Under Niklas I «Hammeren» sin korte regjeringstid, skulle Skandinavia se stor ekspansjon.
Norgesveldet er en spilldagbok fra Paradox’ storstrategispill Crusader Kings II, skrevet som et fiktivt historieverk fra moderne tid. Ved starten av kampanjen var alt så historisk riktig som Paradox har klart å få det, men da jeg tok over satte jeg raskt mitt eget preg på verdenshistorien. Du finner forrige kapittel her. Første kapittel (med lenker til alle de andre) finner du her.
Niklas I «Hammeren»
(1217-1230)
Den forholdsvis korte regjeringstiden til Niklas I var en tid for kamp for det skandinaviske imperiet. Det startet ille, men endte med store territorielle framsteg for riket.
Familie
Niklas I var gift med prinsesse Aragonte av det bysantinske imperiet, søster av den daværende greske keiser, eller basileus som han ble titulert. Sammen fikk de ett barn, som på grunn av sitt kjønn aldri kunne arve riket:
- Elisabeth
Hans styre
Starten av Niklas’ regjeringstid var vanskelig. Rikets finanser var dårlige, og selv om hæren hans gjorde fremskritt mot opprørerne, gikk fremgangen sakte. Samme år som han tok over riket, kom rapporter om at mongolene i Ilkhanatet hadde ankommet Midtøsten. De hadde allerede erobret mesteparten av Persia og truet nå Skandinavias allierte i Bysants. Den mest alvorlige trusselen kom likevel fra nærmere hjemtraktene.
I 1218 erklærte ypperstepresten av den slaviske religionen hellig krig mot kongeriket Litauen, som var en skandinavisk vasall. De krevde å overta hele kongeriket. Europas konger – og snart også keiseren av det tysk-romerske riket – erklærte at de ville komme til hjelp mot hedningene. Men Niklas’ regent, som styrte riket på grunn av kongens unge alder, valgte likevel å sikre seg og signerte en fredstraktat med de opprørske vasallene. De skulle få fritt leide hjem til slottene sine, mot at de forble vasaller av keiserriket og sendte sine gjenværende armeer mot hedningene. Noen måneder senere senket også regenten tronens autoritet ved å gi fra seg noen av kongens makt til vasallene. Dette gjorde rikets vasaller fornøyd, og de støttet alle opp om kampen for å redde imperiets østgrense.
Mens forsvarskrigen raste, prøvde en hær av finske bønder å gjøre opprør, men de ble knust så snart slaverne var slått tilbake. Dette skjedde etter kun ett år. Ikke lenge etter nådde keiseren voksen alder, og tok over kontrollen av riket. Han ønsket å vise seg som en sterk konge, og erklærte krig mot kongeriket Skottland, hvorav han krevde kontroll over provinsen Moray i nord. Den skotske kongen var ute av stand til å motstå ham, og ga snart opp krigen.
Bare et par måneder senere var det likevel igjen krig i det skotske fjellandet. Den gamle kongen døde brått, og en tronpretendent kom til Niklas og tilbød seg å bli hans kongelige vasall om keiseren støttet hans krav på tronen. Keiseren ga mannen raskt litt land blant hans besittelser i England og sendte en hær opp nord. Skottland var fremdeles svakt etter den forrige krigen og kunne ikke motstå keiserens tropper. Kongeriket ble erklært en del av det skandinaviske imperiet og ble omdøpt til Skotland til ære for imperiets norrøne røtter. De nordlige deler av de britiske øyer var nå under komplett skandinavisk kontroll.
Niklas var ikke en mann som hvilte på sine laurbær, og han gikk raskt til krig mot det walisiske kongedømmet Brythoniaid, hvor han krevde land for sin trofaste vasall Ranald. Waliserne var snart slått, på tross av et stort bondeopprør i det sentrale England. I 1227 ble deretter kongedømmet Brythoniaid innlemmet fullstendig i Skandinavia, og omdøpt til det noe lettere å uttale kongedømmet Wales.
Keiseren hadde nå mettet sin territorielle appetitt i vest, og vendte øynene østover. Han erklærte hellig krig mot slaverne og krevde jarldømmet Livonia. Denne krigen skulle han dessverre ikke se enden av, for han ble brått alvorlig syk av lungebetennelse, og døde etter en uke i sengen. Broren Sigurdrr I «den Dristige» var nå skandinavisk keiser.
Ettermæle
Keiser Niklas I fikk kallenavnet «Hammeren» på grunn av sine mange og raske felttog, der han økte rikets størrelse storlig. Regjeringstiden hans var kort, mye kortere enn hans etterfølgers, men hans mange erobringer førte til at han har fått et ettermæle som en av de største «hva om…»-keiserne i fra middelalderen.
Neste gang blir det stor religiøs uro i og utenfor Norgesveldet