Her kommer de spillene som jeg spilte i 2025, som var fra 2025. Pluss noen tillegg og herlige gjensyn.
Ja, så var vi her igjen. Et nytt år er over og spillåret skal oppsummeres. I motsetning til enkelte redaksjonsmedlemmer, nevner ikke navn, så har jeg ikke overskudd og tid til å spille 50+ spill på et år… Men jeg har fått spilt mange spill likevel, selv om tidsklemma er en realitet.
Jeg fokuserer på de spillene jeg har spilt i år som er fra i år. Så har jeg også spilt spill fra forgående år, både nye spill for meg, som Balatro og Undertale, og gjengangere, som Stellaris, Victoria 3 og Crusader Kings 3. Sistnevnte har jeg visst over 2000 timer i nå… Det er godt mulig, tradisjonen tro, at spill fra Firaxis og Paradox har en god andel av tidsbruken. De spillene er bare så utrolig givende!
Men fokuset er altså på spill fra 2025 denne gangen.
Avowed
Avowed slo meg som en slegge da det kom. Jeg digget Pillars of Eternity-spillene da de kom, men jeg klarte aldri å komme langt i dem. Jeg var bare ikke god nok til å gjøre det.
Inn kom Avowed, som er et spill satt i samme verden, men i motsetning til Pillars-spillene så er dette et spill som minner mer om Elder Scrolls i stil enn rollespill av den gamle skolen. Begge deler fungerer, men for meg fungerte Avowed bedre. Jeg storkoste meg som godhjertet representant for det litt onde(?) imperiet, som måtte redde verden fra en gud som hadde enkelte utfordringer i livet. Verdenen var vakker, karakterene fine, historien akkurat passe galskap og moro. Og ikke minst, spillet hadde en historiemodus-vanskelighetsgrad, noe som mine heller dårlige reflekser bar nytte av.
Derfor er Avowed et av få spill i min spillhistorie som jeg faktisk har spilt gjennom fra start til slutt! Det er såpass sjelden at jeg bare må gi en applaus til spillet.
Europa Universalis 5
Europa Universalis 5 kom fjerde november, klokken 18.00. Femte november nærmere midnatt, ca 28 timer senere, hadde jeg klokket litt over 20 timer i spillet. Så innmari hektet ble jeg, og formen min etterpå var støl og trøtt. Men for en opplevelse dette spillet er!
Du spiller som et land som historisk sett eksisterte i verden i 1337, og fører det til fall eller fremgang fram til 1836, via krig, diplomati, handel, utforsking av den nye verden, kolonisering, innenrikspolitikk med mer. Det er det perfekte spillet for meg, og jeg har kost meg med alle Europa Universalis-spillene siden jeg kjøpte det første i 2001, utenom det forrige, som jeg følte manglet noe vesentlig. Det er så til de grader tilbake i EU5!
Jeg spilte først som Norge, i union med Sverige, og vi var veldig svake. Sakte bygde jeg meg opp, erobret Danmark, erobret Sverige, erobret Baltikum og vestlige deler av Russland, litt i Tyskland, koloniserte Nord-Amerika, så Sør-Amerika, så Stillehavsregionen, litt av Australia og New Zealand… Begikk en og annen borgerkrig for å gjøre Norge – nå Skandinavia ettersom vi hadde erobret hele området – til et rikt, mektig og veldig absoluttistisk (altså at kongen har all makt) rike. Moro!
For meg er nok dette GotY2025, tross mange bugs – Paradox-tradisjonen tro.
Oblivion Remaster
Jeg digget Oblivion da det kom ut i sin tid. Mange timer ble brukt på å utforske dette magiske landet i min ungdom, og gjensynet var godt – om enn noe blandet totalt sett. Spillet er Oblivion, på godt og vondt. Verden er et farlig sted, og må reddes fra ondskapen. Men du kan hvis du vil bare utforske og krige rundt, noe jeg som oftest ender med å gjøre. Jeg har aldri, ikke før, ikke nå, sett slutten av historien.
Oblivion Remastered er en remaster. Den beholder mye av det gamle, inkludert den litt kinkige styringen, alle bugs, alt som gjør at du skjønner du ikke spiller et spill fra 2025. Ikke egentlig.
Men moro, det er det!
Clair Obscur: Expedition 33
Årets overraskelse!
Jeg hadde forventet at Clair Obscure skulle bli et potensielt spennende spill, og hadde fulgt med utviklingen med et halvt øye en god stund. Men likevel, jeg ble helt slått i bakken av hvor nydelig spillet endte med å bli; med vakker musikk, sterke personligheter, merkelige skapninger, overjordisk vakker, men underlig verden.
Spillet kombinerer turbasert kamp med reflekser på en måte som jeg ikke helt mestrer, men som likevel suger meg inn for å prøve å treffe rytmen igjen og igjen. En soleklar klassiker som fortjener den hederen og æren den har fått i år i årets prisutdelinger.
Mario Kart World
Ny Nintendo-konsoll. Det er så utrolig deilig når vi får noe nytt fra den kanten! Jeg savnet et nytt 3D-Mario, men Mario Kart er en ganske ålreit erstatning. Kona og jeg spilte dette spillet mye i sommer, og jeg prøvde meg til og med på å spille multiplayer med en gjeng fra RadCrew-discorden. Å spille online, det er det ikke mange spill som får meg til å gjøre!
Mario Kart World er Mario Kart – men større enn noensinne. Åpen verden passer ikke for alle spill, men jeg syntes at Nintendo her gjorde sjangeren på en god måte. Og Rainbow Road. Herlighet og fy til katten, så deilig det var å spille den banen! Jeg gliste fra øre til øre og var rett og slett litt våt i øyekroken. Om du har en Switch 2: Få det spilt!
Donkey Kong Bananza
Årets andre store spill fra Nintendo, en måneds tid etter lanseringen av den nye konsollen, var et helt herlig gjensyn med en av de beste maskotene deres. Det begynner enkelt, vanskelighetsgradsmessig, og forblir det lenge. Inntil det ikke er enkelt lenger, og jeg måtte ty til YouTube for å få med meg siste timen. Mens guttungen til et vennepar spilte gjennom hele spillet fra start til slutt på en dag, uten synlige problemer.
Sukk, jeg er nok ikke kyndig nok i sånne gamingting. Ikke i dag, ikke da jeg var barn. Men du verden så lekent og moro Donkey Kong Bananza er!
Jeg kan ikke få sagt hvor morsomt det var å knuse alt rundt meg for å finne bananer og fossiler og andre gjemte ting. Et must om man har en Switch 2, dette også!
Civilization VII
Jeg er livsvarig fan av alt Civilization. Også Civilization VII, som fikk en heller lunken mottakelse av mange fans da det ble lansert tidligere i år. Jeg sa til utviklerne før lansering (jeg var tidlig alfa-tester for spillet fra 2021 av) at det hadde «issues», spesielt i UI-delen, og at de mange, store forandringene ville bli mottatt dårlig av enkelte fans.
Men jeg hadde ikke forventet at spillet skulle få så hard medfart, for jeg liker Civilization VII veldig godt, tross skjønnhetsflekker. Spillet har, for meg i hvert fall, enda den viktige en-omgang-til-følelsen. Det har gjenspillbarhet.
Så får vi håpe at de planlagte forbedringene som ble annonsert i høst, og som kommer neste år, kan redde spillet på sikt.
Hollow Knight: Silksong
Så. Jeg er ikke god i spill. Har aldri vært. Liker ikke at spill er for krevende. Er ikke så glad i soulslikes i det hele tatt. Det er ikke min greie.
Men jeg måtte jo prøve Silksong da det først kom ut, og det skal sies: Det er en virkelig vakker opplevelse. Ekstremt vanskelig, og jeg kom ikke gjennom Act 1 engang før jeg måtte gi opp. Men jeg koste meg faktisk de få timene jeg klarte. Verdenen er vakker, mystisk og fascinerende. Lydbildet nydelig.
Jeg skulle ønske jeg var flinkere til å spille slike spill, det er sikkert!
A Bibelot: Tiret sur Will
Denne oppdaget jeg ved en tilfeldighet på Switch 2 i sommer. Du spiller som en liten, levende klump i en enkelt tegnet verden, og ditt mål er å komme fra A til B på kartet, som er lite, men farefylt. Du hopper, og det er alt. Du har ikke fiender, du har utfordringer i miljøet du skal overkomme. Ikke treff spikre. Ikke fall ned i vannet. Kom deg fra ene siden av kartet til andre, gå deretter automatisk videre til neste kart. Dør du, så starter du umiddelbart på starten av kartet, eller der du har gått inn i en mellomlagringspiksel sist. Ingen delay, rett på.
Det er enkelt, det er nostalgisk, det er retro, det er gøy. Og etterhvert ganske vanskelig. En skikkelig «bite sized» spillopplevelse som jeg anbefaler på det varmeste.
Herdling
Xbox Gamepass feiler ikke i år heller. Enda et spill jeg sikkert aldri hadde prøvd om jeg ikke hadde det spillabonnementet. I Herdling spiller du som en gutt som samler en bøling med….geite-okser? I alle fall dyr, som du må guide gjennom ulike terreng opp mot fjellet og en ennå uviss fremtid og mål.
Det er, igjen, som med så mange andre spillopplevelser i år, vakkert og stemningsfullt. Og om du som meg ikke er så god på å styre spill, så kan du slå på udødelighet for dyrene. For det er ikke bare enkelt å komme seg helberget opp og frem. Om du har lyst på en rolig og for det meste avslappende spillopplevelse med enkel gåteløsning, kan dette spillet anbefales!
