Rask og underholdende sanntidsstrategi i klassisk stil – men med mange smarte detaljer.
Nye MicroProse ruller videre som en stor katamari, og snapper opp det ene prosjektet etter det andre. En av deres ferskeste signeringer er TFC: The Fertile Crescent, som er utviklet av en norsk duo (nå bosatt i Australia) og er et sanntidsstrategispill satt til midtøsten i bronsealderen. Om du tenker deg et strømlinjeformet Age of Empires med pikselgrafikk er du ikke milevis unna det dette spillet byr på, men det har noen kule elementer som gir det sin egen stil.
Fra stamme til sivilisasjon
Du starter som forventet i det små, med en gruppe sivile, en speider og en grunnlegger. Grunnleggeren har kun én oppgave, nemlig å bygge bysenteret ditt der du ønsker. Dette fungerer som et sentralt lager, og som treningssted for sivile. Sivile kan sanke ressurser som bær, mineraler og tømmer direkte fra omgivelsene, eller drive bondegårder og hente opp leire fra bakken. I tillegg er det de som bygger ting, og de kan også brukes som relativt effektive forsvarere om du forsker frem de riktige teknologiene.
Forsking er generelt interessant. I tillegg til at enkelte bygninger lar deg forske frem teknologier på den klassiske måten (der de «kjøpes» med ulike ressurser) har du et eget teknologitre med forskningspoeng som høstes inn via overskudd av mat. Disse teknologiene består av alt fra generelle forbedringer innenfor ulike områder til tilgang på nye bygninger og, som jeg akkurat var inne på, muligheten til å bruke sivilister i krigføringen. Når du har forsket frem tre ulike basisteknologier får du også mulighet til å velge en av tre sivilisasjoner (assyrerne, egypterne og babylonerne) som du vil bli en del av. Når det er gjort får du en haug av nye teknologier eksklusive for den sivilisasjonen, og hver av dem har sine egne områder hvor de er gode. Som den byggeren jeg er setter jeg for eksempel pris på babylonernes defensive muligheter.
Mat hjelper deg ikke bare å forske, det holder også liv i både den sivile og militære delen av befolkningen din. Soldater er ekstra glupske, og bidrar selvsagt ikke med matproduksjon selv, så det er ikke bare å pumpe ut en kjempehær uten ressursene til det. Da blir det fort «game over», der hele folket ditt sulter ihjel. Mat kan skaffes via sanking, fisking og jakt, men den beste og mest bærekraftige måten er via jordbruk. Men for det er du avhengig av kontroll over fruktbar mark, for det nytter ikke å dyrke korn i sanden. Fruktbar mark er en begrenset ressurs, så det blir litt Tetris når du skal plassere ut bondegårdene dine så effektivt som mulig. Spesielt siden de mest fruktbare områdene også er de som har leire.
Militært har du de vanlige mulighetene, med infanterister, bueskyttere (og lignende), stridsvogner og beleiringsvåpen designet for å ta ut fiendens murer og tårn. Slike kan du selvsagt også bygge selv, og det er ikke direkte dumt. Tårn kan huse opp til fire individuelle soldater, og trenger ikke å være tilkoblet noen murer. Så hvis du har et sted du ønsker å beskytte lønner det seg å ploppe ned et tårn som noe av det første du gjør. Slike steder kan for eksempel være en lokasjon med god tilgang på mineraler (som du typisk ikke finner helt i startområdet) eller en av flere typer uavhengige bosetninger som gir ulike bonuser til spillerne som kontrollerer dem.
Hvis du går for å vinne ved å bygge et underverk, er det naturlig nok også smart å beskytte konstruksjonsstedet. Underverker er unike for hver sivilisasjon, og bygges i flere omganger – det gir bonuser å bygge dem, så de kan være relevante selv om planene dine involverer mer hardtslående måter å beseire motstanderne på.
Passelig stort
The Fertile Crescent er ikke veldig stort eller omfattende, men de ulike mekanismene spiller på lag slik at de lager en interessant og vanedannende opplevelse. Fokuset på mat som mer enn en ressurs for produksjon tvinger deg til å tenke ganske annerledes enn i de spillene det ellers minner mest om, og betyr at du aldri helt kan slutte å tenke på den sivile delen av samfunnet ditt. I typiske Age of Empires-aktige spill betyr matmangel bare at du ikke kan trene nye enheter, her kan det velte hele spillet ditt.
At det stadig større jordbruksarealet og de sivile som jobber der så må forsvares fører igjen til en fin balanse mellom forsvar og angrep, spesielt når du har flere enn én motstander. Det gir deg dessuten ekstra strategiske muligheter i angrep, da det er fullt mulig å sulte ut motstanderne dine.
Jeg liker også grensesnittet godt. Det er kanskje litt smått, men det er mye informasjon lett tilgjengelig her, og lett å for eksempel få tak i sivile som ikke er opptatt med noe. Har de måttet slåss er det også en enkelt knapp for å få hele gjengen tilbake til jobbene de hadde før. At hovedkvarteret også trener opp sivile automatisk, i stedet for at du hele tiden må inn og starte prosessen, gjør spillet mer strømlinjeformet. Bare husk at siden alle må ha mat og husly, kan det lønne seg å sette treningen av sivile på pause hvis du for eksempel skal til å utvide hæren eller sliter med å mette alle munnene.
Så må jeg samtidig si at jeg skulle ønske spillet lot meg studere kartet og flytte kameraet mens det er satt på pause. Ideelt sett skulle jeg likt å kunne gi ordre også, men å kunne få oversikt og planlegge uten at tiden flyr (ting går raskt, spesielt mot vanskeligere motstandere) hadde hjulpet meg veldig. Jeg er ikke noen kompetitiv sanntidsstrategispiller, og har fått litt for mange grå hår i skjegget til å kunne bli det nå. Naturligvis skjønner jeg at dette ikke funker i flerspiller, men jeg håper det blir implementert i enspiller.
Apropos. Spillet har en kampanje bestående av ti individuelle oppdrag. De er ikke spesielt intrikate, og spillet kan strengt tatt heller ikke skryte av noen direkte spennende handling, men de fungerer fint som et påskudd for å spille, og jeg vil i alle fall anbefale at du kjører gjennom de første før du begynner å leke med andre moduser. Jeg syntes riktignok vanskelighetsgraden blir vel høy i noen av de senere oppdragene, som krever at man er på hugget helt fra starten av. Jeg skjønner jo at det er slik man må spille slike spill i flerspiller, men jeg liker det litt mer avslappende i enspiller.
Det finnes også en «skirmish»-modus, som fungerer akkurat slik du forventer (opp til fire fraksjoner inkludert deg, med eller uten lag) på fire forskjellige karttyper. I tillegg er det en «horde»-modus der stadig større grupper av fiender angriper fra (ulike steder) utenfor kartet ved jevne mellomrom, og du dermed må konsentrere deg om forsvar. Sist ut er en avslappet modus der du kan bli kjent med spillet uten fiender. For flerspiller ser det ut til å være samme muligheter som i «skirmish», skjønt dette er ikke noe jeg har utforsket.
Konklusjon
TFC: The Fertile Crescent er et vanedannende og smart lite sanntidsstrategispill som har mer å by på enn man kanskje mistenker ved første øyekast. Individuelle runder tar relativt kort tid, og selv om mekanismene ikke er superdype er det nok kjøtt på beina her til at det tåler en god del runder. Så spillet kan fint havne inn i rotasjonen ved siden av klassikere som Rise of Nations og Age of Empires 2, og selv om jeg ikke tror det kommer til å erstatte gamle favoritter i det lange løp, er det et fint mellommåltid til en hyggelig pris.
Spillet har vært ute på Steam en god stund, men fikk nylig en større oppdatering i forbindelse med at MicroProse tok over som utgiver. Det var også i den forbindelse at vi fikk tilsendt anmelderkopi. Her er en trailer: