal ikke røpe hvilke, for å ikke farge opplevelsen din i forkant, men spesielt ett var jeg veldig glad for å endelig bli ferdig med. Jeg ser for meg at konseptet der virket veldig kult på papiret, men i virkeligheten var det et slit. Og det hjalp ikke at bifigurene i det kapitlet alle var fullstendig uinteressante.
Old Skies er et ganske stort spill, noe jeg i utgangspunktet liker. Men jeg får generelt en følelse av at det godt kunne blitt kuttet i både lengde og bredde for å sikre jevnere kvalitet og bedre flyt.
En av grunnene til at spillet tar så lang tid er dessuten at det er mye frem og tilbake her. De fleste eventyrspill er i stor grad lineære, men det er ikke alltid de føles slik. Old Skies gjør imidlertid ofte det, til tross for at det handler om tidsreiser. Jeg brukte veldig mye tid på å traske gjennom alle de tilgjengelige områdene på jakt etter den ene tingen eller samtalen som ville ta handlingen videre, for så å gjenta prosessen når jeg fant den og så måtte jakte på den neste mulige interaksjonen som nå hadde blitt låst opp et annet sted.
Heldigvis er det ikke alltid slik. Gåtene og oppgavene i spillet er generelt solide, og noen er ordentlig smarte. Du vet, slike gåter som får deg til å føle deg superglup når du kommer på løsningen. Når gåtene og flyten i handlingen sitter, er Old Skies skikkelig gøy og tilfredsstillende. Alt i alt er det mye mer å skryte av enn å kritisere her. Det er bare det at når man først havner i hengemyra blir slitet så altoverskyggende.
Og jeg må dessverre fortsette klagingen litt til. Jeg var inne på det i sted, men du kan altså dø i Old Skies. Samtidig er du utstyrt med et nødsystem som automatisk spoler tiden tilbake når dette skjer. Vanligvis til starten av den sekvensen du ikke overlevde. Det er åpenbart meningen at disse sekvensene skal være spennende høydepunkt i opplevelsen, men alt for ofte ender de opp med å være ren prøving og feiling helt til du finner den ene serien med handlinger som til slutt sikrer overlevelse. Det alltid rikelig med potensielle løsninger som burde gått an her, men den riktige er så godt som alltid rigid og smått usannsynlig. Den lekenheten og eksperimenteringen et spill om tidsreiser burde invitere til er sjeldent til stede.
Fortsatt et godt spill
På tross av kritikken min vil jeg altså gi Old Skies en anbefaling. Som sagt: Puslenøttene fungerer vanligvis godt, og den overordnede handlingen er både fascinerende og – mot slutten, i alle fall – overraskende rørende. Fia er en hovedperson man blir glad i, og det samme gjelder de viktigste bifigurene. Man føler for dem, og det er viktig. Og mens jeg ikke hadde like stor sans for alle kapitlene er mange av dem skikkelig gode, og tar oss med til steder og temaer spillmediet vanligvis ikke besøker.
Presentasjonen er generelt også god. Dette er det første Wadjet Eye-spillet med HD-grafikk, og mens jeg nok hører til den gruppen som ikke ville klagd om utvikleren hadde holdt seg til samme retroinspirerte grafikkstil som i Unavowed, har det noen ordentlige flotte detaljer og karakteranimasjoner. I tillegg er musikken alltid glimrende, og med på å sikre stemningen hele tiden. Stemmeskuespillerne gjør en flott jobb som vanlig, og jada – Wadjet Eye-veteraner kommer til å kjenne noen av dem igjen.
Så selv om jeg sitter med en følelse av at Old Skies ikke helt holder det høye nivået jeg forventer fra Wadjet Eye Games, er det stort sett solide saker. Er du en tilhenger av sjangeren, og har lyst på et godt eventyr av den gamle skolen som samtidig har et spennende og unikt (i spillsammenheng, i alle fall) premiss, syntes jeg absolutt du bør gi Old Skies en sjanse. Men jeg mistenker at du bør være konvertert fra før for å ha opparbeidet deg den nødvendige tålmodigheten, så nybegynnere bør heller gå for … tja, hva med Blackwell-spillene?
Old Skies slippes senere i dag, på PC, Mac og Linux. En Switch-versjon skulle også ha kommet ut i dag, men ble forsinket av omstendigheter utenfor utviklerens kontroll. Vi fikk tilgang på anmelderkopi i god tid før lansering. Besøk det offisielle nettstedet for mer informason om spillet. Her er en trailer: