Fra plakat på veggen til piksler på Commodore 64: Et gjensyn med 80-tallsikonet i Samantha Fox Strip Poker.
Hvis du vokste opp på 80-tallet, fantes det et hellig hierarki for interiøret på et gjennomsnittlig norsk gutterom. Det var to ting som var viktigere enn alt annet, to kulturelle bautaer som definerte vår estetiske oppvåkning. På den ene veggen: En plakat av en Lamborghini Countach (helst den hvite med den massive vingen). Og rett ved siden av, som en vokter av tenåringens drømmer: En plakat av en toppløs Samantha Fox.
Lydsporet til denne visuelle symfonien var allerede sikret. Vi hadde «Touch Me» på en sliten kassett, tatt opp fra Ti i skuddet på NRK, komplett med den obligatoriske «feilen» hvor man fikk med to sekunder av Vidar Lønn-Arnesen eller publikumslyden helt på slutten av opptaket. For de som var ekstra heldige, fantes det et godt brukt, flimrete VHS-opptak av samme sang fra Toppop.
Så var det meste på G. Hva mer kunne en ønske seg?
Jo, selvfølgelig: Et videospill som kombinerte lidenskapen for Commodore 64 med lidenskapen for Samantha. I 1986 fikk en hel generasjon dette ønsket oppfylt. Men som vi skulle finne ut, var veien fra drøm til virkelighet brolagt med piksler, tøff kunstig intelligens og knuste pokerhjerter.
Last inn drømmen: LOAD «SAMANTHA»,8,1
Da nyheten traff skolegården, var det som om en bombe gikk av. Det var Anders som slapp bomben midt i storefri: Han hadde fått tak i det. Han hadde Samantha Fox Strip Poker.
Det var ingen diskusjon, ingen nøling. Så snart siste skoletime var over, gikk turen rett hjem til ham. Anders var ikke bare fyren med spillet, han var også fyren med den tunge maskinvaren: En staselig Commodore 128.
Mens vi benket oss rundt maskinen, var forventningene til å ta og føle på. Spillet, utgitt av Martech Games, lovet oss det ultimate: De ville flytte plakaten fra veggen og inn på skjermen. Mens kassetspilleren snurret og jobbet holdt vi pusten. Det var her, i den beige boksen under TV-en, at «the real deal» skulle åpenbare seg.
Relativitetsteorien og 80-tallets nederlag
Jeg husker timene bak tastaturet. Forventningene var skyhøye. Skjermen flimret, scanlines lyste mot meg, og spillet startet. Målet var enkelt: Tømme Samantha for «chips», så hun måtte satse klærne.
Men realiteten traff meg hardt. Jeg var like god i poker som jeg var på å forklare Einsteins relativitetsteori – uten sammenligning for øvrig. KI-motstanderen var nådeløs mot en uerfaren tenåring. Jeg bløffet når jeg burde kastet meg, og kastet meg når jeg hadde gull. Jeg gikk ut av 80-tallet uten å ha fått av henne så mye som en sokk. Samantha forble påkledd, og Commodore 64-maskinene på gutterommene ble etter hvert stuet bort til fordel for 16-bits revolusjonen og Amigaen. Drømmen ble lagt på is.
En teknisk bragd?
Før vi hopper frem i tid, la oss se på hva Martech faktisk leverte i 1986. Å digitalisere bilder til en Commodore 64 var ingen smal sak. Maskinen har en oppløsning på 320×200 piksler og en fast palett på 16 farger.
For å gjengi bildene på skjermen, måtte utviklerne ty til smarte triks. Ved å blande de få tilgjengelige fargene maskinen hadde i intrikate mønstre, klarte de å simulere gråtoner og skygger som C64 egentlig ikke kunne vise. Resultatet? Vel, moderne kritikere vil kanskje si at det ser ut som bilder fakset gjennom tre kontinenter og kopiert på matpapir. Men i 1986? Da var dette «state of the art». Fantasien vår fylte inn hullene som pikslene manglet. Til sammen er det fem bilder av frøken Fox.
Lydsporet er også et kapittel for seg. Musikken er komponert av legenden Rob Hubbard, mannen bak musikken til Commando og Monty on the Run. Men i Samantha Fox Strip Poker står han oppført som «John York». Hvorfor? Ryktene sier at han var flau over prosjektet. Og la oss være ærlige: Det er ikke hans beste verk. Det er en repeterende, nesten tivoli-aktig melodi som gnager litt i øregangene etter en time. Men det fungerer. Det setter en slags absurd, lystig stemning over det hele.
Revansjen: eBay og voksne strategier
Min egen kopi av spillet – på min egen Commodore 64 – på min egen Philips Discoverer. Et nytt forsøk på å vinne over Fox nesten 40 år senere.
Spol frem til nåtiden. Nostalgien gnagde. Jeg bestemte meg for å kjøpe en original kopi av spillet på eBay. Det var tid for revansj.
Nå skulle dama til pers. Jeg fyrte opp Commodoren og koblet den på min Philips Discoverer TV, og denne gangen stilte jeg forberedt. Jeg leste meg opp på pokerstrategi. Jeg forsto verdien av to par kontra tre like.
Det viste seg raskt at min ungdommelige inkompetanse ikke var den eneste grunnen til at jeg slet på 80-tallet. Spillet er faktisk vanskelig. Mange retrospill fra denne tiden har en KI som enten er stokk dum eller jukser. Her virker det som om utviklerne la inn en slags dynamisk vanskelighetsgrad.
På sin retrogaming-blogg i 2013 mistenkte Steinar Thorsen at det måtte være en frekk glitch i spillet der det pengemessig ikke går helt opp. En sitter ofte igjen med mange hundre kroner mer enn Samantha har vekslet inn klær for. Hvor disse pengene kommer fra vites ikke, skriver han.
I starten går det greit, en vinner et parti eller to, men så skjer det noe. Etter at Fox har lempet av skjerfet, hatten og hanskene, strammer KI-en grepet. Hun slutter å gå på enkle bløffer. Hun folder seg i tide. Hun blir aggressiv når hun sitter med gode kort.
Det tok ikke timer. Det tok en hel dag å runde spillet, for min del.
Men gleden da den siste hånden ble vunnet? Det var en triumf som handlet om mer enn nakenhet. Det handlet om å fullføre et uferdig kapittel fra barndommen. Sent, men godt.
Hva mente Samantha selv?
Men hva tenkte egentlig hovedpersonen selv om sin digitale dobbeltgjenger? Etter å ha dykket ned i kontrakter og intervjuer fra den tiden, tegner det seg et tydelig bilde: Dette var «strictly business».
Utgiveren Martech inngikk en lisensavtale med managementet hennes sent i 1985 for å utnytte hennes enorme popularitet. Bildene vi ser i spillet er ikke tatt spesielt for Commodore 64; det er eksisterende promo-bilder som ble skannet inn og digitalisert. Dette blir smertelig tydelig når en endelig har karret seg frem til det nest siste klesplagget, og innser at «belønningen» bare er et grovt inn-zoomet utsnitt av et tidligere bilde, helt uten at en blir eksponert for den nakenheten mange kanskje håpet på.
Samantha satt altså aldri foran et kamera hos utviklerne i Software Communications. Motstanderen du spiller mot, «Sam», er en algoritme basert på sannsynlighetstabeller, ikke en digitalisering av hennes personlighet. Mens vi satt på gutterommet og svettet over en «Full House», var hun travelt opptatt med å erobre hitlistene verden over, sannsynligvis lykkelig uvitende om våre pokerkamper.
Det finnes likevel sjeldne unntak hvor hun anerkjenner sin fortid som 8-bits ikon. I en video fra YouTube-kanalen Gentlemen’s Pixel Club dukker hun opp med en personlig hilsen før de skal spille nettopp dette spillet, og hun virker å ha et humoristisk forhold til det hele i dag:
– Hi to all the gentlemen at the Gentleman’s Pixel Club. I’m Samantha Fox and I know that you love that retro YouTube channel that shows all the games. Do you remember my game called Strip Poker? That was way back in the 80s, but one of the first people to do a game that lads really enjoyed, sa Samantha.
Et ikon i samlingen
Er Samantha Fox Strip Poker et bra spill? Objektivt sett: Nei, ikke spesielt. Pokeren er funksjonell, men enkel. Grafikken er nice. Musikken er en parentes i Rob Hubbards diskografi.
Men er det verdt å spille? Absolutt. Pokeren fungerer på et nivå der du faktisk må strekke deg og tenke strategisk for å vinne. Grafikken er god nok til at du slipper å bruke alt for mye fantasi. Og viktigst av alt: Det er en tidsmaskin.
Det representerer en æra da alt var mulig. Det fanger tidsånden fra midten av 80-tallet – en æra der kjendiskult, begynnende digitalisering og en hunger etter voksen underholdning smeltet sammen på skjermen.
Har du en Commodore 64 på lager, ja så synes jeg Samantha Fox Strip Poker hører hjemme i samlingen. Ikke nødvendigvis for spillets skyld, men for å hedre plakaten som hang på veggen ved siden av Lamborghinien.
FAKTABOKS:
Tittel: Samantha Fox Strip Poker
Utgitt: 1986
Utgiver: Martech Games
Plattformer: C64, ZX Spectrum, Amstrad CPC, BBC Micro, MSX
Musikk: Rob Hubbard (kreditert som John York)
Visste du at: Zzap!64 ga spillet en knusende score på 16% i 1986, og mente man fikk mer valuta for pengene ved å kjøpe tabloidaviser. Vi i Spillhistorie.no mener nostalgi-verdien i dag er betraktelig høyere enn som så!