Det norske actionspillet Jetrunner byr på heseblesende fremtidssport.
I fremtiden kommer vi som alle vet til å ha mye kulere sporter enn vi har i dag, og i Jetrunner får vi utforske en av disse. Jetrunning er i praksis en futuristisk form for parkour med ekstra hjelpemidler, der poenget er å komme seg gjennom en luftig hinderløype så raskt som mulig mens man samtidig ødelegger ulike mål på veien.
Løp, hopp og skli
I praksis fungerer Jetrunner som et førstepersons skytespill uten 90% av skytingen. I stedet er fokuset på hvordan du flytter deg fra A til Å, og hvor mange bokstaver du klarer å hoppe over på veien. Spillets brett er alle relativt korte; typisk kommer du i mål på mellom 20 og 30 sekunder hvis du gjør det sånn rimelig greit. Men så er det medaljene og de nettbaserte topplistene, da, som forteller deg at du kunne vært mye raskere. Enten fordi du kunne perfeksjonert løpet ditt enda bedre, eller – veldig ofte – fordi det er noen finurlige snarveier du ikke har fått med deg. Dette er et spill laget med «speedrunning» i tankene, og det oppfordrer deg til å bruke alle triksene i boka (pluss noen til) for å mestre hver bane til det ypperste.
Skjønt det er jo alltid opp til deg selv nøyaktig hvor mye du vil presse tidene. Hovedpoenget er bare å komme seg i mål, og det at det eksisterer en eller to medaljer du ikke oppnår betyr jo ikke at du må få dem. Som en gammel mann med stadig antydning til senebetennelse innså jeg ganske raskt at jeg verken kunne eller ønsket å bli verdensmester i Jetrunner, så jeg fant meg en generell posisjon på topplistene som jeg hadde som mål å komme over. Det funket helt fint, det også.
I starten er Jetrunner ganske rett-frem. Du kan løpe, hoppe og skli, og du kan regelmessig gi deg selv et lite rykk fremover for å bygge opp hastigheten. Så lenge du har god nok fart og angriper vegger med riktig vinkel kan du også løpe på dem, og bruke dem som springbrett for å hoppe videre til andre vegger eller plattformer som ellers ville vært umulige å nå.
Men du har også en slags pistol, og kan plukke opp symboler som representerer ammunisjon underveis i løypa. Du skyter ikke andre løpere, selvsagt, men blinker. Hvert brett har en viss mengde slike blinker, og alle må ødelegges for at utgangen skal åpne seg. Noen krever flere treff, andre skyter også tilbake. Drittsekker. Du kan også bruke kroppen din til å ødelegge blinker, hvis de befinner seg slik at det funker.
Det tar heller ikke lang tid før du plukker opp din første ekstraegenskap. På samme måte som ammunisjon, representeres disse av bonuser plassert på strategiske steder rundt om i miljøene, og bruken er begrenset. En bonus lar deg bruke egenskapen den representerer én gang. Den første gir deg muligheten til å gi deg selv et ekstra byks oppover, altså i praksis et dobbelthopp. Andre egenskaper inkluderer muligheten til å «booste» heftig gjennom lufta for å ødelegge spesielle vegger, og til og med et Spiderman-aktig slengtau. Det er ganske gøy å bruke.
Alle disse aktiveres ved hjelp av samme knapp, og i den rekkefølgen du har plukket dem opp. Du har sjeldent flere enn du strengt tatt trenger, så om du ikke klarer å få det du må ut av en slik egenskap kan du som regel bare starte brettet på nytt. Det samme kan du egentlig ofte gjøre hvis du i farta spretter forbi en bonus du burde ha plukket opp; om det i det hele tatt er mulig å komme tilbake til den, bruker du så mye tid på det at løpet er ødelagt uansett.
Så selv om disse brettene er korte, blir det gjerne en del omstarter før du kommer i mål for første gang, og så en del til før du faktisk klarer det med en tid du er fornøyd med. «Restart»-knappen er aldri langt unna, og heldigvis er det ingen unaturlige pauser fra du trykker den til du er på startstreken igjen. Så det er bare å gjenta, gjenta, gjenta til du lykkes.
I tillegg skal utviklerne ha skryt for at nivåene er designet på en måte der det alltid er alternative ruter, og de oppfordrer deg til å utforske litt ekstra ved å gjemme en bonusmynt på hvert kart. Disse låser opp bonusbrett om du finner nok av dem, men hovedfunksjonen deres er nok å få deg til å tenke litt «utenfor boksen» i måten du tilnærmer deg brettet på.
Blir litt «mye»
Jetrunner er en type spill jeg har lett for å bli hektet på. Jeg har brukt flere tusentalls timer på TrackMania-serien i årenes løp, for eksempel. Og det tok meg ikke veldig lang tid før Jetrunner også klarte å sette klørne i meg. Skjønt det klarer ikke helt å hekte meg på samme måte.
Jeg tror en av grunnene er at det er mer komplisert. På den ene siden syntes jeg jo det er kult at spillet har så mange forskjellige mekanismer, for det betyr at det aldri slutter å fornye seg mens jeg spiller kampanjen. Men på den andre savner jeg det litt renere. I TrackMania møter du så godt som alt spillet har å by på i første brett, og det gjelder å mestre det til døde. Jeg tenker også tilbake på hvordan originale Mirror’s Edge gjorde parkour – få ulike systemer, men mye dybde i implementeringen.
Jetrunner føles til sammenligning litt rotete og forvirrende, når det ene ekstra systemet etter det andre legger seg oppå fundamentet. Spillet gjør en fin jobb med å introdusere dem gradvis, men i kampens hete kan jeg fort ende opp med å surre litt.
Det kan også oppleves litt tilfeldig noen ganger. Jeg føler jeg gjør det samme to ganger på rad, men resultatene er helt forskjellige. Her har det nok mye med hvor flink (eller ikke) jeg selv er å gjøre, men det er samtidig noe litt ustabilt over hvordan hovedpersonen forholder seg til for eksempel vegger. Det er akkurat som om hun mister all vekta si noen ganger, og bare flyter bortover langs veggen. Jeg har til og med opplevd å falle mer eller mindre loddrett ned, og så stoppe helt opp i lufta fordi jeg sneiet oppi en vegg. Så ble jeg sittende fast høyt oppe i et hjørne. Restart!
Dette er ikke noe som ødelegger spillet, for det skjer ikke ofte og selv når effekten ødelegger løpet mitt har jeg typisk bare mistet et lite titalls sekunder. Men det gjør det litt vrient for meg å vite, noen ganger, om det er meg eller spillet som har skylden hvis ting går skeis.
På tross av dette funker Jetrunner stort sett veldig godt, og det er noe herlig tilfredsstillende over det å suse elegant forbi steder som stoppet meg hardt et par runder tidligere, eller få et «aha!»-øyeblikk der jeg plutselig ser hvordan jeg kan kutte tiden med noen sekunder. Når flyten sitter og jeg flyr gjennom banene på god vei mot … vel, sølvmedalje i alle fall … kjennes det ganske herlig å spille.
Jeg liker også den fargerike grafikken, som gir spillet et friskt preg. All pynten gjør riktignok enkelte baner litt vanskeligere å tyde enn de kanskje burde ha vært, men det løser seg vanligvis raskt og jeg gjør ikke samme feil to ganger. Musikken holder seg mest i bakgrunnen, og det samme gjør det spillet har av handling. Her gjør utviklerne et ærlig forsøk; de har fått inn et talentfullt skuespillertospann til å prate i vei i starten av hvert brett, men jeg klarer ikke helt å engasjere meg i det de snakker om, og med en gang jeg begynner å faktisk spille går alle hjernecellene mine over til å konsentrere meg om løpet.
Konklusjon
Jetrunner sladder inn som enda et solid norsk spill i det som har blitt et overraskende godt norsk spillår – selv når vi ser bort fra Funcoms ørkenmastodont. Det er gøy å suse gjennom miljøene i kamp mot klokken, og den fargerike presentasjonen er det ingenting å si på.
Dette er nok mest av alt et spill for de som ser seg selv som litt perfeksjonistiske; de som ikke er fornøyd med å klare et brett, men skal klare det med stil. Eller i det minste raskt. Men det byr på ganske mye moro for oss andre også. Hvor mye kommer nok litt an på hvor god du er og hvor mye du legger i konkurranseaspektet; jeg bruker en god håndfull forsøk på hver bane før jeg får en tid jeg er fornøyd med (og noen ganger trenger jeg en god håndfull forsøk bare for å klare dem én gang), så det trekker nok varigheten opp.
Uansett, Riddlebits første spill er en suksess. Det blir spennende å se hva de gjør videre.
Jetrunner er i salg på Steam. Vi fikk anmelderkopi av utvikleren. Her er en trailer: