Norgesveldet – historien om de norske kongene (del 7)

Norgesveldet er en spilldagbok fra Paradox’ storstrategispill Crusader Kings II, skrevet som et fiktivt historieverk fra moderne tid. Ved starten av kampanjen var alt så historisk riktig som Paradox har klart å få det, men da jeg tok over satte jeg raskt mitt eget preg på verdenshistorien. Det hele startet med Haraldr I «Hårfagre», og i kapittel syv har vi nå kommet til Ivar I.

I forrige kapittel så vi hvordan Kjartan I hadde et godt styre, men døde før han fikk utgjort en stor forskjell. Du finner forrige kapittel her. Første kapittel (med lenker til alle de andre) finner du her.

Ivar I
(985-992)
(første regjeringstid)
ivar1

Ivar Is første regjeringstid var en vanskelig tid for Norgesveldet. Med nesten hele tiden hans ved makten omsluttet av borgerkrig, var barnekongen sjanseløs allerede fra starten av.

Norgesveldet ved tronbestigningen til Ivar I.
Norgesveldet ved tronbestigningen til Ivar I.

Hans styre
De to første årene av den treårige kongens regjeringstid var relativt rolige. Onkelen hans, Olafr, var regent, men ble fjernet fra makten i intrigespill før det var gått mange månedene. I hans sted stod kongens mor. Samme år som han overtok tronen, kom det nyheter fra vest om at norrøne nybyggere hadde begynt koloniseringen av Grønland. Den norske tronen hadde i praksis dog ingen kontroll over disse fjerne koloniene.

Krigen med Jylland, som Ivar overtok fra faren, var etter to år ennå ikke avgjort. Situasjonen ble dessuten straks verre da kongens halvbror, bastarden Bersi, erklærte seg bedre egnet for å bære kongekronen, og gjorde opprør. I forvirringen i etterkant av krigserklæringen manøvrerte kongens onkel seg i posisjon som regent igjen, og noen måneder senere forsøkte han seg på et statskupp for selv å bli rettmessig konge. Ivar og følget hans klarte så vidt å unnslippe onkelens menn, og flyktet ut i skogen og til lojale trakter i indre Østlandet. Borgerkrigen var nå en treveisaffære.

Som om ikke situasjonen var ille nok, erklærte den andre onkelen til Ivar, han også en bastard, at han ønsket tronen og borgerkrigen hadde plutselig fire parter. Ivars regent innså at om krigen skulle vinnes måtte man få til en fred med de nå overlegne jyllenderne, og ikke lenge etter ble Skåne-traktaten signert, hvor Burgundaholmr ble avgitt til hedningene.

Unge Ivars problemer fortsatte likevel, da Haraldr, en fjern slekting, også erklærte seg som rettmessig konge. Bare dager senere kom det sendebud fra en ung adelsmann ved navn Niklar Hypatiosson, om at Norgesveldet trengte ham som konge. Situasjonen var nå fullstendig utenfor kontroll og et sant rot. Sentral kontroll over landet var i realiteten borte, og tronpredentene styrte nå hver sin del av Norgesveldet som småkonger.

Ivar og hans flokk av lojale følgesmenn flyktet fra sted til sted og hadde i realiteten tapt. I 991 erklærte en adelsmann ved navn Pierre, etternavnet hans har blitt borte i tidens fylde, krig for å få kontroll over den skotske provinsen Murray. I mars 992 klarte bastarden Olafr å fange den unge kongen, og tvang ham til å overgi kongetronen til ham. Med dette var Ivar Is regjeringstid over, og Olafr I «Tronrøveren» erklærte seg som rettmessig konge av Norgesveldet. Fremdeles var over halve landet dog i opprør.

Situasjonen i Norgesveldet ved Ivar Is fall.
Situasjonen i Norgesveldet ved Ivar Is fall.

Ettermæle
Ivar Is første regjeringstid er kjent i norske sagaer og litteratur som en tid med stor konflikt og ustabilitet, men perioden har også vært til stor inspirasjon for senere forfattere, hvor ikke minst den lange flukten til Ivar førte til noen av de største romanene på 1800-tallet.

Fortsett til del 8

Relaterte innlegg

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.