Dette norske spillet byr på pusling med speil og laserstråler, helt uten fare for å bli blind!
Den norske skaperen av hjernetrimspillet Pure Logic er tilbake med en ny utgivelse. Hans nye spill heter Mirrors of Epiphany, og er nok et hjernetrimspill. Denne gangen er fokuset på laserstråler og speil, og er nok litt lettere å forholde seg til enn logikkportene i Pure Logic.
Laserguide
Konseptet er som følger: Hvert brett setter opp en viss mengde fargede laserkanoner og en tilsvarende mengde detektorer som målet er å få korrekt laserstråle til å treffe. Selve spillbrettet er et rutenett, der du kan ploppe inn speil i de ulike rutene. Speil står diagonalt i rutene, og reflekterer laserstrålens bane i en rett vinkel der retningen naturlig nok er avhengig av hvilken vei speilet er orientert. Så er poenget å bruke speilene til å reflektere alle strålene frem til detektorene deres.
Så enkelt er det. Riktignok kompliseres senere brett av at ikke alle ruter tillater speil der, eller eventuelt kun tillater speil i én vinkel, men spillet har et sylskarpt fokus på de grunnleggende mekanismene og alle de hundre nivåene benytter seg av de samme spillelementene som det første.
Til gjengjeld blir brettene rimelig utfordrende etter hvert. Du har alltid begrenset plass å jobbe med, og det er ikke bare bare å skulle guide flere separate stråler gjennom disse brettene uten at de skaper krøll for hverandre. Et speil satt opp for å få én stråle dit den skal kommer lett i veien for en annen, og mens laserstrålene kan krysse hverandre, kan de aldri dele bane eller møtes. Så løsningene kan bli overraskende intrikate etter hvert. Spesielt siden det som i starten virker som ganske romslige spillbrett snart blir veldig klaustrofobiske der du prøver å guide strålene riktig men ikke helt har plassen du trenger til å få alle dit du skal uten komplikasjoner.
Kunne du klart dette med færre speil?
Spillet holder også telling på hvor mange speil du bruker. Et typisk brett har mange ulike løsninger, men kun én optimal løsning. Du trenger ikke å finne denne for å gå videre, men spillet forteller deg alltid om du har funnet den eller ikke. Dette vises også når du jobber med et brett; på venstresiden av skjermen telles antall speil, og med en gang du har brukt flere enn du trenger går dette tallet fra å være grønt til å bli gult. Når det er sagt, kunne spillet vært litt tydeligere her, men dette er også noe utvikleren jobber med for en gratis oppdatering.
Så hadde jeg samtidig forventet at jakten på den optimale løsningen kom til å fungere som en litt større motivasjonskilde for meg enn den endte opp med å gjøre. Når vanskelighetsgraden økes klarer jeg ikke å bry meg om jeg har seks eller syv speil på brettet, og selv når jeg snubler over den optimale løsningen føles den sjeldent ekstra elegant. Faktisk overraskes jeg ofte når det skjer, for mens jeg har jobbet med oppgaven har jeg så godt som alltid følt at løsningen min har vært like omstendelig og ineffektiv som de andre.
Grensesnittet fungerer helt fint. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor laserkanonene må skrus på manuelt, for det første jeg gjør på hvert brett er å aktivere alle sammen for å lettere se hva jeg jobber med, men også her er en utbedring på vei, og det er uansett ikke noe stort problem – tre-fire ekstra museklikk én gang per brett tåler jeg.
Presentasjonen ellers er rimelig spartansk, og det hadde vel ikke gjort noe, akkurat, om spillet var litt penere å se på. Men Mirrors of Epiphany viser det det må, fritt for distraksjoner, og når du er dypt i en puslenøtt kjenner du neppe behov for mer glitter og partikkeleffekter.
Gjennomført lite spill
Alt i alt er Mirrors of Epiphany et gjennomført lite puslespill som gjør det det må på en solid måte, uten ekstra krimskrams. Det byr på hundre puslenøtter i stadig stigende vanskelighetsgrad, og selv om de går kjapt i starten blir det utfordrende nok etter hvert. Å løse dem er tilfredsstillende, selv om det å jobbe mer for å finne den optimale løsningen sjeldent frister meg i særlig grad.
Siden spillets mekanismer er såpass begrensede som de er, føles heller ikke de individuelle puslenøttene særlig distinkte, noe som gjør opplevelsen litt «flat». Joda, de er designet slik at vi får nye problemstillinger å bryne oss på etter hvert, men det er sjeldent slik at en oppgave føles spesielt annerledes den forrige. Derfor er ikke dette et spill jeg blir sittende så veldig lenge med av gangen. Det holder å løse et par-tre brett, stort sett. Samtidig er det veldig lett å starte opp igjen senere, løse et par nøtter og så gå videre med dagen.
Mirrors of Epiphany er ute på PC nå. Vi har fått anmelderkopi av utvikler Sigmund Høien for å teste det. Her er en trailer:
Lyst på mer laserstrålepusling? Hva med Archaica: Path of Light eller The Talos Principle 2? Sjekk også Pure Logic, det første spillet fra Sigmund Høien.