For å balansere bloggen litt etter gårsdagens post om gufne Tormentum, prøver jeg meg på en kjapp anbefaling av noe helt annet i dag.
Never Alone er et sideskrollende plattformspill med litt enkel hjernetrim. Du spiller ei lita inuitt-jente, som legger ut på et stort eventyr for å finne kilden til en forferdelig storm som truer med å ta knekken på stammen hennes. Før hun kommer særlig langt treffer hun en polarrev, som hun raskt blir venn med.
Han følger henne i tykt og tynt, og i enspillermodus kan du veksle på å spille som jenta og reven. Stort sett klarer den figuren du ikke spiller seg greit, men hvis du for eksempel trenger revens unike egenskaper for å klare en utfordring må du ta kontroll over han for å utføre oppgaven manuelt. I flerspiller kan den ene spilleren styre jenta, mens den andre styrer reven.
Gammel historie
Spillet er basert på en gammel inuitthistorie som har blitt fortalt og gjenfortalt i generasjon etter generasjon. Jeg liker veldig godt hvordan det gir oss innblikk i en kultur som for de fleste er fjern og eksotisk. Handlingen, presentasjonen og verdenen er gjennomsyret av inuittkulturen, og dette skaper en ganske unik spillopplevelse som jeg personlig satte veldig stor pris på.
Never Alone har dessuten massevis av dokumentarfilmsnutter som du låser opp underveis. Jeg bryr meg vanligvis ikke så mye om denne typen bonusinnhold i spill, men disse likte jeg godt. Det eneste jeg ikke likte var at noen av bonusene var skjult og åpenbart litt for vanskelig å finne. Jeg hadde satt pris på å se dem alle, men er ikke videre interessert i å fullføre spillet en gang til for å finne de få jeg misset.
Jeg har lest en god del kritikk av spillets kontroller og vanskelighetsgrad i enspillermodus, og mens jeg absolutt følte frustrasjon i enkelte sekvenser var det langt fra så ille som jeg fikk forespeilet meg. Det er godt mulig utviklerne har rettet på mange av problemene i oppdateringer etter lansering – jeg spilte ikke spillet da det først kom ut, så jeg kan ikke si noe om hvordan det var da.
Men nå er det altså generelt en hyggelig opplevelse å spille, selv om man ikke er to. De gangene spillet frustrerte meg var det stort sett i den aller siste delen, der det ble litt for mye prøving og feiling.
Spillet har noen sekvenser som foregår under vann, men ikke la det skremme deg. Jeg elsket svømmingen – andre utviklere kan gjøre klokt i å lære av dette kontrollsystemet. Svømmesekvenser er ofte ganske irriterende affærer, men her er de et høydepunkt.
Never Alone er ikke spesielt stort, og det er heller ikke et spill som glimrer med spillmekanismene sine. Det er rett og slett bare en ganske koselig affære, som stort sett klarer å underholde med varierte utfordringer hele veien gjennom. Jeg er glad for at det eksisterer, og skulle ønske flere spillutviklere forsøkte å bruke spill til å formidle sin kultur på den måten Upper One Games har gjort her.
Spillet ble forøvrig nylig gjort tilgjengelig på norsk, om det er viktig for deg (alt stemmeskuespill foregår uansett på inupiat). Norsk språk gjør kanskje at det fungerer bedre for barn enn det har gjort tidligere. Men du bør nok spille gjennom det selv før du eventuelt slipper de aller yngste løs på det alene. Om du er interessert koster spillet en hundrelapp på Steam, og finnes også på Xbox One og PlayStation 4.