10 heftige Commodore 64-låter

Skru opp volumet, her er noe av den beste spillmusikken fra åttitallet.

Åttitallsplattformen Commodore 64 er kjent for sin gode spillmusikk, og da jeg vokste opp med plattformen, satte jeg i grunnen mer pris på musikken fra de mange spillene jeg spilte enn popmusikken mine jevnaldrende hørte på. Det er med andre ord på høy tid å trekke frem noen av favorittene mine.

Jeg vurderte en liten stund å skrive en topp-10-liste over plattformens beste spillmusikk. Denne ideen slo jeg imidlertid fra meg ganske raskt; det er for mye bra musikk på plattformen til at jeg ville vært i nærheten av komfortabel med å lage en «topp 10»-liste. I tillegg tipper jeg at om jeg skulle prøvd, ville jeg selv vært uenig med listen min allerede dagen etter publisering.

Så dette er altså ikke noen toppliste, det er bare ti heftige låter som jeg personlig elsker, og som jeg tror andre tilhengere av klassisk spillmusikk vil like også. La oss begynne!

Bubble Bobble (Tadashi Kimijima/Peter Clarke)

Bubble Bobble var det første spillet jeg noensinne prøvde på min egen Commodore 64-maskin, og det var kjærlighet ved første blikk. Dette er på mange måter mitt Super Mario, en plattform-klassiker jeg elsket som barn, og som jeg fortsetter å komme tilbake til om og om igjen. Bubble Bobbles hoppende glade musikk er temmelig kjent, og har en tendens til å sette seg på hjernen når du først hører den. Men det er ikke den jeg vil trekke frem her. Favorittlåten min fra spillet er nemlig ikke bakgrunnsmusikken som vi finner i alle versjoner av spillet, men den herlige intromelodien som starter når Commodore 64-versjonen har gjort seg ferdig med lastingen.

Låten er egentlig basert på avslutningsmelodien til arkadeversjonen, komponert av Tadashi Kimijima. Men Peter Clarkes Commodore 64-versjon er mye, mye kulere. Bare hør her:

Cybernoid 2 (Jeroen Tel)

Nederlandske Jeroen Tel lagde en rekke av de mest minneverdige låtene til Commodore 64, og han er en av flere profilerte Commodore 64-musikere som klarte å få til en helt egen og lett gjenkjennelig «sound». Musikken han komponerte for Rafaele Ceccos beinharde actionspill Cybernoid 2 er en av de aller beste låtene hans. Det er et nesten åtte minutter langt rush av en låt med en knallsterk melodi og solid rytme, som heller ikke sparer på bassen. Jeg elsker hvor glatt den flyter gjennom flere veldig distinkte deler, nesten uten at man merker at det skjer. Jeroen Tel hadde faktisk fortsatt flere år igjen av tenårene da han lagde denne låten i 1989. Temmelig imponerende.

Musikken han lagde for det originale Cybernoid er også temmelig heftig, og jeg er faktisk ikke helt sikker på hvilken av dem jeg foretrekker. Jeg får ta den neste gang (men for moro skyld: her er en video med begge låtene rett etter hverandre, der lydene visualiseres ved hjelp av oscilloskop).

The Last Ninja – Level 1 (Ben Daglish)

Få Commodore 64-spill er like synonymt med herlig spillmusikk som The Last Ninja-serien, og jeg kunne sikkert fylt opp denne artikkelen (og én til) med klassiske låter fra de tre spillene. Jeg må imidlertid begrense meg, og velger ut én fra eneren og én fra toeren. Og jeg gjør det enkelt, ved å ta musikken fra første brett i hvert spill. Det første spillet hadde musikk laget av Ben Daglish og Anthony Lees, og det var Daglish som komponerte musikken for det første nivået. Låten starter litt langsomt, men kommer raskt i gang. Som seg hør og bør for et ninjaspill, har den noen kule, asiatisk-inspirerte elementer.

Funfact: Da jeg la opp en spillvideo fra The Last Ninja i forbindelse med tilbakeblikket jeg skrev i fjor høst, reagerte Youtubes Content id-system på at Daglish’ originalmusikk var for lik en remix laget av en moderne gruppe. Bra, Google.

Oppdatering: Videoen jeg opprinnelig lenket til har blitt fjernet, erstatter den med videoen jeg selv tok i forbindelse med The Last Ninja-tilbakeblikket.

The Last Ninja 2 – Central Park (Matt Gray)

I The Last Ninja 2 sendes ninjaen fra originalen fremover i tid, og må plutselig slåss mot korrupte politifolk og brutale gjengmedlemmer i åttitallets New York. Det originale The Last Ninja-spillet har temmelig heftig musikk, men toeren … wow. Det hele starter med et skikkelig smell, i form av Matt Grays heftige Central Park-låt. Dette er en låt som klarer å være både lettbeint og tung samtidig, med massevis av heftig, rå basslyd. Jeg elsker denne låten.

Matt Gray jobber i disse dager med et folkefinansiert album med nyinnspillinger klassiske Commodore 64-låter, og han har lastet opp en uferdig versjon av sin nye Central Park-låt på Soundcloud-siden sin. Glimrende saker.

Ghosts ‘n’ Goblins (Mark Cooksey)

Så, over til noe helt annet. Den offisielle Commodore 64-versjonen av Capcoms sadistisk vanskelige plattformspill Ghosts’n’Goblins fikk helt ny musikk, laget av Mark Cooksey. Og jeg er ikke i tvil om hvilken jeg foretrekker. Cookseys tittelmelodi begynner med noen passende skumle spøkerier, før den utvikler seg til en herlig, rask og rytmisk låt som virkelig setter seg på hjernen. Trommelydene er rimelig merkelige, men de funker. Musikken resettes hver gang du dør – så det å få musikken til å spille videre er en ekstra motivasjon for å holde seg i live.

Dette har alltid vært en av favorittmelodiene mine på Commodore 64, og jeg blir like glad når jeg hører den i dag, som jeg ble da jeg hørte den for første gang for fryktelig mange år siden. Forresten, Ghosts’n’Goblins fikk en temmelig stilig nyutgave på Commodore 64 i fjor. Også den hadde mye fantastisk musikk.

Monty on the Run (Rob Hubbard)

Rob Hubbard var en av de mest profilerte musikkskaperne på Commodore 64, og hvis han lagde musikken til et spill, visste du at den kom til å bli bra. Tittelmelodien til Monty on the Run griper tak i deg helt i starten, og drar deg med på en heseblesende og variert løpetur som varer i godt over fem minutter. Du er utslitt når det hele er over, men likevel fristet til å starte på nytt. Som vanlig med Hubbards låter, har han lånt mye fra tidligere musikkstykker (inkludert, antakeligvis, tittelmelodien til BBC-hørespillet Dick Barton), og det er liksom noe velkjent over hele låten. Men helheten fungerer helt fantastisk.

Nemesis the Warlock (Rob Hubbard)

Nok en Hubbard-låt, og denne gangen av en helt annen karakter. Det ultravoldelige, tegneserie-baserte Nemesis the Warlock fikk en lang og stemningsfull melodi som gradvis bygger seg opp i intensitet, og bare blir heftigere og heftigere jo mer du hører på den. Låten varer i hele syv minutter, og jeg kan bare innbille meg hvordan det må ha vært å bli møtt av dette mesterverket på åttitallet (dette er en av mange Commodore 64-låter jeg har oppdaget lenge etter at jeg selv hadde maskinen som hovedplattform).

Låten minner meg om Hubbards tidligere tittelmelodi for spillet Zoids, som var basert på låten Ancestors (Spotify), fra synthesizer-geniet Larry Fast (Synergy). Men som det påpekes i kommentarfeltet, er dette en original Hubbard-komposisjon.

Ocean Loader 3 (Peter Clarke)

Jeg pusler med en egen artikkel om spillutgiveren Oceans lastesystem og musikken som spilte mens spillene deres ble lastet inn, men du får en liten smakebit her (en sak om god Commodore 64-musikk er ikke komplett uten i alle fall ett «Ocean Loader»-innslag). Min favoritt er kanskje litt overraskende, nemlig Peter Clarkes Ocean Loader 3. Den starter med et lite tilbakeblikk på den forrige Ocean Loader-låten (laget av Martin Galway), før den tar av i sin egen, helt særegne retning. Låten er rett og slett fryktelig tøff – SID-brikken på sitt beste.

Her kan du se spillet Firefly lastes inn, mens Ocean Loader 3 spilles i bakgrunnen (musikken starter nesten to minutter inn i videoen).

Lastemusikken til Comic Bakery (Martin Galway)

Nok en klassisk lastemelodi, denne gangen fra Martin Galway. Dette er på mange måter en erketypisk Commodore 64-låt, som man kan høre på om og om igjen. I alle fall kan jeg det. Akkurat dette passer forresten bra, for den har dukket opp i en bråte situasjoner og versjoner i årenes løp, og fikk blant annet en populær coverversjon laget av svenske Instant Remedy (Spotify). Sjansene er altså ikke rent små for at du har hørt den, selv om du aldri har spilt Commodore 64-versjonen av Comic Bakery. Men hvis ikke, bør du gripe sjansen nå:

Wizball (Martin Galway)

Vi avslutter med nok en perle fra Martin Galway, nemlig musikken fra Sensible Softwares klassiske og svært unike «plattformspill», Wizball (trodde du de bare lagde fotballspill?). Denne låten er litt kort, men til gjengjeld er du sikkert ganske trøtt i hodet av chip-musikk nå. Sånn sett beklager jeg at jeg avslutter med denne, som med sine høye toner kan være ganske tøff for slitne trommehinner. Den siste delen er av en helt annen karakter enn starten – det kan nesten virke som Galway har eksperimentert seg frem til en kul effekt han ikke helt visste hva han skulle bruke til, og bare ploppet den inn her.

En kul remix av denne låten fant forresten veien til det horisontalt skrollende skytespillet Platypus, et ganske tidlig «indie»-spill der all grafikken er laget ved hjelp av «claymation». Det hadde også en Comic Bakery-remix.

Urk, jeg har jo ikke fått plass til en eneste Tim Follin-låt! Det er helt åpenbart at jeg blir nødt til å lage flere artikler som dette, men i mellomtiden kan jo du presentere noen av dine Commodore 64-favoritter i kommentarfeltet under.