Noen tanker om Stellaris

Jo mer jeg spiller Paradox’ romstrategispill Stellaris, jo mindre liker jeg det.

For meg og Stellaris var det kjærlighet ved første blikk. Her skulle Paradox Interactive, kjent for sine herlig dynamiske storstrategispill, ta for seg en av favorittsjangerne mine – den rombaserte imperiebyggeren. Jeg elsker slike spill, men om det er én sjanger som trenger et friskt pust fra en utvikler som Paradox, så er det denne.

Stellaris ser i alle fall flott ut.
Stellaris ser i alle fall flott ut.

Da jeg først testet Stellaris, virket det også som om selskapet hadde lykkes med ambisjonene sine. Jeg ble fullstendig hektet, og storkoste meg med samme spill i godt over 20 timer. Men så døde det liksom. Dynamikken jeg hadde forventet meg etter å ha lest spilldagbøker fra Crusader Kings II virket ikke å være til stede – jeg satt i min del av verdensrommet og tvinnet tommeltotter, mens rivalene mine satt på sin del og … jeg vet ikke hva de gjorde, men det hadde i alle fall fint lite med meg å gjøre.

Nå har jeg prøvd Stellaris igjen, etter at en oppdatering skulle gi nytt liv til den «midterste» fasen av spillet (altså den delen som finner sted etter at du har utforsket ferdig, og før ting drar seg til mot slutten). Og nok en gang begynte det ved at jeg ble veldig hektet, og hadde det moro. Før jeg etter hvert mistet interessen igjen.

La meg bygge, Paradox!

Et av hovedproblemene akkurat nå handler om hva utviklerne i Paradox mener jeg skal bruke tiden min på, kontra hva jeg selv har lyst til å bruke tiden min på. Spesifikt: Paradox mener jeg ikke skal bruke tiden min på å bygge. Jeg kan kun ha kontroll over fem solsystemer (som i praksis betyr fem planeter, med mindre jeg er skikkelig heldig), før spillet begynner å klage over at riket mitt er for stort, og jeg må dele det opp i datastyrte sektorer. Det betyr altså at jeg mister kontrollen over planetene i disse sektorene, og at jeg heller ikke får alle inntektene derfra.

Vi får anta at skalaen ikke er helt virkelighetstro.
Vi får anta at skalaen ikke er helt virkelighetstro.

Problemet er at noe av det jeg liker best med spillet, er å bygge opp planetene mine. Når jeg utvider imperiet mitt, er det for å legge under meg flere planeter som jeg kan styre med. Hvis jeg i praksis tvinges til å overlate styringen av planetene mine til datamaskinen – vel, hva er da poenget? Da er jo ikke imperiet jeg bygger mitt, lenger. For all del, jeg har ingenting i mot muligheten til å overlate detaljstyring til datamaskinen, men det bør være valgfritt. La meg velge hva jeg ønsker å bruke tid på selv, ikke tving meg.

Det finnes teknologier og styresett som kan heve grensen på fem planeter, noe som er en god idé. På den måten kan grensen på planeter bidra til å gi deg flere dilemmaer når du utvikler deg, uten at den hemmer deg i lengden. Men etter den siste oppdateringen har disse enten blitt endret, og tilsynelatende blitt mye sjeldnere. Den beste måten å få kontrollere flere verdener på er å velge pasifist som karaktertrekk helt i starten, for å få tilgang på et styresett som lar deg ha flere enn fem nøkkelplaneter. Som om pasifister er bedre byråkrater enn andre.

Paradox virker altså å ha sett at folk ikke liker å bruke sektorsystemet, og svart med å i enda større grad tvinge dem til å bruke sektorsystemet. 4X-sjangeren handler om å gi spillerne frihet til å spille slik de vil, ikke presse dem til å spille på ett spesifikt sett med måter som utviklerne har tenkt seg på forhånd. Så dette er i mine øyne skivebom fra Paradox sin side.

Hva kan gå galt?
Hva kan gå galt?

Spillet har forøvrig en annen irriterende straff for de som liker store imperier, nemlig at teknologi blir dyrere og dyrere jo flere planeter og innbyggere du har. Hadde sektorene redusert denne kostnaden igjen, så hadde de vært mer fristende å bruke. Men det gjør de ikke. De er bare en påtvungen ulempe.

Repetitiv utforsking

Men hva vil så Paradox at jeg skal bruke tiden min på? Jo, for eksempel å flytte speiderskip hit og dit. Det er Stellaris veldig glad i. I de fleste andre 4X-spill, er det automatiseringsmuligheter for de kjedelige tingene, slik som å spesifisere hvilke solsystemer speiderskipene mine skal sjekke ut. I Stellaris må du detaljstyre alle speiderskipene dine. Det blir voldsomt repetitivt og slitsomt i lengden, og det er ærlig talt fristende å bare gi seg med speidingen lenge før universet er ferdig utforsket. De fleste tingene man finner er jo uansett ganske kjedelige.

På samme måte er Stellaris veldig glad i å plage deg med ansettelser og nyansettelser av folk for ulike oppgaver. Disse folkene har ikke noe interessant ved seg – hver av dem er et navn, et portrett og et lite sett med egenskaper. Det er ingenting moro ved å velge hvilken av de anonyme vitenskapsfolkene som skal forske på hvilken teknologi, eller hvem som skal styre hvilket speiderskip, men dette forventes det altså at du som den øverste lederen for et interplanetarisk rike skal bruke tid på.

Klinkekuler.
Klinkekuler.

Ikke bare det, men de anonyme tullingene har en stygg uvane med å dø ved jevne mellomrom, slik at du må ansette nye, og rokkere rundt på alt manuelt. Jeg ender opp med å automatisk velge ledere med «resilient» som lederegenskap – det betyr at de vil leve i cirka 25 år ekstra, slik at jeg i alle fall utsetter den sjeledrepende jobben med å finne en etterfølger til dem når de vandrer heden.

Jeg sliter også med hvordan spillet presenterer informasjon som burde være lett tilgjengelig. Det har en høyrekolonne der de koloniserte planetene dine, samt armadaene og enkelte andre greier er lett tilgjengelig og lett synlig – det er bra. Men det har ingen muligheter til å for eksempel generere en liste over hvilke planeter du har oppdaget, men ikke enda har kolonisert, slik at du enkelt kan velge neste mål for kolonisering. Dette ble standard i sjangeren med Master of Orion II, så at det mangler her, er nesten utilgivelig. Men nå liker jo ikke spillet at du koloniserer nye verdener i utgangspunktet, så det er kanskje ikke så rart.

Mange positive ting

Stellaris har mange gode sider også. For all del. Jeg liker veldig godt forskningssystemet, som effektivt unngår det tradisjonelle, rigide «teknologitre»-opplegget og gir deg både frihet og uforutsigbarhet uten at det blir overveldende. Det er genuint et godt system, og det er alltid spennende å sjekke hvilke nye forskningsalternativer man får etter at en teknologi er ferdigutviklet. Jeg liker som sagt også å bygge opp planetene mine, selv om spillet helst ikke vil at jeg skal gjøre det.

Litt artig.
Litt artig.

Jeg setter også pris på den generelle oppbyggingen, spesielt i startfasen. På det tidspunktet er utforskingen fortsatt gøy, og det føles som om man stadig tar viktige valg om hvordan riket skal utvikles videre. Stellaris er i mine øyne på sitt beste når man hele tiden sliter med å få nok ressurser til å gjøre det man vil gjøre, og konstant må prioritere. Senere i spillet representerer ressursene en mye mindre utfordring, med mindre det skjer noe veldig spesielt eller du har vært skikkelig uheldig.

Design av egne romskip fungerer også godt. Det er enkelt og lite plasskrevende, men samtidig en viktig del av spillet. Og det er superenkelt å oppgradere gamle skip. Men jeg savner mer kontroll over hvordan romskipene brukes i kamp. Skal man først ha design av romskip, føler jeg det bør være slik at man kan designe ulike skip til å ha ulike roller, og det er ikke så lett når man for eksempel ikke kan velge kampformasjon selv.

Ellers liker jeg hvordan de ulike rasene i spillet har ulike karaktertrekk som er med å avgjøre hvordan de handler og hva de tenker om deg. Dette er en genuint god idé, og Stellaris kommer nok til å få et veldig spennende diplomatisystem i fremtiden. Akkurat nå er det imidlertid litt for begrenset, og litt for lite fleksibelt. Det er rett og slett for lite «gi og ta» her, litt for lite faktisk diplomati. Og et av de få aspektene av diplomatisystemet der du faktisk fikk ta et viktig valg som kun var ditt, nemlig å velge hvilke raser du ville etablere ambassader hos, ble fjernet i den siste oppdateringen.

Noen av de rare naboene mine (jeg er en snegle med tre hoder, så det meste virker rart for meg).
Noen av de rare naboene mine (jeg er en snegle med tre hoder, så det meste virker rart for meg).

Når det kommer til dynamikken som Paradox-spillene er så kjent for – der de ulike systemene påvirker hverandre og resulterer i uventede og spennende utfordringer – så har jeg fortsatt til gode å oppleve at det skjer noe virkelig interessant i mine spill. Annet enn den ene gangen da jeg bygde litt for nærme et oldtidsimperium, og de fant ut at de skulle utrydde meg (da det skjedde hadde jeg ikke noen andre valgmuligheter enn å dø, så det var ikke superinteressant, det heller).

Samtidig er det unektelig kult at spillet lar deg observere og infiltrere primitive sivilisasjoner om du ønsker det, og til og med heve intelligensnivået til dyrearter slik at du kan få dem som potensielt allierte i fremtiden. Og jeg måtte flire litt da jeg kom over en «xenomorph»-teknologi – slike ting liker jeg. Det samme kan jeg si om den gangen jeg reddet en primitiv sivilisasjon fra den sikre undergang ved å sprenge en asteroide som var på vei mot kloden deres. Men alle disse andre spennende situasjonene jeg har lest om, har ikke skjedd i mine spill.

Konklusjon

Jeg har et ambivalent forhold til Stellaris akkurat nå. Jeg vet at jeg kan sette meg ned med det, og ha det moro. Timene kan fly, noe de også har gjort; dette er et av spillene jeg har spilt mest i år. Men jeg vet også at jeg i stadig større grad irriterer meg over at svakheter og følelsen av at spillet prøver å hindre meg i å spille slik jeg vil. Det har nesten utviklet seg til å bli en antagonist i seg selv, og en mer effektiv sådan enn datamotstanderne.

Sånn, nok stjerner.
Sånn, nok stjerner.

Det slår meg også at når jeg lister opp ting jeg liker ved spillet – og disse er det mange av – følges de fleste av dem av et aldri så lite «men». Stellaris har fortsatt en lang vei å gå.

Jeg er ikke helt sikker på om det utvikler seg i riktig retning, heller. Løsningen på at spillere ikke liker sektor-systemet bør ikke være å tvinge dem til å bruke sektor-systemet. Den bør enten være å gjøre det frivillig, eller gjøre det bedre. Og hvis man ikke vil at spillerne skal bruke tid på å bygge opp planetene sine, så bør de andre tingene i spillet være desto mer interessante. Akkurat nå vil jeg mye heller automatisere speiderskipene mine eller det evinnelige maset om vitenskapsfolk, guvernører, admiraler og generaler enn kolonibyggingen. Men det tvinges jeg til å forholde meg til.

Jeg har brukt alt for mange timer på Stellaris til at jeg vil vende tommelen ned (det teiteste jeg vet er Steam-anmeldelser som sier «jeg har nå spilt dette spillet i 100 timer, og nå har det blitt kjedelig – ikke anbefalt»). Det er vanedannende og underholdende, og det har mange kule løsninger. I tillegg er det en skikkelig solid produksjon, med årets beste lydspor som en bonus. Men jo mer jeg spiller Stellaris, jo mer får jeg egentlig lyst til å installere Distant Worlds Universe igjen. Sorry, Stellaris. Det var kanskje kjærlighet ved første blikk, men nå må vi ha en pause.

Merk at spillet stadig er i endring, og det kan godt være Paradox har fikset mye av det jeg klager på innen du leser denne teksten. Eller gjort de enda kjipere.

Relaterte innlegg

2 kommentarer om “Noen tanker om Stellaris

  1. Sliter med mye av det samme selv. Jeg har lyst til å ekspandere, men jeg må holdes igjen. Etter en stund er ikke hverken energi eller mineraler et problem lengre, dvs – jo, det er et problem at jeg konstant har maks kapaisitet. Jeg må rett og slett dele ut til naboene i bytte mot ørlite goodwill.

    Jeg har faktisk aldri fullført en eneste start i Stellaris, men jeg har startet på mange av dem. 90 timer, uten å ha fullført en eneste gang.

    Jeg prøvde også på nytt nå med siste patch, men merker fint lite til alt som skulle skje mid-game. Så kommer jeg til et punkt der jeg heller starter på nytt, i stedet for å fortsette på det jeg har. Det går normalt rundt 100 år +-.

  2. Morsomt de 5 første timene for meg, men så innså jeg det samme som deg, så da gikk lufta ut av ballongen. Latterlig når anmeldere gir dette 9/10. De kan jo knapt nok ha spilt lenger enn tutorialen. Svakeste Paradox-spill i nyere tid (fra Crusader Kings 2 og utover, siden jeg aldri har klart/orket å sette meg inn i de tidligere spillene deres). Heldigvis er Hearts of Iron 4 en del bedre igjen, men nå vil jeg ha CK3 neste gang!

Legg inn en kommentar