Han skapte operativsystemet til Intellivision, og det første arkadespillet der du kunne logge initialene dine.
Som vi var inne på i vårt intervju med den italienske spillhistorikeren Andrea Contato om det viktige strategispillet The Sumerian Game, gjør spillentusiaster ofte et stort poeng av hvilke utviklere og spill som var først ute med ulike spillelementer og -funksjoner. En slik funksjon er simpelthen muligheten til å skrive inn initialene dine om du oppnår toppscore i et spill, og første gangen dette ble gjort i et arkadespill var med Star Fire i 1979.
Star Fire ble utviklet av arkadeprodusenten Exidy, og det var programmerer David Rolfe som kom opp med ideen om å tillate de beste spillerne å logge initialene sine. Dermed ble initialene foreviget på skjermen helt til noen slo toppscoren deres eller skrudde av maskinen. Dette kom etter at Taito-spillet Space Invaders hadde popularisert «high score»-konseptet tidligere samme år (skjønt det hadde eksistert i en eller annen form lenge).
Nå kan man selvsagt påpeke at hvis ikke Rolfe hadde kommet opp med denne ideen, så hadde noen andre gjort det. Å logge hvem som er best i noe er jo tross alt vanlig utenfor spillmediet også, og det var nok heller tekniske begrensninger som hindret arkadespill i å gjøre det tidligere. Men først er først.
For David Rolfes del var dette uansett en liten del av en mye mer omfattende karriere, og det overskygges blant annet av arbeidet han gjorde med konsollen Intellivision, der han skapte operativsystemet Exec som konsollen kjørte. Der spillkassettene til for eksempel Atari 2600 måtte inneholde absolutt all kode spillene trengte, kunne Intellivision-spill overlate grunnleggende aspekter som tegning av «sprites» til Exec.
Dermed kunne selve spillene være dypere og mer avanserte, da de fikk gjøre nytte av mye mer av den svært begrensede lagringskapasiteten på datidens spillkassetter brukes.
Rolfe om bakgrunnen sin
For en tid tilbake hadde vi en liten e-postutveksling med Rolfe. Det ble ikke noe intervju ut av det, men han svarte på et par spørsmål og vi syntes disse svarene var for gode til å la ligge. Først snakket vi om hans vei inn i spillindustrien, og han fortalte:
– Jeg ble født i 1955, så i min ungdom fantes det ikke noe som het «smart» elektronikk. Som barn var jeg grunnleggende fascinert av alle typer mekaniske ting som virket «smarte». Mitt første ordentlige møte med en datamaskin fant sted da jeg kom til Caltech som førsteårsstudent i 1973, og for meg var det den mest fascinerende tingen jeg noensinne hadde møtt på i livet mitt. Dette var en DEC PDP-10 (fra Digital Equipment Corporation), en stormaskin som dekket hele campus med seriellkabler lagt mellom alle bygningene. Vi kunne bruke den via teletype-terminaler av typen ASR-33, som printet ut ruller med papir.
Han fortsatte:
– Jeg var så tiltrukket av datarommene at så lenge jeg var våken og ikke opptatt med noe annet, var jeg der. Da jeg først kom til Caltech ante jeg ikke hva jeg skulle spesialisere meg som, men det tok meg kort tid å skjønne at dette var det jeg måtte gjøre med det profesjonelle livet mitt. Jeg hadde funnet mitt kall.
Deretter videreformidlet han en tekst han hadde skrevet for en tidligere anledning, som han syntes passet. Vi har valgt å ikke oversette den:
I suppose it’s hard to imagine for younger people, but until quite recently world had no computers or smart devices, except maybe in the inner sanctums of certain vital institutions. Our daily lives required human actions every step of the way. Credit cards were unusual and limited, if they existed at all. Go to a bank and fill in a paper deposit or withdrawal slip, and get the teller to stamp your bank book. TVs with twelve channels, manually turned, and signing off at night after a prayer and the National Anthem. Toll calls; long distance was expensive. No overnight parcels; the Post Office was your only practical option. Mechanical cash registers. Cash. Electric typewriters were a luxury. Photocopies were for professionals. Schools passed out mimeographs with their distinctive inky scent.
Into this world were born some misfit nerds (perhaps what we today consider to be «on the spectrum»?) who were drawn by nature into the abstractions of information organization. These people tended to be social rejects, and they flailed to find their place in the world. As kids, they had hobbies such as electric trains, and were fascinated by the switches and controls of complicated track connections.
Nobody chose to be a misfit nerd. It wasn’t a position that got you social status or girls or a bright future. As a kid, you would wish you were anyone else. Alas, you were stuck being you.
I mention these things because it seems we’ve created a new world, an upside-down world, for better or worse. Nerds not only seem to have a future, but they’ve taken over. Billionaires, and newly-minted nerds graduate to 6-figure jobs at Google. Or so it seems; I’m sure the reality is harsher than the appearance; that’s always the case. But back in the day, there was no such appearance. You might as well have been born with the Mark of Cain.
So…I guess I should speak for myself here, because I’m sure others were different, but I didn’t do what I did because of the money or the security or the status or anything like that, because those things didn’t exist. I did my job because it was life itself, and my greatest joy in life came when I realized there was a thing I should be doing and maybe, just maybe, I could survive doing it. In the Intellivision days, I devoted myself so thoroughly to these tasks that there was room for very little else in my life.
Okay, we know young people are stupid in general, and nerds with special talent tend to balance that excess by being even stupider in everyday life than normal young people, and that’s saying something. So I was an out-of-balance misfit and I knew it, and I was often pretty miserable or worse, as young people tend to be. But I had this thing, this place where I belonged, and I could throw myself into it and find a reason to keep going.
Rolfe fortalte oss også om hvordan Star Fire endte opp med å bli det første spillet som tillot spillerne å skrive inn initialene sine:
– Det å logge initialene sammen med toppscoren i Star Fire var min idé, og så vidt jeg vet var det den første gangen det ble gjort i et spill. Da spillet ble utviklet var konseptet med å bruke mikroprosessorer til å styre arkadespill helt ny. Tidligere brukte man ikke-programmerbar maskinvare. Dette betydde at vi plutselig kunne implementere kompleks funksjonalitet som ikke tidligere var mulig.
Han fortsatte:
– Jeg husker en samtale med Ted Michon, som betalte meg for å programmere spillet, der vi vurderte hva slags funksjoner en potensiell spiller ville ha ekstra glede av. Det fantes noen spill som viste den forrige toppscoren, og jeg sa at det å kunne legge navnet sitt ved toppscoren man akkurat hadde fått ville være ekstra gøy for en triumferende spiller. Jeg skjønte også at dette var noe vi faktisk kunne gjøre ved hjelp av kontrollsystemet, i alle fall hvis vi begrenset oss til spillerens initialer. Så den funksjonen ble med i spillet.
Avslutningsvis spurte vi om hans arbeid på EXEC-systemet til Intellivision-konsollen, som han programmerte. Han anbefalte oss å ta en titt på denne videoen, der en gjeng Intellivision-veteraner forteller om konsollens bakgrunnshistorie:
Toppbildet er en kombinasjon av Intellivision-bildet (Evan Amos) og skjermbildet fra Star Fire (Mobygames). Merk at Star Fire aldri kom ut på Intellivision.