Løver må i bur og romvesener må lokaliseres. Plus matte og brettspill!
Den japanske hjemmedatamaskinen Sharp MZ-80A var en av mange plattformer som knivet om markedsandelene i Europa tidlig på åttitallet, skjønt oppfølgeren MZ-700 hadde betydelig mer suksess her til lands. For meg personlig har MZ-80A uansett en kjær plass i hjertet mitt, da det var den første datamaskinen – og dermed også spillplattformen – jeg eide.
Sharp MZ-serien hadde også en viss suksess i Storbritannia, der Knights Computers holdt til. De ga ut frittstående kommersielle spill og programmer, men samlet også enklere spill og programmer i et eget kassettbibliotek. Disse kassettene var stappfulle av spill og andre greier, typisk skrevet i BASIC, og selv om kvalitetskontrollen var så som så (kvantitet har nok vært viktigere) er mye av innholdet overraskende kompetent. Takk til MZ-Archive som har digitalisert og lagt dem ut på nettet.
Jeg har allerede testet en hel kassett av denne typen for Sharp MZ-80A sin forgjenger, MZ-80K. For denne nye runden har jeg valgt å ignorere det aller meste av «nytteprogrammer».
- Forrige artikkel i serien ble i sin helhet viet til Wizard’s Castle, et overraskende interessant pseudorollespill.
Casino Chips
Casino Chips var i MZ-80K-samlingen også, og jeg tror ikke det har noen endringer for MZ-80A. Det er fortsatt et veldig merkelig spill. Konseptet er som følger: Du starter med 100 000 chips. Alle er radioaktive, og hvert tidende minutt vil radioaktiviteten i halvparten av dem brytes ned. Så gir spillet deg et gitt tidsrom, og poenget er å gjette hvor mange som er igjen etter at den tiden har gått ut. Deretter fortsetter prosessen.
Så sett at spillet sier det har gått 40 minutter. Grei hoderegning sier da at mengden radioaktive chips var 50 000 etter 10 minutter. Så 25 000 etter 20 minutter. 12 500 etter 30 minutter, og 6250 etter 40 minutter. Det er da svaret. Men så er det sjeldent at spillet gir deg runde tall som dette, og det kan også legge inn desimaler. Dessuten fortsetter spillet helt til alle chips er borte, så i dette tilfellet vil det for neste runde starte på litt vanskeligere 6250 chips og gi deg en ny tid å forholde deg til. Og så videre.
For å gjøre det litt mer interessant, kan du selv velge «odds». Det vil egentlig bare si at du velger hvor nærme du må være det nøyaktige svaret for at ditt svar skal bli godkjent. Jo høyere «odds», jo nærmere må du være – og jo mer penger vinner du om svaret er korrekt. Spillet fortsetter uansett.
Som sagt sist: Det er jo noe å bryne hjernen på, men det blir litt for mye matte for meg. Jeg lurer imidlertid på hvor konseptet kom fra. Det skulle ikke forundre meg om det i utgangspunktet var en puslenøtt fra et tidsskrift eller noe slikt.
Teach Arithmetic
Ah, hva var det jeg sa om «litt for mye matte»? Vel, dette er bare mattestykker.
Du velger: Addisjon, subtrahering eller multiplikasjon. Enkle, middels eller vanskelige spørsmål. Så får du fem og fem stykker opp på skjermen, og må svare.
En spesiell ting «spillet» gjør, som jeg først syntes var veldig merkelig men kom frem til at egentlig er en god idé, er at det ber deg om å skrive inn tallene fra høyre mot venstre, altså slik du ville gjort i matteboka. Dermed oppfordrer det gjennom kontrollsystemet til å gjøre oppgavene ordentlig, og det tror jeg gjør det til et mer effektivt læringsverktøy.
Samtidig kan jeg ikke se at det er noen mulighet til å viske ut tallene man har skrevet, om man innser at man har gjort feil. Det er jo ikke direkte ideelt.
Men ellers? Tja, Teach Arithmetic gjør jo jobben det skal gjøre på en helt grei måte, og spoler vi tilbake til tidlig på åttitallet var det sikkert noen fedre eller mødre som plasserte poden foran familiens Sharp MZ-80A for å få litt nytte ut av maskinen.
Cage the Lions
Dette er en enkel kombinasjon av actionspill og hjernetrimspill. Du spiller en løvetemmer som må få alle løvene inn i buret sitt. Spillet går i sanntid, og løvene labber rundt på spillbrettet på måfå. Hvis du er to ruter unna dem, vil de bevege seg i motsatt retning av deg. Men kommer du for nærme, vil de spise deg. Så da er poenget å geleide dem inn i buret en etter en, uten å bli spist.
Konseptet er greit nok, men spillet går litt treigt, og dessuten kan du tilsynelatende ikke hindre løvene i å labbe ut av buret igjen før alle er fanget og du kan sperre dem inne. Det er jo litt kjedelig. Løvene har også en tendens til å stille seg opp langs arenaveggene slik at det er litt vrient å få dem innover mot midten av spillbrettet der buret er.
Som en hobbyprogrammerer ser jeg jo for meg noen greie løsninger for å gjøre spillet et par hakk mer spillbart, skjønt de er typisk avhengige av å få selve hovedmekanismene til å kjøre kjappere. Det var vel der problemet lå for originalskaperen, tenker jeg.
Det er ikke så mye å si om det her, egentlig. Annet enn at det er et av ganske mange tegnbaserte spill der pi ender opp med å representere noe firbeint. I barndommen trodde jeg faktisk hele poenget med dette tegnet var at det skulle representere et dyr (til mitt forsvar hadde Sharp MZ-80A-tegnsettet som du ser også strekmenn, samt slangefigurer, UFO-er og små biler, så det ga jo mening at det også ville ha et tegn for dyr).
Directed Numbers
Directed Numbers var på MZ-80K-kassetten også.
Det er et slags læringsverktøy som prøver å illustrere negative tall kombinert med addisjon og subtraksjon, ved å plassere en mann på det første tallet i regnestykket, som så hopper så mange nummer til høyre eller venstre som neste tall indikerer. Så hvis stykket er 2+ -2, så starter han på 2 og hopper to tall til venstre, der han ender på 0. Du kan se demonstrasjoner, eller prøve regnestykker selv.
Som sagt sist: Ikke en dum idé, selv om det begrensede skjermarealet ser ut til å redusere nytteverdien noe, siden tall-linjen kun har plass til å gå fra -6 til 6. Det er like mye ufyselig piping som sist, men jeg føler at programmet går kjappere.
Backgammon
Dette er samme Backgammon-spill som jeg fant på MZ-80K-kassetten, og hvis du husker artikkelen hvor jeg beskrev det, husker du kanskje at jeg faktisk lærte meg å spille Backgammon for dette spillets skyld. Og syntes det var ganske gøy.
Jeg spilte en runde her også, og følte jeg hadde grei kontroll på datamotstanderen. Men det var lenge nok siden sist jeg spilte til at jeg misforsto en liten men viktig detalj, og endte dermed opp med å tape helt på tampen selv om jeg egentlig hadde seieren inne. Jaja.
Som jeg skrev sist, er dette en helt fin implementasjon av Backgammon. Denne typen spill er like lette å spille med tastaturet som med mus, og spillbrettet lar seg greit illustrere ved hjelp av tegnsettet. Så det eneste problemet er at spillet fortsatt går litt treigt. Og i og med at det bare var en tulleting som gjorde at jeg tapte denne gangen, mistenker jeg vel også at datamotstanderen ikke er den skarpeste kniven i skuffen.
Ah, og selv om det ikke er relevant for meg (kan «trenger noen å spille Backgammon på Sharp med» være en god åpningslinje på Tinder, tro?) er det jo litt forunderlig at spillet kun har støtte for én spiller mot datamaskinen, og ikke to spillere mot hverandre. Dette har vært et overraskende vanlig problem med disse spillene, det er som om ideen om at folk liker å gjøre ting sammen var helt fremmed for Sharp-spillskapere på sytti- og åttitallet.
Men jeg hadde det genuint artig her, og jeg ser for meg at mang en Sharp MZ-eier har sittet og kost seg med nettopp dette Backgammon-spillet i årenes løp. Kanskje jeg skal gi den Amiga-versjonen fra et par-tre år tilbake en ny sjanse? Vi får se!
Alien Invaders
Her tippet jeg at jeg kom til å få et enkelt og sikkert også ganske dårlig arkadespill, muligens inspirert av Space Invaders. Men i stedet var spillet overraskende interessant, og ikke dårlig i det hele tatt!
Konseptet er som følger: Du befinner deg ombord i et romskip, som har fått uønskede gjester. Disse romvesenene er som seg hør og bør av den morderiske sorten, så det gjelder å få kverket dem før de kverker deg. Problemet er bare at de er usynlige.
Men du har et ess i ermet, eller strengt tatt en røykpistol i hånda. Denne lager en stråle av røyk som blir liggende helt til du eller et romvesen beveger seg over en røykfylt rute på spillbrettet, og dermed fjerner den. Så når du ser at røyk forsvinner fra en rute, er det et romvesen der. Da kan du prøve å skyte det med ditt andre våpen, en laserpistol. Men det er litt viktig at du treffer når du først skyter, i alle fall hvis det er en yttervegg bak det du sikter på, for lager du hull i romskipet vil du suges ut i tomrommet utenfor sammen med all lufta. Dette er det man på fagspråket kaller «uheldig».
Det er også mulig å lukke eller åpne dører, for å hindre romvesener i å bevege seg fritt rundt. De er nemlig ikke smarte nok til å åpne dem selv.
Alien Invasion er overraskende taktisk, og faktisk også ganske artig. Siden spillet foregår i sanntid er det også en viss spenning her, spesielt når du ser røyken forsvinne og skjønner at et romvesen kommer i din retning uten at du helt klarer å identifisere hvor det er. Siden du har en tidsfrist nytter det ikke å bare fylle hele spillbrettet med røyk, du må være litt smart med tidsbruken og heller prøve å få røyken til å dekke de riktige rutene slik at du kan holde et overblikk over spillarealet.
Alien Invaders er faktisk ikke superlangt unna å være litt skummelt, noe som er imponerende med tanke på den enkle presentasjonen (og det faktum at antallet genuint skumle spill fra første halvdel av åttitallet sannsynligvis kan telles på én hånd). Et artig lite bekjentskap!
