Et vakkert eventyr med lettbente spillmekanismer.
South of Midnight er et spill jeg aldri kommer til å glemme. Denne AA-perlen formidler noe dypt og universelt menneskelig. Litt underutviklede spillmekanismer fjerner ikke følelsen av at dette er et viktig spill.
Stil med substans
Under annonseringen av spillet har det vært mye fokus på animasjonsstilen, som tar i bruk stop-motion-estetikken fra gårsdagens animasjonsfilmer (tenk Wallace & Gromit). Dette spillet er langt mer enn bare stil, og det gleder meg at hylekoret som har klaget over fokus på DEI og afroamerikanske røtter har fått et spill de kan sette i vrangstrupen! Selv elsker jeg at nettopp kultur og mytologi fra de amerikanske sørstatene har fått så mye plass!
Dette er et univers som til nå har vært lukket for meg, til tross for to tiår som musiker med spesifikt fokus på musikk fra området New Orleans til Karibia.
Disse mytologiske skikkelsene du møter i spillet, er dog bare en unnskyldning for å fortelle dype og såre historier om tap, urettferdighet og menneskelige feilsteg.
Denne spillverden er full av gode og dårlige minner som din karakter lærer seg å «veve på nytt» i livets klede. Hovedpersonen er nemlig en «weaver» som bruker sine evner til å manipulere de usynlige trådene som binder menneskene sammen.
Dette åpner for et gameplay og en verden som balanserer fint i det magiske og realistiske. De menneskelige historiene er avhengige av dette grepet.
Historien treffer nok ekstra hardt hvis man har barn selv, og det var flere ganger jeg skulle ønske spillet var mindre skummelt, slik at jeg kunne vise deler av det til barna jeg har hjemme. Det endte heller med at jeg snek meg inn til dem på natta og ga dem en ekstra god klem. Som vanlig avslører jeg ingen detaljer, men her spilles det på strenger som kan få mang en sterk mann til å felle tårer.
Magisk musikk
Når vi først snakker om strenger: musikken i spillet er intet mindre enn magisk. Det er lenge siden jeg har hørt på en låt fra et spill uten å … du vet, spille spillet. Her derimot fikk jeg tittellåten «Life is a Fight to Be Won» av Olivier Deriviere helt på hjernen. Spillet byr på instrumentering tatt rett fra sørstatskulturen: banjo, tuba, kontrabass, krispy kassegitar og velstemte trommer akkompagnerer sjelfulle gospelkor og vokalister som synger tekster om den bossen du er i ferd med å banke. Ofte med det resultatet at du får sterk medfølelse med vesenet du dundrer løs på.
Etter at jeg begynte å skrive denne anmeldelsen, har jeg faktisk også tatt meg tid til å lære meg akkordene til tittellåta, og vurderer seriøst å bruke den i mitt eget repertoar.
Blomstrende grafikk og umodent gameplay
Det grafiske i South of Midnight må berømmes. Introsekvensen viser at spillet har røtter i animert leire, og selv om de muligens måtte droppe dette for heller å bruke en grafisk representasjon så synes jeg det fungerer virkelig bra. Miljøene oser av liv og farger, og flere ganger måtte jeg bare bruke litt ekstra tid på å utforske fordi det ser så pent ut.
Spillmekanismene er dessverre ikke like utviklet som resten av spillet. Dette er det som trekker spillet ned fra å være et obligatorisk spill til å bli et godt spill. Det er mye som fungerer her, men det føles for lett og for upresist. I selve utforskningen er det aldri noen reelle plattformutfordringer. Det føles godt å bevege hovedpersonen, men aldri på den måten at jeg føler jeg virkelig har mestret noe. Det samme kan sies om alle hemmelighetene man kan finne for å oppgradere ferdighetene – de er aldri godt gjemt eller krever noe spesielt for at du skal finne dem.
Selve kampene er igjen helt ok. Her kunne utviklerne ha tatt noen vink fra Zelda-serien og skapt disse små «stoppene» når man treffer med et godt angrep, men South of Midnight lar bare alt flyte i vanlig tempo. Det skaper en litt uengasjerende følelse, uten at spillet er helt uten utfordringer i akkurat disse delene. Det ender opp med å bli de kjedeligste delene av spillet, og man venter bare på å få vite fortsettelsen av en historie man er i ferd med å nøste opp.
Oppsummert
Personlig føler jeg at jeg fikk mye igjen for tiden med South of Midnight. Musikken, historiene og grafikken var det som fikk meg igjennom, og jeg er oppriktig glad for at jeg fikk sett hele spillet. Det var jo akkurat dette jeg trengte nå – en spillopplevelse som var akkurat passe lang, med en menneskelig historie som resonnerer hos en middelaldrende pappa. I skogen av alle de episke rollespillene og sci-fi-dystopiene er South of Midnight en sjelden blomst.
Jeg krysser fingrene for at vi får se flere prosjekter fra Compulsion Games – gjerne også en oppfølger!
Spillet er testet på Xbox Series X.