Norgesveldet er en spilldagbok fra Paradox’ storstrategispill Crusader Kings II, skrevet som et fiktivt historieverk fra moderne tid. Ved starten av kampanjen var alt så historisk riktig som Paradox har klart å få det, men da jeg tok over satte jeg raskt mitt eget preg på verdenshistorien. Det hele startet med Haraldr I «Hårfagre», og i kapittel tre har vi nå kommet til Halfdan I «Apostelen».
I forrige kapittel så vi hvordan den kortlevde Dyre I sikret Irland for den norske tronen, samtidig som han tømte skattkammeret for å få dette til. Å beholde de nye landområdene skal vise seg å bli en stor utfordring for den nye kongen. Du finner del én her, og del to her.
Halfdan I «Apostelen»
(901-935)
Halfdan I er godt kjent blant dagens nordmenn; som kongen som brakte kristendommen til landet, men også som en dypt tragisk figur som har vært inspirasjonen til flere skuespill, bøker og diktning. Hans regjeringstid var et vannskille i norgeshistorien, og resultatene av den skulle hjemsøke etterfølgerne hans i generasjoner.
Familie
Halfdan var gift med Gloth, en kvinne sagaene forteller heller lite om. Sammen hadde de seks barn:
- Budrli
- Bersi
- Steinn
- Rögnfridr
- Sveinn
- Tyke
Hans styre
Helt fra starten av viste Halfdans styre tegn til å ha problemer. Han startet bra, og fullførte jobben med å forene Irland under den norske kronen – unntatt et høvdingdømme i den østlige delen av landet. Dette høvdingdømmet var styrt av en slektning og unnslapp derfor å måtte underlegge seg Halfdans overherredømme. Dessverre for Halfdan var det trøbbel i horisonten.
Hjemme i Norge samlet jarlene seg og krevde mer makt, noe han måtte gi etter for siden de var mange og mektige. Følgelig sank hans prestisje og anseelse, og flere mindre opprør ble de neste to årene slått ned. Men etter to år under norsk styre hadde de katolske irene til slutt nok, og et digert opprør var et faktum på den grønne øya. Halfdan samlet en hær og møtte opprørerne til kamp. Hærene var jevnstore, men de irske hærførerne var bedre skikket og Halfdans hær ble slått og flyktet nordover. I nord møtte den slagne hæren en enda større opprørshær, for nyheten om nederlaget hadde spredd seg fort og opprørende fikk stadig nye rekrutter.
Etter dette andre slaget om Irland sto Norge igjen nesten uten forsvar, og hjemme i Norge hadde jarlene igjen begynt å konspirere. Irenes hærer ble stadig større og mektigere, og snart var hele øya under irsk kontroll. Halfdan hyret i et siste, desperat forsøk på å snu situasjonen leiesoldater, men da den nye norske hæren møtte opprørerne ble han i kampens hete omringet og tatt til fange av motstanderne. I Dublin-traktaten av 906 ble han deretter tvunget til å frasi seg den irske tronen, og hele Irland, den lille konklaven i øst inkludert, var nå samlet under én konge; en irsk en.
Som en følge av nederlaget gikk Halfdan inn i en dyp personlig krise. Han hadde tapt halve kongeriket til de katolske irene, og Halfdan begynte så smått å tvile på sin norrøne tro. Kunne det være at den kristne Gud likevel var den sanne Gud, slik katolikkene hevdet? Da en katolsk biskop i 909 kom til Norge for å prøve å omvende nordmennene, ba kongen ham om å komme og bo hos ham, og fortelle ham mer om denne kristne guden. Slik gikk det til at året etter, den 21. mai 910, ble Halfdan og hele hans familie døpt inn i den kristne tro. Dermed var Norge offisielt kristent. Det skal sies at moderne historisk forskning viser at Norge hadde hatt kontakt med kristne misjonærer helt siden slutten av 700-tallet, så denne hendelsen var i så måte ikke et radikalt brudd med fortiden, men kulminasjonen av en lang historisk utvikling på lokalt plan.
Ikke lenge etter denne hendelsen, innførte Halfdan de første spede stegene i innføringen av føydalistiske styringsprinsipper i Norge, modellert etter de kontinentale, kristne kongedømmene. Dette arbeidet skulle ta generasjoner å fullføre, men mye av arbeidet var gjort allerede før Halfdan døde. Norge var på denne tiden delt religøst sett, og den kongelige økonomien var svak. Dette ville forbli et problem lenge etter Halfdans død, men han gikk likevel til kostbare kriger mot de norrøne høvdingdømmene i dagens Sverige. Til hans store hell var paven så fornøyd med hans iver etter å spre kristendommen i Skandinavia at han sendte store pengesummer nordover, noe som reddet landet fra konkurs.
Det var på denne tiden at problemene begynte å melde seg. Det mektigste norrøne kongedømmet, Jylland, som kontrollerte mesteparten av Danmark, erklærte krig. Samtidig gjorde hedningene i Trøndelag opprør. Bare dager etter dette gjorde Halfdans nevø Haraldr opprør, og samlet en hær for å kreve den norske tronen. Flesteparten av Halfdans vasaller samlet seg om ham, men i Finnmark gjorde samene opprør, og søkte uavhengighet.
Etter lang tids kamp, ble hedningene i Trøndelag og Finnmark slått, men bare uker etter startet et nytt hedensk opprør et annet sted i landet. Heldigvis for Halfdan så var Haraldr svekket. Siden begge så at kristendommens skjebne i Norge var i fare, ble de enige om å slutte fred og bekjempe hedningene sammen.
Snart var det bare Jylland igjen å slå, men så skjedde det verste som kunne skje: Det største hedenske riket i Skandinavia, det svenske kongedømmet Svithjod, erklærte krig. Her kunne Norges historie som uavhengig og kristent kongedømme vært over, men de siste årene hadde Halfdan giftet bort barna sine til kristne konger og adelsmenn over hele Europa. Disse kom nå til unnsetning og i 925, etter flere års iherdig krigføring, var krigene vunnet. Som en historisk parantes kan det nevnes at ikke lenge etter dette kom det skip med bud om at nytt land var oppdaget i vest. Grønnland skulle de neste tiårene gradvis koloniseres av eventyrlystne vikinger.
Fylt av religiøs glød samlet Halfdan allerede i 926 en stor hær og invaderte Svithjhod. Dessverre for ham benyttet den svikefulle svigersønnen hans, kongen av Skottland, muligheten til å erklære krig mot sin svigerfar for kontrollen over Sudrreyjar, en øygruppe vest for Skottland, og Halfdan så seg nødt til å avbryte felttoget i Sverige etter få uker for å møte den nye faren i vest. Etter et års krig, var Skottland slått.
Ikke før var kongen tilbake i Norge, så gjorde hedningene på nytt opprør. Etter at disse var slått, gikk Halfdan igjen til angrep på Svithjod. Igjen grep skjebnen inn, og småkongen av Sudrreyjar, som tidligere var blitt fordrevet til sine andre landområder sør på de britiske øyer, erklærte krig for kontrollen over Sudrreyjar. Halfdan så nå på småøyene i Nordsjøen som en hemsko, og ga fra seg øyene uten kamp. I øst var felttoget mot Svithjod en suksess, og hele det hedenske kongeriket ble lagt inn under den norske tronen.
All motstanden hadde svekket kongen, og i august 935 ble han funnet død i sengen sin. Ryktet fortalte at han hadde tatt selvmord, men dette har aldri blitt endelig bekreftet. Det man vet, er at han i lengre tid hadde vært deprimert, og hadde klaget ofte over at livet hans var en lang lidelse. I forvirringen etter den plutselige døden til kongen, som ellers hadde vært ved god helse, splittet kongedømmet.
Halfdans sønn og arving Bersi I ble erklært som norsk konge, men hans bror Budrli klarte å samle støtte fra rikets svenske jarler og erklærte seg som konge over det til nå døde kongedømmet Svithjod. Inntil videre var ingen av brødrene i en posisjon hvor de kunne angripe den andre, men begge fulgte nøye med på naboen og bygde opp hærene sine.
Ettermæle
Halfdan regjeringstid var en lang og vanskelig en, hvor Irland skled ut av hans makt og hans skandinaviske rike ble delt etter hans død. Han var viktig for nasjonens fremtid, all den tid han innførte kristendommen i Skandinavia og begynte innføringen av føydalismen i Norge. Hans styre var også starten på en lang nedgangstid for Norgesveldet, og han etterlot riket uten store mannskapsreserver eller inntektskilder.
For dagens nordmenn er Halfdan I godt kjent, både som den som kristnet Norge og som en dypt tragisk figur.