75 Spill fra Data-Tronic (del 6)

Hvem skulle trodd det – denne gangen har jeg faktisk funnet et spill jeg liker!

Julen nærmer seg med stormskritt, og vi tar det litt med ro her på Spillhistorie.no. Data-Tronic-spillene kommer vi imidlertid ikke unna, og denne serien postes som normalt.

For nye lesere handler serien om en samlepakke jeg kjøpte da jeg var barn. Den inneholdt 75 Commodore 64-spill på én kassett, og som man kanskje kan tenke seg var ikke disse spillene spesielt store. De var heller ikke veldig gode, selv om det fantes spillbare unntak. I denne serien spiller jeg meg gjennom hele pakken, og prøver i tillegg å finne ut hvem det opprinnelig var som laget disse spillene. Denne informasjonen var nemlig stort sett fjernet.

Hvis du ikke har sett denne artikkelserien før, anbefaler jeg at du går tilbake til første post. Gikk du glipp av forrige post, finner du den her.

Nå over til dagens spill!

Wet Paint

Wet Paint står frem som et av veldig få spill i Data-Tronics 75 Spill-pakke som jeg husker at jeg likte godt. Ikke bare det, men faren min likte det også. Wet Paint er faktisk ett av bare en håndfull spill han noensinne har likt (andre inkluderer Send-1 på Sharp, Stix på Commodore 64 og Pinball Dreams på Amiga).

Wet Paint er et av mange spill inspirert av racingsekvensen i filmen Tron. Her har riktignok de futuristiske syklene blitt byttet ut med malekoster, men konseptet er det samme. Poenget er å få motspillerne dine til å krasje, ved å male dem inne. Tenk deg Snake, bare at halen din er spikret fast slik at du bare blir lengre og lengre. Først møter du én motstander, så to, og så tre i resten av brettene. Det som gjør spillet litt interessant, er at når en av kostene eksploderer (man hadde mye mer skumle stoffer i malingen på åttitallet), forsvinner alt han har malt. Dermed åpnes deler av spillbrettet opp igjen.

Jeg synes fortsatt Wet Paint er litt artig, spesielt fordi det å få høye poengsummer involverer litt taktikk (du får poeng for hver bit du maler, så det å «drepe» motspillerne så tidlig som mulig er ikke nødvendigvis så smart). Motspillerne er veldig forutsigbare og litt dumme, men jeg tror ikke spillet hadde fungert like godt om de spilte perfekt og det var umulig å lure dem i feller. Wet Paint er altså fortsatt litt moro i noen minutter, og et av de bedre spillene så langt. Men jeg er samtidig ikke kjempeimponert over spillsmaken til mini-meg og min far.

Jeg legger umiddelbart merke til én ting: Originalskaper Frank Lindsey er kreditert i Data-Tronic-versjonen. Forklaringen for dette ser rett og slett ut til å være at dette spillet tilsynelatende ikke har gått gjennom Alpha Software, så de har ikke fått mulighet til å erstatte skaperens navn med sitt eget. Siden jeg ikke er spesielt begeistret for den praksisen, er det litt godt å se at Data-Tronic ikke har fulgt den.

I programlistingen får jeg bekreftet at Wet Paint er et gratisspill, og det ser ut til å ha vært et fritidsprosjekt for programmereren Frank Lindsey. Han har også kommersielle utgivelser på samvittigheten.

Drum Kit

Hm, her må jeg trekke «dette er ikke et spill»-kortet igjen. Det artigste med dette mildt sagt enkle «trommesettet» er at du kan få datamaskinen til å lage en evig, tilfeldig trommesolo. Neste gang jeg trenger litt «royalty free» musikk for en video, og ønsker å irritere seerne maksimalt, skal jeg bruke dette.

Atomic Handball

Frank Lindsey er tilbake, med pakkens andre Breakout-klone. Den første, Rebound, var egentlig skikkelig dårlig. Atomic Handball er en god del bedre, med glattere bevegelser og en større følelse av dynamikk ettersom ballen kan bevege seg i litt mer enn fire retninger, og i tillegg får stadig større hastighet.

Men, sorry Frank, Atomic Handball er ikke så veldig moro. Alle som vil lage en Breakout-klone for Commodore 64 støter på ett grunnleggende problem: Den tradisjonelle joysticken var digital, mens Breakout opprinnelig ble spilt med en analog kontroller. Konseptet er egentlig helt avhengig av en analog kontroller for å fungere optimalt, ettersom en digital kontroller ikke kan tilby den samme glatte millimeterpresisjonen.

Det finnes riktignok gode Breakout-inspirerte spill på Commodore 64 (inkludert Arkanoid og Batty), men alle sliter i større eller mindre grad med akkurat det samme problemet. I Atomic Handball er bevegelsene alt for raske, og det er for vanskelig å flytte «platen» nøyaktig slik man vil.

Spillet har heller ingen bonuser eller andre mekanismer som kan gjøre det hele mer interessant. Jeg brukte forresten idiotiske mengder tid på å komme meg gjennom første brett, og fikk bekreftet at andre brett var helt likt. Så: Teknisk sett et kompetent, men fantasiløst spill i en overfylt sjanger. For meg er det jo også umulig å spille slike spill uten å tenke at jeg heller skulle brukt tiden med Megaball på Amiga eller Shatter på PC. Men den luksusen hadde man ikke i 1985.

Apropos Breakout: Data-Tronic ga faktisk ut en norsk Breakout-klone, som fikk det ikke veldig profetiske navnet The Last Breakout. Det spillet ble laget av Frederik Gløckner, og ble nylig lastet opp på nettet av Genesis Project. Du finner The Last Breakout på CSDB.

Tank Battle

Vi er nå tilbake i Alpha Software-land. Dette er et stridsvognspill for to spillere. Man befinner seg i en arena ikke helt ulikt et Pac Man-brett, og styrer hver sin stridsvogn. Målet er å kverke motspilleren. Spillet «kompliseres» av noen teleporter-blokker som du kan kjøre inn i for å rømme unna motspilleren og havne på et tilfeldig sted på arenaen. Jeg kan ikke teste spillet skikkelig, uten å programmere en kunstig intelligens eller friste noen andre til å prøve det med meg. Begge alternativene virker fryktelig vanskelige.

Jeg kan imidlertid si at det teknisk sett er veldig enkelt, med tegnbasert grafikk. I stedet for å bruke «sprites» for stridsvognene har man endret tegnsettet slik at noen av tegnene ser ut som … vel, noe ikke særlig stridsvogn-aktig. Denne teknikken resulterer i veldig hakkete bevegelser, ettersom det bare er 25 linjer med 40 tegnposisjoner hver på skjermen. Disse kan du tenke deg er organisert i et rutenett på totalt 1000 ruter, og når du flytter stridsvognen rundt, hopper den fra rute til rute.

Som vanlig med Alpha Software, stammer spillet fra et helt annet sted. Det dukket først opp som programlisting i databladet Compute! i juni 1984. Det er faktisk bladets forsidesak, så noen må ha likt det godt! Programlistingen for alle formatene går over hele 7 sider.

Programmererne er Kevin Woram og Michael Buhidar Jr. Grunnen til at stridsvognene ikke ser ut som stridsvogner er at spillet egentlig heter Olympiad, og at spillfigurene faktisk skal representere bueskyttere. Det forklarer også hvorfor stridsvognene skyter piler. Alpha Software gadd forresten aldri å endre teksten i selve spillet, så den refererer til riddere og ikke stridsvogner. Good shit.

Garden Wars

I Garden Wars spiller du en gartner som må løpe rundt i hagen for å sprøyte ugressmiddel på uønskede vekster, og insektsmiddel på blomstene (begge deler gjøres heldigvis med skyteknappen). Ugresset vokser frem underveis, mens hvert brett har en viss mengde blomster som må renskes for insekter før tiden er omme. Spillet bruker samme type tegnbasert grafikk som Tank Battle fra forrige gang.

Garden Wars fungerer egentlig greit, selv om bevegelsene hakker veldig. Hakkingen gjør at det blir litt rot frem og tilbake, men jeg må også skylde litt på joysticken jeg brukte. God-stikka er dessverre ødelagt, og jeg nekter å betale en tusenlapp eller mer på eBay for en ny Competition Pro USB. Får heller håpe Speedlink starter produksjonen igjen.

Etter hvert som Garden Wars i større og større grad ble en kamp mot tiden, merket jeg at jeg ble ganske stresset av å spille det. Faktisk ble det ganske slitsomt, og jeg kjente meg tung i hodet etter en stund. Jeg spilte det riktignok på en søndag (*host*). Overraskende intense greier, altså. Men ikke nødvendigvis så veldig moro. Sammenlignet med resten av spillene i pakken er Garden Wars helt okay, men litt for stressende til at jeg orker å bruke mer tid på det enn nødvendig.

Garden Wars krediteres Alpha Software, men det stolte jeg selvsagt ikke på. Jeg slet først litt med å finne ut hvem som opprinnelig har laget det, fordi jeg ikke klarte å finne originalversjonen på megadatabasen GB64. Men flere elementer minnet meg om Olympiad (Tank Battle), som ble utviklet av Kevin Woram og Michael Buhidar Jr. Jeg bestemte meg for å søke opp dem igjen, og ganske riktig: Kevin Woram har også laget Garden Wars. Hans versjon heter Pests (og er for ordens skyld på GB64, det var bare jeg som ikke klarte å gjette meg til navnet). Litt flaut var det, etter all letingen, å oppdage at Pests befant seg i samme Compute!-nummer som Olympiad (juni 1984).

I neste del finner vi spill som 3D Labbyrint (ja, det er to b-er i tittelen) og Maze Chase. Følg med!