Førsteinntrykk: Ashes of the Singularity

Stardocks nye sanntidsstrategispill er lansert i «early access», og vi har tatt en titt.

Det krever litt mot å lansere et sanntidsstrategispill like før StarCraft II: Legacy of the Void slippes løs, men det er likevel nettopp dette den amerikanske spillutgiveren Stardock har gjort. Ashes of the Singularity er det første spillet fra utviklerstudioet Oxide Games, og skilter blant annet med å være verdens første kommersielle DirectX 12-spill.

I Ashes of the Singularity er ikke bakken noen hindring.
I Ashes of the Singularity er ikke bakken noen hindring.

Det er imidlertid lenge til Ashes of the Singularity er ferdig – akkurat nå er det ute i «early access», og utviklerne er klare på at det har en lang vei å gå. Spillet har ingen kampanjemodus eller noe slikt i Ashes of the Singularity. Det spillet tilbyr, er «skirmish»-kamper på en serie kart, mot datastyrte motstandere av varierende intelligens. Ifølge utviklerne mangler spillet dessuten flere viktige spillfunksjoner, og grensesnittet fil få en real oppgradering før spillet er ferdig.

De sier også at spillet sannsynligvis vil ødelegge datamaskinen din og drepe katten din, men dette har jeg enn så lenge ikke merket noe til. Mulig det bare gjelder langvarig bruk.

Strategi på stor skala

Ashes of the Singularity vekker umiddelbart minner om spill som Total Annihilation og Supreme Commander, hovedsakelig ved at det lar deg bygge temmelig enorme hærer, og zoome kameraet laaangt ut slik at du får et fullstendig overblikk over slagmarken. Kamphandlingene foregår på gigantiske kart, der du ofte må kjempe på flere fronter samtidig, med separate styrker som befinner seg langt unna hverandre.

Alle de små klumpene er militærenheter.
Alle de små klumpene er militærenheter.

Det er med andre ord et sanntidsstrategispill i ordets rette forstand – et spill der du må tenke strategisk, og ikke taktisk, for å vinne.

Konseptet er enkelt. Hver spiller starter med en hovedbase, og rundt om på kartet befinner det seg en hel haug av mindre baser som spillerne kan overta. Disse er i utgangspunktet nøytrale, og forsvart av små styrker. Rundt småbasene finner du steder der du kan produsere metall og radioaktive stoffer, spillets to ressurser. Ved å ta over disse basene, og bygge produksjonsfasiliteter der, skaffer du deg stadig større inntekter som kan brukes til å bygge flere og større enheter. I tillegg finnes det enkelte generatorer rundt omkring, og ved å holde et visst antall av disse (og flere enn motstanderne), opparbeider du deg seierspoeng.

Alle basene er koblet sammen i et nettverk, som du ser som linjer på kartet som strekker seg mellom de ulike basene. For at ressursene fra de individuelle basene skal nå hovedbasen din, må det være en uavbrutt linje mellom dem og den.

Kutt forsyningslinjene

Strekene som strekker seg ut fra basen viser forsyningslinjene.
Strekene som strekker seg ut fra basen viser forsyningslinjene.

I Ashes of the Singularity er det ikke slik at du ender opp med enorme lagere med ressurser. I stedet er det hele tiden forholdet mellom inntekter og utgifter som er sentralt – du kan tåle høyere utgifter enn inntekter i en periode, men i lengden er du avhengig av profitt. Derfor er nettverket som kobler sammen basene sentralt. Hvis et målbevisst angrep klarer å kutte linjene slik at store deler av produksjonsfasilitetene dine lenger ikke er koblet til hovedbasen din, tar det ikke lang tid før du havner i trøbbel. Du kan øke lagerplassen og dermed sikre at du har en buffer i tilfelle uhellet er ute, men dette systemet sikrer at du alltid vil være sårbar for smarte angrep, uansett hvor stor du er.

Den kunstige intelligensen er dessuten ganske smart. Datamotstanderne er for eksempel ganske flinke til å sette seg mål basert på helhetssituasjonen i spillet. Jeg har ved flere anledninger opplevd at dataspillerne har utført målbevisste raid for å stanse innsamlingen av seierspoeng hos spillere som har begynt å få litt for mange – ved en anledning var jeg selv offer for et slikt raid, som samtidig lykkes i å ødelegge økonomien min ganske godt.

Når dataspillerne først bestemmer seg for å utføre slike raid, bør du lukte lunta ganske kjapt. Hvis ikke kan de gjøre mye skade. Du kan bygge forsvarsverker rundt de forskjellige basene dine, men det er begrenset hvor lenge de kan stå imot ordentlige angrep uten støtte fra hæren din.

Bare fly og svevefartøyer

Det som ser ut som lava er egentlig fiende-enheter som er utenfor synsrekkevidden, men innenfor rekkevidden til sensorene dine.
Det som ser ut som lava er egentlig fiende-enheter som er utenfor synsrekkevidden, men innenfor rekkevidden til sensorene dine.

For øyeblikket (og jeg aner ikke om dette kommer til å endre seg) er det tre hovedtyper enheter i spillet. Små og mellomstore svevefartøyer, flygende enheter og «dreadnoughts», altså svevende slagskip. Alle disse kommer i en rekke forskjellige varianter, med forskjellige egenskaper. Jeg kan egentlig ikke si at noen av dem stikker seg frem som spesielt interessante, men jeg har heller ikke SÅ mye erfaring med spillet enda.

Ashes of the Singularity er visstnok det første kommersielle DirectX 12-spillet noensinne. Teknisk sett er grafikken imponerende. Antallet enheter på skjermen er enormt, og når to store hærer møtes, resulterer det i et spektakulært og fargerikt fyrverkeri ulikt det meste annet. Hvert enkelt prosjektil modelleres, og kan fungere som lyskilde.

Samtidig er landskapene ganske kjedelige. Selve terrenget fungerer godt, men det er helt innholdsløst og dermed ikke særlig interessant å se på. Det at alle enhetene enten svever eller flyr gir i tillegg spillet et litt «vektløst» preg. Altså, en svevestridsvogn virker ikke som et ekte, massivt metallobjekt, men en luftballong med stridsvognform. Det hjelper ikke at enhetene generelt beveger seg veldig langsomt. Jeg tipper at dette er ting som får litt finpuss og balansering før lansering.

Konklusjon

Landskapene er detaljerte, men likevel litt kjedelige.
Landskapene er detaljerte, men likevel litt kjedelige.

Ashes of the Singularity er et lovende sanntidsstrategispill med mange aspekter som jeg liker godt. For eksempel setter jeg stor pris på hvordan det vektlegger faktisk strategi, med kamphandlinger som foregår over flere fronter samtidig og muligheten til å bruke smarte raid for å kutte fiendens forsyningslinjer. Datamotstanderne er også smarte, noe som for en gangs skyld betyr noe annet enn at de arbeider raskere enn spilleren. De virker gode til å sette seg mål underveis, og utføre det som trengs for å oppnå disse målene.

Det spillet tilbyr akkurat nå er ikke nok til at jeg vil komme med noen kjøpsanbefaling, selv om jeg heller ikke angrer på at jeg kjøpte det selv. Men jeg er altså ganske overbevist om at Ashes of the Singularity kommer til å bli kult. Det har et solid fundament og er allerede ganske moro, og Stardock er en utgiver jeg erfaringsmessig vet at ikke kommer til å gi seg med et halvferdig spill.

Ashes of the Singularity er tilgjengelig i «early access» på Steam. Fullpris er 340 kroner, men frem til 5. november er det 20 prosent avslag. Sjekk det offisielle nettstedet for mer informasjon.

Relaterte innlegg

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.