Inntrykk: Everybody’s Gone to the Rapture

Yaughton er den erketypiske, koselige engelske landsbyen. Men hvor har alle menneskene blitt av?

Everybody’s Gone to the Rapture finner sted i det som egentlig skulle være en erketypisk, søvnig landsby et sted i England, tidlig på åttitallet. Spillverdenen hadde passet rett inn i en god, gammel episode av Postman Pat, og den hadde vært utrolig koselig om det ikke var for ett merkelig problem: den er helt tom for folk. Klesvasken henger fortsatt på snorene, radioene står fortsatt på (selv om det eneste du hører er en kvinnestemme som leser opp en tilsynelatende tilfeldig tallsekvens), og det ryker til og med fortsatt fra sigarettstumpene i askebegeret på den lokale puben. Men menneskene er borte.

Rundt om i de vakre miljøene treffer du imidlertid på et merkelig og lys, som leder deg hit og dit, og noen steder oppdager du det som kanskje best kan forklares som opptak av tidligere hendelser. Du ser de glødende silhuettene til menneskene som har vært der, og hører det de sier til hverandre. I disse sekvensene får vi alt fra fortrolige samtaler mellom to mennesker til mer actionfylte hendelser der du får gjenoppleve viktige ting som skjedde i landsbyen.

På denne måten kan du gradvis forsøke å danne deg et bilde av hva som har skjedd i spillets verden – hvem menneskene i den vesle landsbyen var, og hvor de har blitt av. Det er en fascinerende opplevelse, som det er vanskelig å ikke bli i alle fall litt følelsesmessig berørt av.

Alt handler om å utforske

Everybody’s Gone to the Rapture faller inn under sjangeren man ofte kaller «gåsimulator» – et spill der interaksjonsmulighetene stort sett er begrenset til å velge hvor du vil gå og hva du vil studere. Spillet byr på en stor og rimelig åpen verden som du får utforske i den hastigheten du ønsker, og det er opp til deg hvor nøye du vil være. I den grad spillet byr på utfordringer, handler disse om hvordan du skal tolke og pusle sammen de historiefragmentene du får servert – du får ikke noen fin og forklarende konklusjon på slutten, men må selv skape din egen forståelse av det du har opplevd.

For at et spill som dette skal fungere, er det i mine øyne tre ting som må til. For det første må det ha en verden som er fristende å utforske. Den må med andre ord se pen ut, ha mange detaljer som belønner oppmerksomme spillere, og generelt være interessant eller unik. Her lykkes Everybody’s Gone to the Rapture fullstendig. Verden er direkte nydelig, spillmiljøet er fullt av detaljer plassert ut med stor omhu, og det er noe herlig autentisk og samtidig romantisk over landsbyen og omgivelsene dens. Spilleren blir som en virtuell turist, som reiser i tid og rom for å oppleve en verden som ikke lenger eksisterer.

De andre to elementene som kreves for et slikt spill henger sammen: Historien eller mysteriet man prøver å komme til bunns i må være interessant, og det må presenteres på en måte som gir spilleren en stadig følelse av progresjon. Altså, mysteriet må være av en slik karakter at man faktisk ønsker å komme til bunns i det, og det må være strukturert slik at man stadig føler at man kommer nærmere løsningen. Puslespillbrikkene må komme jevnlig gjennom hele spillet, og ideelt sett, bør man først komme i mål helt på slutten av spillet.

Her både lykkes og feiler Everybody’s Gone to the Rapture litt. Jeg ble umiddelbart interessert i mysteriet – hva i alle dager er det som har skjedd her? – og historiene til de ulike beboerne i landsbyen var også veldig fascinerende i starten.

Men progresjonen fungerte ikke helt optimalt for meg. Jeg ble litt lei av de mange figurene lenge før spillet var ferdig med å fortelle meg om dem, og jeg følte at jeg hadde en rimelig god forståelse av hendelsesforløpet lenge før slutten kom. Det førte til at den siste delen av spillet ble litt langdryg. I starten støvsugde jeg engasjert hver eneste krok av spillverdenen for spor, men i den siste av spillets cirka fem timer ønsket jeg egentlig bare å bli ferdig.

På sitt beste, er Everybody’s Gone to the Rapture en nærmest sublim opplevelse. Det er ren spillkunst, med en fortryllende kombinasjon av fargebruk, visuelle effekter og et kraftfullt lydspor. Det er nesten slik at nakkehårene reiser seg noen ganger. Men jeg tror spillet burde vært kortere. Mot slutten begynner det å gjenta seg selv, og virkemidlene som gjorde så stort inntrykk for noen timer siden slutter å engasjere i like stor grad.

Det hjelper ikke at spillfiguren – hva eller hvem han, hun eller det nå er – er utrolig treig. Spillet har en løpeknapp, der du gradvis bygger opp hastigheten hvis du beveger deg sånn nogenlunde rett frem, men bevegelsene er fortsatt svært langsomme. Resultatet er at det blir mindre og mindre fristende å gå utenfor de åpenbare veiene på jakt etter skjulte spor og detaljer. Og å gå tilbake, for å se steder man har besøkt før i nytt lys nå som man vet mer, føles helt uaktuelt.

Men selv om jeg ble lei mot slutten, og følte at jeg kjente noen av landsbyens tidligere innbyggere bedre enn jeg egentlig hadde behov for, sluttet aldri spillet å gjøre inntrykk. Enkelte sekvenser var overraskende emosjonelle, og spillet ga heller ikke helt slipp etter at jeg endelig fullførte det. Da jeg sto opp dagen etter, var noe av det første jeg gjorde å søke på nettet etter andres teorier om spillets historie.

Konklusjon

Everybody’s Gone to the Rapture er stort sett vellykket. Det leverer et engasjerende mysterium, en flott og unik spillverden full av detaljer, og lar oss stifte bekjentskap med en rekke interessante personligheter. I starten ble jeg fullstendig fortryllet av opplevelsen, men mot slutten mistet spillet mye av grepet på meg. Jeg tror det er litt for langt for sitt eget beste, men helhetsopplevelsen er fortsatt god. «Gåsimulatorer» som dette er ikke for alle, men om du liker spill som inviterer til grubling og tanker om store temaer, bør du ta en titt.

Everybody’s Gone to the Rapture er altså tilgjengelig både på PC og PS4. PC-versjonen koster 169 kroner på Steam. Jeg har selv tatt bildene i artikkelen.

• Les også: Mine tanker om norske Funcoms forsøk på å lage «gåsimulator», The Park