Handel og utforskning til besvær på de syv verdenshav.
For et par uker siden vekket Joachim interessen min for et spill fra mine gamle venner i Artdink, skaperene av den utmerkede, om enn noe utradisjonelle, spillserien A-train. De få gangene både kartografi og seilbasert handel på de store verdenshav blir nevnt i samme setning er det verdt å spisse ørene. Skeptikeren i meg er imidlertid noe forundret over valget om å porte et Vita-spill til Steam såpass sent, når Vita-spillet i tillegg er en oppusset versjon av Neo Atlas II fra 1999.
Verdenshjørnetann
Bakgrunnen for dette Artdink-prosjektet er Portugal sin rolle i verdenshandelen på slutten av 1400-tallet, med seilskuter som transporterer store verdier mellom byer i fjerne verdenshjørner. På toppen av dette har utviklerene kastet inn tre-fire-fem systemer til, som med ulik suksess prøver å gi deg mer å gjøre, mer å oppdage, og større formuer å tjene.
Du har fått ansvaret for et handelselskap som holder til i Lisboa, og etter hvert knytter du til deg flere admiraler som får ansvaret for sine egne deler av flåten din. I starten kjenner du kun havområdene rundt Middelhavet, og det blir opp til deg å sende admiralene på oppdagelsesferd til ukjente verdensdeler for å avsløre hva som gjemmer seg bak karttåka.
Utforskningstvil
Dessverre er utforskningselementet, som burde være det mest underholdende i et spill som handler om å avsløre verdensbildet, veldig svakt. Din oppgave i det hele består av å sende admiralene dine ut på utforskningstur, der du får lov til å tegne ønsket kurs i rette linjer over karttåka. De gangene du oppdager nytt land og nye byer er det bare å sette i gang feiringen over å få etablert en ny base nærmere det forgjettede land!
Problemet er at admiralene dine er dumme som sukkerbrød, og ikke klarer å navigere rundt knøttsmå viker eller utforske noe som helst på egenhånd. De kan derfor fint kan finne på å seile bittelitt utenfor kartkanten din, treffe litt rart på et nes som stikker ut i havet, og bestemme seg for at det er alt de klarer å få til. Da er det selvsagt ingenting annet å gjøre enn å snu skuta helt rundt og sette kursen hjem igjen, i stedet for å bare følge kystlinja videre i den retningen sjefen ønsket at du skulle sjekke ståa i.
Søvndyssende fortellinger
Når du kombinerer disse sukkerbrødhuene med at resultatet av utforskningen formidles i form av at admiralen forteller om turen sin med et utvalg av de samme ti-tolv standardmeldingene hver gang blir dette en ganske kjip opplevelse. Du klikker deg raskt gjennom meldingene som kommer på skjermen mens skipet beveger seg gjennom karttåka, før du oppdager at skrotnissen har kjørt seg fast i Nesodden og ikke aner hvordan han kommer seg ut i Oslofjorden. Så er det bare å gjenta hele greia igjen, men nå flytte strekene du tegnet bittelitt til venstre eller høyre, og så håpe at det går bra litt lenger ned denne gangen.
Etter at admiralen har kommet tilbake til kai og avlagt rapport, får du selv bestemme om du ønsker å stole på meldingene fra den skipsansvarlige. Velger du å avslå rapporten glemmer spillet alt om hvilke kystlinjer det fant på til eventyreren din, og lar deg prøve å finne land på nytt (heldigvis har utviklerene valgt å gjøre dette via en «Prøv på nytt med samme rute?»-mulighet) – og denne gangen kan kystlinja bli liggende et helt annet sted.
Kjøp høyt, selg lavt
Handelsystemet lander også sånn passe midt på treet. Hver by har sin hovedressurs, men ved å kombinere ressurser fra flere byer kan du skape nye varer som kan handles videre til andre byer, men det er ikke mulig å sette opp noe mer avansert enn «ta med denne varen til denne byen, og ta med denne varen tilbake». Ingen handelsruter eller triksing med priser mellom forskjellige byer, og du kan ikke lage flere handelsruter enn du har fått lisens for, slik at spillet kunstig begrenser hvor raskt du kan etablere deg på handelsscenen. Det er heller ingen enkel måte å finne ut hvilke idèer utviklerene har hatt for kombinasjoner av råvarer for å skape nye varer (tønne + sukker blir rom … det må jo alle forstå), men du har iallfall muligheten for å oppgradere og oppdage nye skip underveis.
Skal du ha deg noe nytt utstyr eller opplegg så er det primært å oppdage det gjemt på kartet som gjelder. Rundt omkring i verden er det spredd store og små skattekister og andre ting du kan finne, men dette krever at du pusler rundt i en veldig inzoomet kartvisning for å se etter småkister, eller benytter deg av en magisk medaljong du kommer over tidlig i spillet for å vise deg hvor skattene er. Denne medaljongen er imidlertid begrenset på tid, og du må betale en klekkelig sum hver gang du får muligheten for å lade den opp igjen.
Det er heldigvis noen andre ting å finne også, og rett som det er må du ut og slåss mot sjømonstre eller pirater, eller kanskje du finner et skipsvrak liggende under overflaten. Admiralene dine kan dra på utforskningsferd eller krigstokt mot interessante mål, men kampene er ikke mer interessante enn «jeg har et større nummer enn deg», og involverer tilnærmet ingen form for taktikk eller planlegging.
Konklusjon
Det er tydelig at tidens tann ikke har vært vennlig mot Neo Atlas 1469, men det er det allikevel en viss sjarm og spenning som ligger gjemt under frustrasjonene og problemene. Akkurat nå er det imidlertid ikke verdt prisen som spillet ligger til på Steam, men om du snubler over det i en spillsamling eller på et kjempesalg om neste år, så kan det absolutt være underholdning å finne her.
Neo Atlas 1469 er ute på Steam nå, der det per i dag koster 200 kroner. Vi har fått tilgang på anmelderkopi fra utgiveren. Her er spillets nettsted, og er er den offisielle traileren: