Våre favorittspill fra 2015 (del 1)

2015 har vært et hyggelig spillår, og her er de av årets spillutgivelser hver av oss setter aller høyest.

På denne tiden av året kan man knapt bevege seg ut på nettet før man snubler i en liste over årets beste spill, og du skal selvsagt få gå på trynet her på Spillhistorie.no også. Faktisk har vi ikke bare én, men to slike artikler. Vi starter i dag med å trekke frem det spillet vi plasserer høyest på listene våre, før vi neste gang ser på de andre favorittene fra året som gikk.

Cities: Skylines (Nikolai og Kristian)

Cities Skylines
Cities: Skylines

Nikolai

Det har kommet mange gode spill i år. Til min egen overraskelse er det en bybygger som står igjen som årets spill for meg. Mindre overraskende er det at det er et spill utgitt av mitt yndlingsselskap i spillverdenen; Paradox Interactive. Jeg har vært en ihuga fan av alle strategiutgivelsene til Paradox siden jeg oppdaget dem med deres egenutviklede Europa Universalis 1 i 2001.

Cities: Skylines kom likevel som en overraskelse på meg. Jeg hadde fått med meg at Paradox skulle utgi et bybyggerspill fra en finsk utvikler, men dette selskapet hadde tidligere laget simulatorer som jeg hadde hørt var bare så som så. Likevel, da utgivelsen nærmet seg, sjekket jeg noen Youtube-videoer fra Quill18, og jeg innså at kanskje kunne dette være noe for meg likevel. Jeg spilte SimCity 2000 og 3000 til døde i sin tid, men etter det kom det som for meg var den store skuffelsen SimCity 4. Og ikke minst: rebooten av serien SimCity, som jeg var dum nok til å kjøpe på utgivelsesdagen. Konkurrenten Cities XXL kapret meg heller ikke, så jeg trodde på sett og vis at bybyggersjangeren var død for meg.

La meg forsikre dere om at Cities: Skylines er alt det siste tiåret på bysimulator-fronten ikke har vært. Jeg har kost meg masse med dette spillet, og nå håper jeg bare at Paradox får disse finnene i Collossal Order til å lage det eneste som kan toppe Cities: Skylines på simulator-fronten for meg: noe som minner om min gamle favoritt Transport Tycoon Deluxe!

Kristian

Cities Skylines After Dark
Cities: Skylines

For meg var det å kåre årets spill veldig vanskelig. Jeg føler liksom at jeg bør ha fullført spillet for at det skal være verdig den utmerkelsen. The Witcher 3? 68 timer, men ikke fullført. Fallout 4? 44 timer, men ikke fullført. Mad Max? 23 timer, men ikke fullført. Alle disse tre spillene har for meg vært svært god underholdning i de timene jeg har spilt, men på forskjellig måte. De har trigget ulike deler av spillhjernen min. Førstnevnte har nok den beste historien. Det andre i rekken har styrken sin i den enorme friheten, basebygging, og ikke minst modifiseringsmekanismene for våpen og utstyr. Til slutt har vi Mad Max, som kanskje var det mest actionfylte og heseblesende spillet. Men, fellesnevneren for alle tre er at jeg et eller annet sted har mistet motivasjonen for å spille videre.

Skal jeg så kåre et spill kun ut i fra hva jeg har brukt mest tid på blir det Football Manager 2016 eller Fifa 16. De er definitivt de mest vanedannende spillene. Football Manager-serien spiller jeg hvert år, men likevel sjeldent mer enn én eller to karrierer. Fifa-serien bruker jeg gjerne noen timer på online eller i karrieremodus, men her er hovedvekten på å spille med (og mot) venner i «hotseat». Det spilles fram til neste versjon kommer. Likevel, jeg føler rett og slett at de ikke fortjener å være på en «årets spill»-kåring. «Hvorfor ikke?» vil kanskje noen si. Vel, det er nok på grunn av at det bare er årlige utgivelser som inneholder minimale forbedringer fra fjoråret. Det er mer nye spillerdatabaser, bugs og andre små nyvinninger. Det er liksom ikke et nytt spill.

Siden jeg (tror) jeg velge, så ender jeg til syvende og sist opp på samme spill som Nikolai. Cities: Skylines. Det har jeg spilt 171 timer. Tidligere var det alltid en eller annen versjon av SimCity jeg tok opp når jeg hadde lyst til å bygge byer. Nå er det kun den fantastiske bybyggesimulatoren Cities: Skylines som gjelder. Med sin fantastiske støtte for brukerskapt innhold, kommer dette til å leve helt til Colossal Order velger å lage en oppfølger. SimCity er for meg død og begravet. Det hadde jeg aldri trodd.

The Witcher 3 (Joachim)

The Witcher 3.
The Witcher 3.

Jeg falt for The Witcher-serien ved første blikk; takket være tidlige skjermbilder og sniktitter kjøpte jeg originalspillet på lanseringsdagen, og selv om det var langt fra noen problemfri affære ble det raskt et av mine favorittspill. Det samme gjorde toeren, og nå har også treeren funnet veien inn i topplisten min. I mine øyne har CD Projekt Red nå satt en ny og skyhøy standard for hva som må forventes av åpen verden-rollespill, en standard årets andre storspill i sjangeren ikke er i nærheten av å nå opp til.

Det massive verdenskartet er fullstappet av variert og for det meste interessant innhold, og byr i tillegg på en fantasiverden som virker troverdig. Ja, det er litt mye monstre her (som i alle rollespill, dessverre), men i motsetning til nesten alle andre spill i sjangeren er de riktige detaljene på plass – fra skipsverft i Novigrad til store jordbruksområder på landsbygda. Det er en verden man godt kan tenke seg at folk kan leve i.

The Witcher 3.
The Witcher 3.

Spillet er dessuten preget av herlige sekvenser der vi kommer tett på en rekke mennesker (og andre) som skaper genuine følelser. Det er kanskje det siste der som imponerer meg mest med The Witcher 3. Det er et episk rollespill om å redde verden og alt det der, men det er også et spill som skildrer mennesker og menneskelige relasjoner på en helt annen måte enn noe annet i sjangeren. Det er satt til en mørk og dyster verden, der råtne ting skjer med gode mennesker og der menneskeliv kan være fint lite verdt – men leter du finner du likevel mer hjertevarme i dette spillet enn i alle BioWare-spill sammenlagt. Noen figurer blir man glad i, andre blir man sint på, og andre igjen blir man sint på … og så litt glad i, likevel. Selv skurkene er stort sett troverdige mennesker med gode sider.

Etter The Witcher 3 er ikke CD Projekt Red lenger en av de viktigste utviklerne av vestlige rollespill. De er den viktigste. Jeg håper Bethesda og BioWare ser nøye på hva de har gjort, og lærer. Nå som verden for alvor har fått øynene opp for det polske studioet, har de ikke lenger noen unnskyldning.

Wolfenstein: The Old Blood (Mats)

Wolfenstein: The New Order
Wolfenstein: The Old Blood

Du skulle tro det ble nok med Wolfenstein etter fjorårets hyggelige overraskelse i form av The New Order, men årets korte videreføring er en aldeles glimrende opplevelse. Dette er førstepersonsskyting etter den klassiske oppskriften, med strøken kontroll som tyder på at sjangeren på et eller annet tidspunkt glemte hva som gjorde den spennende i utgangspunktet.

The Old Blood plasserer de allierte som den tapende makt etter andre verdenskrig, der historien fortsetter i retning av et overlegende, tungt teknologisert nazirike. Verdensbildet skaper en detaljert, alternativ virkelighet som i sin overdrevne form fortsatt klarer å overbevise.

Til tross for et par kjedelige sidesprang underveis – det er grenser for hvor interessante «styre robot»-sekvensene kan bli – klarer spillet å både utfordre og fange oppmerksomheten i de timene det varer. Dette er ikke et epos eller en storroman, men en perfeksjonering av den gamle måten å lage førstepersonsspill på.

Dette er et av de ytterst få spillene jeg har gått tilbake til tidligere kapitler igjen etter å ha fullført spillet, rett og slett for å prøve andre måter å angripe brettet på eller for å knerte alle prestasjonsutmerkelsene. Jeg og Blazkowicz er iallfall fortsatt kompiser, selv om det nok blir lenge til neste gang vi kan møtes for nye eventyr igjen.

Dette var våre favoritter fra året som gikk – hva med dere? Gi gjerne lyd fra dere i kommentarfeltet!

Les også: Flere perler fra 2015!

2 kommentarer om “Våre favorittspill fra 2015 (del 1)”

  1. Årets spill for min del er uten tvil Invisible Inc. Et fantastisk strategispill som er lett å lære, men vanskelig å mestre. Tilfeldig genererte miljøer, utallige konfigurasjonsmuligheter for å sette opp ditt drømmescenario, og en deilig vanskelighetsgrad gjør at dette spillet har gitt meg den «just one more turn»-følelsen som bare Civilization har gitt meg tidligere. Hver runde er spekket med valg/konsekvens som kan endre hvordan du må forholde deg til resten av oppdraget, og det fleksible «action point»-systemet gir deg enda flere muligheter. Agenter med forskjellige styrker og svakheter er enda en faktor som gjør at hver gjennomspilling blir unik. Alt dette, toppet med bra grafikk og UI gjør at Klei Entertainment igjen viser at de kanskje er verdens beste spillutvikler for øyeblikket med tanke på hvor utrolig varierte spill av høy kvalitet de lager.

    Når det gjelder spillene i denne artikkelen, så er nok Cities Skylines akkurat inne på min topp 10. Kanskje. Havner i mellomskiktet for meg, og de er vanskelige å rangere. Uansett, et herlig bybyggespill, som vi har hatt altfor få av de siste årene (og de som har kommet har vært elendige), men mangler det lille for å komme enda høyere opp, i tillegg til at trafikkproblemene ble litt for irriterende.

    Twitcher 3 er årets skuffelse for min del, men det er mest fordi jeg likte toeren veldig godt, mens treeren ødelegger mye av det som gjorde toeren så bra. Stor, livløs og kjedelig åpen verden med repetive fetch-quests er det jeg forbinder med dagens Bethesda, og ikke CD Project. De interessante karakterene man faktisk møter i verdenen blir avspist med et par oppdrag, og så ser man dem ikke igjen, typisk akkurat i det det ting begynner å bli interessant, totalt motsatt av hvordan toeren var bygd opp. Heldigvis er historien veldig bra, den beste i serien. Bare så dumt at man må ri/seile endeløse distanser og gjøre gørrkjedelige fetch-quests mellom de virkelige bra øyeblikkene, som det heldigvis tross alt er en del av. Allikevel burde CD Project spille kyllingoppdraget i toeren en gang til og innse at de faktisk har blitt det de gjorde narr av.

    Wolfenstein har jeg ikke spilt. Det blir et for teit spill for min del…. men det har vel i det minste et litt mer gammeldags brettdesign og det er jo bra. Det trengs i 2015.

    Svar
  2. Jeg er enig med Joachim. Jeg klarer ikke å legge fra meg W3; selv om expansion til Bloodborne ligger klar.
    Jeg hater de mange repetetive oppdragene, så jeg sluttet å gjøre de. Mainquests og contracts er givende oppdrag.
    I stede finner jeg meg smilende og overrasket over det rike og gjennomførte level designet.
    Kommer man tilbake i måneskin får man enda en ny opplevelse. Og når man ganske så ofte ramler over skjulte skatter eller oppdrag så finner jeg meg selv klappende (på innsiden) av iver. Mest pga at RED har klart det mange feiler på; exploration. Her havner de overnevnte spillskaperne fra Joachim tvert.
    W3 er dog ikke min favoritt.

    Bloodborne med sine taktiske nyvinninger og lettere samarbeids modus, samt det enorme og krevende dungeon opplegget vant mitt hjerte i år.
    Spår at DS3 finner veien dypt inn neste år og at From Software vinner 10års prisen etterhvert <3

    Svar

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.