Norgesveldet – historien om de norske kongene (del 8)

Norgesveldet er en spilldagbok fra Paradox’ storstrategispill Crusader Kings II, skrevet som et fiktivt historieverk fra moderne tid. Ved starten av kampanjen var alt så historisk riktig som Paradox har klart å få det, men da jeg tok over satte jeg raskt mitt eget preg på verdenshistorien. Det hele startet med Haraldr I «Hårfagre», og i kapittel åtte har vi nå kommet til Olafr I «Tronrøveren».

I forrige kapittel så vi hvordan barnekongen Ivar I så riket gå i oppløsning og til slutt mistet kongedommet til sin onkel. Du finner forrige kapittel her. Første kapittel (med lenker til alle de andre) finner du her.

Olafr I «Tronrøveren»
(992-1017)
olafr1

Olafr Is regjeringstid var en tid med sosial uro, men han er også husket som en klok regent som styrket Norgesveldet i en tid da mye kunne gått galt for riket.

Familie
Olafr I var gift med Frida, datteren til kongen av Øst-Frankia og Bayern. Paret fikk tre barn, og den yngste og eneste sønn skulle senere etterfølge Olafr på tronen:

  • Kristina
  • Kraka
  • Skuli
Situasjonen i Norgesveldet ved Ivar Is fall.
Situasjonen i Norgesveldet ved Ivar Is fall.

Hans styre
Offisielt var Olafr ved tronbestigelsen en bastard av huset Trausti. Men ikke lenge etter at han vant tronen kunne kongen presentere dokumentasjon som viste at hans far Kjartan I hadde legitimert ham som sin ektefødte sønn og arving da han lå for døden. Han motstandere avfeide selvsagt dette, men makt gir rett og deres eneste sjanse til å nekte ham retten til å kalle seg av ekte Ynglinga-ætt var å slå ham på slagmarken.

Olafr var nå i en vanskelig situasjon, med mange tronpredenter å forholde seg til. I et listig trekk for å skaffe seg mer støtte, inngikk han en avtale med den avsatte barnekongen Ivar om å gjøre ham til Olafrs arving inntil Olafr eventuelt fikk en ektefødt sønn til å etterfølge seg. Dette skaffet ham en alliert i en slagen fiende. I et forsøk på skaffe utenlandsk støtte giftet han seg deretter med Frida, datteren til kongen av Øst-Frankia og Bayern. Til hans sjokk unnlot dog hans nye svigerfar å sende militær støtte. For å samle intern støtte lot han de konservative og reaksjonære kreftene i Norgesveldet få økt innflytelse i landet, noe som gjorde at skrittene mot føydalisme ble reversert og klanene fikk økt makt. Dessuten tillot han at arvelovene ble forandret tilbake til at landområdene til kongen ble delt mellom sønnene i tilfelle det var flere enn én sønn.

Lovforandringene hadde likevel positiv effekt for kongen, for de nå igjen mektige høvdingene under ham samlet raskt en stor hær og stilte den til hans disposisjon. Motstanderne var mange, men selv ikke en ny tronpredent i Faste Bartholomaisson kunne stoppe ham. I 993 ga Olafrs bror Borkvard opp og overgav seg. To år senere gjorde slektningen Haraldr det samme.

I 996 fikk Olafr en gylden mulighet, da Ivar – nå nesten voksen – ba om at kongen skulle vise nåde og frigi Haraldr fra fangehullet. Rasende anklaget han den unge arvingen for forræderi og fenglet ham også. Nå var den mektigste motstanderen hans helt nøytralisert, og da det var gått ytterligere to år var landet under hans fulle kontroll, idet Faste, Niklar og Bersi alle etter tur hadde måttet overgi seg.

I desember samme år som Olafr hadde avsluttet borgerkrigen sjokkerte kongen sine undersåtter ved å landsforvise flere av de mektige, slagne adelsmennene og samtidig ta over alle deres landområder og penger og legge dem under tronen. Med ett slag var kongen i kontroll over majoriteten av landets rikdommer og makten hans var uovertruffen. Ingen turte opponere, i frykt for at kongens vrede skulle treffe dem også. Kongen var nå så mektig som en middelaldersk konge kunne forvente å bli.

Ved overgangen til det nye millenniumet erklærte Olafr krig på de sørgelige restene av Sverige for provinsen Ångermansland. Sverige hadde aldri kommet seg på fote igjen etter de stadige krigene med hedningene rundt seg og de utallige borgerkrigene. Rundt år 1000 er også da historikerne har sporet de første tegnene på en oppsmuldring av den norrøne kulturen, da det er tegn på at enkelte deler av Sverige og Norge identifiserte seg som henholdsvis svenske og norske på denne tiden, og ikke norrøne. I 1001 kom også nyheten om at Vinland var oppdaget langt i vest, så tusenårsskiftet var virkelig en brytningstid. De amerikanske koloniene ville snart forsvinne i tidens tåke, men dette viser hvor langt vikingene kom, århundrer før Colombus.

I 1002 erklærte en adelsmann ved navn Niklar, vi vet ikke om dette er den samme Niklar som hadde prøvd seg et tiår tidligere, på å røve tronen. Han ble slått i løpet av måneder i et stort slag, og kildene forteller aldri noe mer om ham. Sannsynligvis døde han med sine menn. Rett etter dette slaget sendte Olafr sine menn mot både Suomi og opprørere i dette riket som lå i deler av Sverige og i dagens Finland. Etter to år vant han, og land i Sverige ble igjen norsk.

Riket skulle ikke få fred selv om hedningene var slått, for året etter erklærte kongen av Skottland krig for å få kontroll over den nordligste delen av Skottland, provinsen Katanæs, som Norgesveldet kontrollerte. Skottene kunne samle en hær som var mer enn tre ganger så stor som det Norgesveldet kunne samle, og Olafr ga fra seg provinsen uten kamp, da han mente Norgesveldets fremtid lå i Skandinavia og ikke i Nordsjøen. Den tidligere tronpredenten Faste været nå svakhet og prøvde igjen å ta tronen, og det skulle ta tre års hard kamp før borgerkrigens skygge igjen var borte fra landet. Begge sider var da utkjørt og kongen og Faste ble enige om å slutte fred på det premisset at Olafr beholdt tronen og Faste fikk fritt leide ut av landet.

Etter et par års fred for å bygge opp igjen landets krefter og hærmannskap gikk Olafr i 1012 igjen til krig mot Sverige. Han krevde kontroll over provinsen Medelpad, og Sverige kunne ikke stå imot. På dette tidspunktet skjedde det katastrofale at de to hedenske kongedømmene Suomi og Uppland gikk sammen i en angrepskrig mot Norgesveldet. Deres armeer var mer enn dobbelt så store som Olafrs, og selv om kongen klarte å holde ut i fem år, måtte han til slutt se seg slått. Hedningene i Suomi fikk provinsen Járnbaraland og bare uker senere døde kongen av et hjerteinfarkt. Norgesveldet var nå i hendene på hans 15 år gamle sønn og et hastig samlet regentråd.

Norgesveldet ved Olafr I «Tronrøveren» sin død.
Norgesveldet ved Olafr I «Tronrøveren» sin død.

Ettermæle
Olafr I «Tronrøveren» er en av de store norske kongene fra middelalderen. Han gjenforente et splittet kongedømme og styrket det i en tid med stor uro. Men selv om regjeringstiden hans kan sies å ha vært en stor suksess, førte den også til et reaksjonært tilbakeslag, hvor føydalismen hans forgjengere hadde innført ble fjernet til fordel for det gamle ættesamfunnet og arvelovene ble reversert til det gamle systemet med oppdeling av landområdene til kongens ektefødte sønner.

Fortsett til neste del

Relaterte innlegg

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.