Mulder og Scully kan ikke hjelpe deg når du må løse problemene i Skogdal.
Det norske spillet Skogdal fra brødrene Erlend og Kay Are Kirkebø tar oss med til en norsk småby på nittitallet. Byen Skogdal er sannsynligvis fiktiv, men den kan teoretisk også være en by som har eksistert og bare blitt fjernet fra vår kollektive bevissthet. Det skjer nemlig noe muffens av typen X-Files her, og halvparten av innbyggerne har blitt superagressive over natten samtidig som lugubre myndighetspersoner har dukket opp for å gjøre livet vanskelig og/eller kort for de som stiller for mange spørsmål. Noen må selvsagt nøste opp i alt sammen, og dermed har vi oppsettet til et digitalt samlekortspill med plenty av unike elementer.
Det første du legger merke til når du starter Skogdal er nok grafikken. Alt er tegnet for hånd på papir og så scannet inn av Kay Are Kirkebø, og er i en stil han selv kaller «slackerstilen». Tegningene er ikke nødvendigvis pene, men det var ikke nittitallet heller (snarere tvert imot, det er bare nostalgibrillene som fjerner all søpla), og de har dette nydelige detaljnivået som gjør hvert bilde til en liten historie i seg selv. Alt er i sort/hvitt, og både stedene og figurene er fulle av karakter. Og selv om det er noe kjent og kjært over de sirlige blyantstrekene, i alle fall for de av oss som har brukt noen timer med tegneblokka selv, er stilen helt unik i spillsammenheng. Du finner ikke noe annet spill som ser ut som Skogdal gjør.
Fyll kortstokken, redd Skogdal
Skogdal er altså et digitalt samlekortspill med «roguelike»-elementer. Hver runde tar deg gjennom en serie kampsituasjoner der du må bruke kortene i kortstokken din for å få has på fiendene. Mellom kampene finner du nye kort, som du kan legge til i kortstokken din for å øke de taktiske og strategiske mulighetene du har i kommende kamper. Gradvis vil du også låse opp nye kort som blir tilgjengelige i fremtidige runder med spillet. Det er et heftig lag av metaprogresjon her, der den potensielle kortstokken blir mer og mer variert og avansert for på den måten å sikre stadig rikere frihet til å skreddersy hver runde.
I motsetning til i de fleste andre spillene i sjangeren, er ikke miljøene i Skogdal tilfeldig lagt opp. Byen er den samme hver gang du spiller, skjønt du låser opp nye ruter og steder underveis. Siden hvert sted har sin egen unike tegning, skaper spillet en herlig følelse av «sted» – du er ikke på nivå femten, du er utenfor kroa eller på bensinstasjonen. Denne følelsen bygges også opp av at miljøene er interaktive, som i et pek-og-klikk-spill. Det er her du finner nye kort, bonuser og andre greier, og det er rikelig med detaljer å snuse opp. Det er først når du funnet det som er å finne på et sted at eventuelle hissigpropper i nærheten bestemmer seg for at de ikke lenger takler synet av trynet ditt, og du må slåss.
Det er heller ikke tilfeldig hvilke fiender du møter hvor. I stedet er det generelt de samme fjesene som dukker opp på de samme stedene, noe som gjør spillet litt forutsigbart. Det at du vet hva som venter deg betyr ikke bare at du noen ganger kan prøve å unngå fiender du sliter med ved å velge alternative ruter, men også at har en idé om hva du (gjennom kortstokken din) må være kapabel til innen du kommer til fiender du vet er utfordrende.
Denne strukturen hadde neppe fungert uten den store variasjonen i fiendeutvalget. Du møter kanskje den samme gjengen hver gang du passerer kroa, men du møter dem aldri igjen noen andre steder i spillet. Dette er essensielt, for hver fiendegruppe fungerer på sin helt særegne måte, og blir dermed en egen puslenøtt å knekke. Den første gangen du møter en gruppe kan de godt ende opp med å ta deg på senga med egenskapene sine, men hver gang du møter dem i fremtiden blir du (forhåpentligvis) litt flinkere til å skjønne hvordan de kan nøytraliseres så effektivt som mulig.
Hvis du har kortene du trenger, vel og merke. For hvilke kort du får tilgang til underveis i en runde er tilfeldig. Du får selvsagt valgmuligheter, så du kan i stor grad styre utviklingen av kortstokken din selv. Men hvor spisset den ender opp med å bli ender likevel opp som et resultat av flaks underveis; i starten av en runde kan du ha en god plan om hva du vil konsentrere deg om, men det kan godt være tilfeldighetene vil noe annet for deg. Så det lønner seg å være tilpasningsdyktig.
Over 300 kort
I starten kan du nok få inntrykk av at Skogdal er en lettvekter i samlekortsjangeren, for kortene du får tilgang på er relativt rett-frem og enkle. Men jo flere du låser opp, jo mer dybde oppdager du. Skogdal har en mildt sagt enorm mengde kort, og en tilsvarende mengde potensielle synergieffekter mellom dem.
Et enkelt og relativt tidlig eksempel er et par følgerkort som kan spilles (du kan ha tre følgere i enhver kamp). Det ene er kroppsbyggerjenta som gir deg noen poeng med skjold hver tur, det andre er rockeren som sikrer at hver gang en fiende angriper deg og må gjennom skjoldet ditt vil vedkommende begynne å blø. Som sagt: Enkelt. Men en fiende som blør vil miste så og så mange helsepoeng hver tur uansett om du angriper eller ikke, og det er kjempehendig for deg. Og du har potensielt mange andre kort som kan skape eller forverre blødning, så sammen med ulike måter å øke skjoldet ditt på har du plutselig en strategi her.
Apropos kortene – Skogdal er faktisk et ordentlig morsomt spill. Kortene du får tilgang til er skikkelig varierte og fantasifulle, og egenskapene deres er alltid treffende. Et av kortene er for eksempel ei brukt bleie, som du kan kaste i trynet til en fiende for å gjøre skade. Men da med den ulempen at fienden blir rasende, og dermed slår mye hardere i flere runder. Og det skjønner man jo godt. Mye av humoren her skapes altså ved at du leser mellom linjene, skjønt de herlige illustrasjonene hjelper selvsagt også.
Kan bli litt treigt
Jeg har enormt stor respekt for hvordan kortstokken og progresjonen i Skogdal er designet, og på sitt beste er spillet helt glimrende. Men det har samtidig litt med flaks å gjøre. I starten av en runde kan du for eksempel velge et «bestevennkort» og en liten kortpakke, basert på hva du har låst opp. Bestevennen er et følgerkort som alltid er tilgjengelig fra første tur. I tillegg kan du velge spillfigur, etter hvert. Så allerede i starten kan du stake ut en kurs du ønsker å ta … men du er jo fortsatt avhengig av at de kortene du trenger for å få noe ut av den kursen faktisk dukker opp. Og det kan være kjedelig når de ikke gjør det, spesielt hvis det ikke dukker opp noe annet som kompenserer (eller du er for treig til å snu kursen).
Da ender runden gjerne opp med å bli et slit, der suboptimalt resultat etter suboptimalt resultat ender opp med å ødelegge alle vinnersjansene. Du er på en måte død allerede, du bare godtar det ikke helt. Da hjelper det for så vidt ikke at en typisk runde i Skogdal fort kan ta godt over én time å spille. Individuelle kamper trekker ofte ut litt ettersom fiendene er glade i å blokkere skaden din og samtidig har relativt mye helse. Dessuten er det mange skjermer å utforske, og mange kamper å spille. Når ting går bra, og kortstokken utvikler seg i en retning som gir deg fine muligheter, er det jo bare gøy. Men når du føler at du stanger i veggen – og det kan like godt være på grunn av dårlige valg som uflaks – er det lett å ønske at ting går litt kjappere.
I disse tilfellene kan spillets struktur også føles ekstra repetitiv, og jeg må innrømme at jeg har hatt et par runder der jeg har sagt til meg selv at om jeg ikke gjør et gjennombrudd denne gangen så slutter jeg å spille. Men samtidig kommer det stadig nye kort, og nye ideer i hodet mitt om hvordan jeg kan endre strategien. Så jeg tror nok fremtiden min fortsatt huser mange timer i Skogdals selskap.
Konklusjon
Med Skogdal har brødrene Kirkebø kastet seg inn i en mildt sagt overbefolket spillsjanger, med overraskende stort hell. Spillets presentasjon og stil er alene nok til å skille det fra røkla, og jo mer du spiller, jo mer veldesignet og dypt finner du ut at det er. Med tanke på hvor mange ulike kort og mekanismer det avslører etter hvert, skulle en nesten tro at utviklerne ved en feiltakelse har lansert grunnspillet sammen med tre ekspansjonspakker som egentlig skulle vært betalinnhold.
Jeg liker også godt hvor viktig selve byen Skogdal blir for opplevelsen her, og hvordan den er med å sikre at spillet føles som mye mer enn en serie kamper. Følelsen av å utforske et sted og en historie (samme hvor teit) gir spillingen en økt opplevd verdi, altså jeg føler jeg har gjort noe mer enn å bare spille kort mot datamaskinen. Misforstå meg rett, jeg kan bruke en time i strekk på kabal når trangen og staheten tar meg, uten å angre på det, men i så fall kan jeg ikke gå tilbake til noe tidspunkt i den timen og huske spesifikt hva jeg holdt på med. Det kan jeg her.
I tillegg har vi grafikkstilen, de unike kortene og den generelle stemningen som er med å sikre at spillet fanger «nittitallsvibbene» mye bedre enn de fleste andre spill som prøver. Spillet er gjennomsyret av den samme smått mørke og kyniske humoren som var med å prege hvordan vi selv beskrev verden rundt oss den gangen, og det er forfriskende i en verden av masseproduserte «husker du?»-poster på Facebook der nostalgibrillene er av colabunntykkelse.
Så skal det også sies at Skogdal kan føles litt repetitivt, og på grensen til slitsomt når kortstokken ikke vil seg og du egentlig vet du er dødsdømt men spiller den neste halvtimen likevel. Og så dør. Jeg vet ikke hvordan utviklerne kunne løst dette uten å røske for mye i det velbalanserte maskineriet de har laget, men heldigvis er spillet såpass gavmildt med metaprogresjonen at du vet neste runde kommer til å bli annerledes. Kanskje ikke bedre, men annerledes. Så det funker. Og det gjør generelt det meste her, så Skogdal anbefaler jeg varmt.
…
Uh, anmeldelsen er ferdig og jeg har glemt å nevne musikken. Den er, hm. Veldig kul. Og litt slitsom. Jeg klarer ikke å se for meg Skogdal uten det lydsporet det har, men skrur samtidig lyden helt av rett som det er. Det er mye energi her, og når det også synges (på norsk) får konsentrasjonen min kjørt seg. Du kan få et eksempel i den offisielle traileren:
Skogdal er ute nå, på PC. Vi fikk en anmelderkopi av utviklerne før lansering, men var uheldige og trakk komboen kaotisk hverdag og uforklarlig skrivesperre fra kortstokken vår. Så vi fikk den ikke ut før nå. Sorry! Men her er spillets Steam-side.