Vi er omtrent midt i oktober, og dermed er det nok en gang på tide å trekke frem spillene vi har kost oss med i de siste ukene. Denne gangen involverer utvalget både strategi, sport og – selvfølgelig – bilkjøring.
Cities Skylines: After Dark (Kristian)
Det har blitt ganske mange timer med After Dark-utvidelsen. Jeg har for øvrig skrevet mine inntrykk tidligere, så jeg kommer ikke til å nevne så mye annet her, enn at Colossal Order fortjener den hundrelappen det koster. Og at jeg liker soloppganger og solnedganger. Det er rett og slett vakkert. Jepp!
Fortsatt frustasjon, i Fifa 16 denne gang (Kristian)
I samme «elske / hate»-sjanger som Rising Tide, har vi jo Fifa 16. Hvert år klarer EA det kunststykket å forbedre irriterende ting fra fjoråret, samtidig som de legger inn nye bugs og problemer som de kan «fikse» i neste års utgave. Det samme er tilfellet denne gangen. Borte er såkalt «pace-abusing» og «kick-off exploiting», inne er retarderte forsvarere som ikke gidder å ta ballen fordi de heller vil spise gress, eller at spillet konstant må velge motsatte spillere av de jeg ønsker å være – samme om jeg har på automatisk eller manuelle valg av spillere. Dette virker å ha blitt mye verre etter den siste oppdateringen, jeg kan nemlig ikke huske at det var så ille da jeg skrev mine førsteinntrykk. Og den berøringsfrie driblingen? Den er noe skikkelig dritt. Fortsatt.
Men her er i alle fall et pent mål!
Ubestemmelig Civilization: Beyond Earth – Rising Tide (Kristian)
Hva skal man si om dette? Mye mulig jeg kommer til å skrive noen inntrykk senere. Det er vel det jeg har brukt mest tid på den siste uken. Og den uken har vært «elsker», «hater», «nei, elsker», «nei, hater»… Og så videre. Foreløpig er jeg på «elsker» igjen. Og det er bra.
Bare for å ha det sagt, Rising Tide er en utvidelse som radikalt endrer mye av det vi er vant med fra både Beyond Earth og andre Civilization-spill. Der førstnevnte rett og slett føltes som en modifikasjon til Civilization, har nå Rising Tide-utvidelsen endret spillet såpass mye at jeg for første gang kan si at det virkelig føles som et genuint, nytt spill. Fortsatt merker man jo at det er et Civ-spill, men det er mer slik Alpha Centauri var i forhold til Civilization II nå – og ikke bare en ussel DLC-pakke med et par nye kart.
Mobilgøy: Football Chairman Pro (Kristian)
Ok, nå er det nok mange som tenker «hva er dette?» – og det er nok fordi dette slettes ikke er et PC-spill, men et mobilspill. Jeg er jo fotballfrelst så det holder, og med FIFA- og Football Manager-seriene på PC, er det likevel noe som mangler på mobil. Jeg har riktignok prøvd den håndholdte versjonen av «FM» i flere utgaver, men det føles alltid feil – og alltid må jeg tilbake til datamaskinen. Mobilspill skal ikke være for kompliserte. Dessverre har det blitt brukt alt for mange hundrelapper på Android-utgaver av Football Manager, KOTOR, Majesty, XCOM, og mange flere. Det jeg alltid finner ut av, er at slike spill blir for kompliserte til å fungere optimalt på mobilen.
Enter Football Chairman Pro. Det er i samme gate som det gode, gamle, Fotballiga til C64. Forskjellen er at du ikke er manager, men styreformann. I stedet for at du plukker ut en haug med spillere, velger taktikk, leter etter spillere på overgangsmarkedet (osv), så er resepten ganske enkel. Du bestemmer hvem som er manager, og hvor mye penger som skal investeres i treningsanlegg, ungdomsakademi, stadion og dets fasiliteter. I tillegg har du siste ordet på overgangsmarkedet, samt hvilke spillere som skal få ny kontrakt, og hvilke talenter som skal tas opp til A-laget. Det hele er presentert i et veldig enkelt grensesnitt, som gjør at du i grunnen kan spille med én hånd på selv store mobiler (jeg har en Note 4, og det funker brillefint). Man starter i den nederste av de nederste divisjoner – Non-League C (syvende nivå i hele systemet), og du kan fint spille gjennom en sesong på rundt 10 minutter. Det er nok greit, siden jeg har spilt snaue 60 sesonger så langt…!
Football Chairman finnes i gratisversjon, og to forskjellige betalversjoner avhengig av om man vil ha «pro»-versjon eller ikke. Sistnevnte er egentlig en slags oppfølger med litt mer detaljer – jeg spilte nemlig det første også for rundt et års tid siden. Uansett, det er knakende godt, enkelt og underholdende, og akkurat slik et mobilspill skal være.
Guttekveld med Forza Motorsport 6 (Kristian, Joachim, og et par andre)
Kristian
Jeg har kjøpt ratt. Jeg har kjøpt Playseat. Så hva var mer naturlig enn litt god, gammeldags promillekjøring med venner? Jeg sendte kjerringa på besøk til en venninne, og inviterte vår kjære Joachim og broren hans over for å se landskampen mellom Norge og Malta, lese noen gamle datablader fra 80-tallet, samt for å kjøre bil. I tillegg fikk jeg besøk av en annen kompis, så vi var totalt fire stykk. Avtalen var for øvrig at hvis Norge lå under ved pause, så ble det Forza resten av kvelden. Vi måtte heldigvis vente 45 minutter til.
Kombinert med litt pils og snacks ble det en morsom og interessant kveld. Vi prøvde både forskjellige baner og forskjellige biler. Først ut var en blodtrimmet Toyota Celica på Top Gear-banen i pissregn. Det viste seg å være svært vanskelig å fullføre en runde uten å havne utenfor veien minst én gang. Deretter var det en Ford Escort Cosworth på Mazda (!) Raceway Laguna Seca. Her droppet vanskelighetsgraden et par hakk, og det ble flere gode rundetider på oss. Her stakk undertegnede av med seieren! Til slutt var det en god, gammeldags Ferrari Dino 246 GT, på en veldig enkel og grei bane (som jeg dessverre har glemt navnet på). Her var det Joachim som klarte å kjørte en prikkfri runde, og som vant ganske så suverent til slutt.
Joachim
Jeg kan vel egentlig bare si at etter å ha drukket to (veldig lokalt produserte) øl, var det å suse rundt på en allerede ganske forvirrende Top Gear-bane i pøsregn noe som fungerte veldig dårlig for meg. Men regneffektene var i alle fall imponerende, og det samme var vannplaningen. Det gikk bedre senere, og jeg tror nok jeg kunne ha blitt ganske hektet på dette spillet om jeg hadde utstyret til å spille det.
Det er gøy å være fengselssjef i Prison Architect (Joachim)
Det viser seg å være utrolig gøy å bygge fengsel. Jeg har i en periode blitt skikkelig hektet på Prison Architect. Det gir meg den samme «bare litt til»-følelsen som Transport Tycoon, Theme Park og SimCity, og jeg elsker all dynamikken og friheten spillet byr på. Hvis du liker strategispill med bygging som hovedfokus, er Prison Architect et spill du bør skaffe deg.
Men selv om det har vært under utvikling i nittifem år, og nå er ute av «early access», føles det fortsatt uferdig. Kampanjen som skal introdusere det hele er rett og slett kjedelig, og spillet er alt for dårlig til å forklare hvordan ting fungerer. Du må enten besøke «wiki»-dokumentet hyppig eller prøve deg frem (med potensielt kostbare resultater). Selv om jeg fortsatt har det ganske moro med Prison Architect, merker jeg også at motivasjonen for å spille videre daler litt når jeg først har klart å bygge ett velfungerende fengsel. Det er et problem jeg ofte har med bybyggerspill og slikt; når jeg slipper opp for nye ting å bygge, mister jeg gjerne interessen. I alle fall midlertidig – Prison Architect er et spill jeg nok vil komme tilbake til mange ganger.
Mer Dirt Rally (Joachim)
Ja, jeg har spilt Dirt Rally en del denne måneden også. Big surprise. Men den ferske Finland-oppdateringen er herlig, og veldig annerledes resten av banene i spillet. De fleste gamle banene er veldig tekniske, med smale veier og kronglete svinger, mens de finske veiene – basert på den ikoniske fartsetappen Ouninpohja – er betydelig bredere og rettere. Men ikke tro at de brede, finske veiene er noe enklere enn resten. Den minste feil kan være fatal når du suser gjennom skogen i 150 kilometer i timen.
Moro med porno i Lula: The Sexy Empire (Joachim)
Jeg måtte jo prøve det, etter relanseringen på GOG. Jeg husket Lula som et spill jeg først testet for sitt «voksne» innhold, men som jeg fortsatte å spille fordi jeg faktisk opplevde det som et ganske vanedannende forretningsspill, riktignok gjemt bak en ganske tam og ensformig start. Jeg har nå fått bekreftet at det er ganske moro og vanedannende. Men jeg undervurderte nok hvor lenge den kjedelige starten varte. Og så hadde jeg glemt de utrolig kleine videosekvensene. Tyskland har så lenge jeg kan huske hengt minst ett tiår bak resten av verden, og da Lula kom ut på slutten av nittitallet, var de fortsatt i 1984.
Brettspillinspirert strategi i Battle of the Bulge (Joachim)
Et veldig enkelt, og veldig intelligent turbasert strategispill, som mest av alt minner om et moderne brettspill. Jeg er imponert over datamotstanderne, de har ikke gjort det lett å vinne. Men jeg merker at konseptet med å kjempe om det samme landområdet om og om igjen (spillet omhandler kun den tyske Ardenneroffensiven, og det totale spillmiljøet dekker ikke så mye mer enn én skjerm) ikke er helt min greie, på tross av at det er flere enkeltscenarier. Det som kan gi Battle of the Bulge mer liv for min del, er den lokale flerspillermodusen. I motsetning til mange strategispill er det ingen «fog of war» i Battle of the Bulge, så man trenger ikke gå ut av rommet når motspilleren tar turen.
Jeg vet forresten at jeg inviterer til dumme vitser ved å putte «The Sexy Empire» og «Battle of the Bulge» like etter hverandre.
SOMA byr på kalde grøss (Joachim)
Fabelaktige saker. Ta en titt på inntrykkene mine.
Noen måneder med Civilization: Beyond Earth – Rising Tide (Nikolai)
Nå kan jeg endelig skrive om et spill jeg har spilt til og fra i noen måneder. Jeg er veldig glad i Firaxis sine spill, og fikk i sin tid mulighet til å bli med i testingen av Civilization V. Jeg har også vært så heldig å få testet Beyond Earth og utvidelsespakken dens; Rising Tide.
Beyond Earth er Civilization på en fremmed planet, satt i framtiden, og Rising Tide har totalt forandret viktige deler av spillet. Diplomati betyr nå mye mer og er mye dypere. De innfødte dyrene,særlig i havet, er langt mer detaljert. Man kan kolonisert havet. Ekspansjonen er ikke feilfri, og kunne trengt mer finpuss i mine øyne, men jeg har hatt mye moro med den. Om du liker turbasert strategi har du ingen unnskyldning for ikke å prøve den!