Tilbakeblikk: 1nsane

Husker du denne perlen av et racingspill? 1nsane imponerte med sin avanserte skademodell, og var perfekt for LAN-spilling.

De fleste av oss har noen spill vi husker spesielt godt, men som det virker som resten av verden har glemt. For meg er bilspillet 1nsane et av disse, og jeg plukket det nylig frem igjen takket være GOG. Det resulterte i flere timer med bråkete moro.

1nsane kom ut i 2001, midt i det som i ettertid må regnes som en aldri så liten gullalder for den britiske utgiveren Codemasters. Ikke bare hadde de noen knallbra bilspill fra før – Colin McRae Rally 2.0 og Toca 2 står fortsatt som bautaer i bilspillenes historie – men de hadde også sikret seg den heftige krigssimulatoren Operation Flashpoint fra tsjekkiske Bohemia Interactive. 1nsane var nok en import fra øst, denne gangen fra Ungarn og det vesle studioet Invictus Games.

Hvem trenger veier?

Ved første øyekast er det kanskje ikke så mye som skiller 1nsane fra en rekke andre offroadspill fra omtrent samme tid. Presentasjonen er heller ikke den mest imponerende, i alle fall om man bare ser på bildene. Men det vesle spillet har noen veldig interessante og kule aspekter, som gjør at det fortjener å bli husket.

Spillet kombinerer svære, åpne spillmiljøer med massevis av hestekrefter og myke fjæringer. En slik kombinasjon slår sjeldent feil, men jeg mistenker likevel at 1nsane kommer til å trenge litt tid på å hekte nye spillere. Det er ikke noen simulator, men kjørefysikken er såpass avansert at den krever tilvenning. I tillegg gjør 1nsane noe litt dumt som vi ser overraskende ofte i sjangeren: Det beste innholdet i spillet låses bak milepæler i kampanjemodusen.

De første bilene du får tilgang på er langt fra like underholdende å kjøre som senere biler, og de er i tillegg litt vanskeligere å kontrollere. Siden senere biler er tyngre og kraftigere, er de rett og slett lettere å få til å gjøre det du vil enn de første bilene, som liker å svirre ut av kontroll bare du ser litt feil på dem.

Heldigvis tar det ikke så voldsomt lang tid før du får låst opp noe med litt mer futt i. Kampanjen er strukturert slik at du får velge mellom en tre ulike biler i samme klasse, og så kan du kjøre disse i en håndfull frittstående brett fordelt på tre forskjellige moduser. Etter å ha vunnet en viss mengde poeng, kan du låse opp neste nivå i kampanjen og gjenta prosessen i nye miljøer og nye moduser, og med litt heftigere biler. Alt du låser opp i kampanjen, kan også brukes i flerspiller og frittstående løp.

Mye variert moro

Vanlig racing er rimelig uvanlig i 1nsane. Derfor er det litt merkelig at dette er noe av det første du møter når du starter spillet – du kommer neppe til å se så mye til det senere. I stedet får du spille en haug forskjellige disipliner som utnytter spillets vidåpne og store miljøer til det maksimale.

I Jamboree, for eksempel, må du og de tre datastyrte bilene kappes om å nå frem til aktive porter rundt om på spillbrettet, og dere kan velge hvilken som helst rute. Når en av bilene har kjørt gjennom én port, aktiveres umiddelbart en annen, og man må hive seg rundt for å komme først der også. Det kan godt være at taperne plutselig ligger mye bedre an til å nå den neste porten, så man må tenke litt taktisk. Første bil som når et visst antall porter, har vunnet.

Gate Hunter er nesten det samme, bare at der starter alle portene aktivert, og hver port blir deaktivert for godt når noen kjører gjennom den. Målet er å ha vært først gjennom flere porter enn motstanderne, når alle er deaktivert.

Spillet har også gode, gamle Capture the Flag, der man kapper om å nå et flagg og bringe det tilbake til en sone for å score poeng. En variant av denne modusen minner mer om leken «tikken», der du prøver å grabbe et flagg, og så må holde på det så lenge som mulig mens motstanderne prøver å ta det fra deg. Flagget hemmer deg litt, så her må du kjøre lurt for å utligne motspillernes fordeler, og ofte bruke speilkameraet for å se like mye bakover som fremover. Denne modusen har også bonusporter å kjøre gjennom, for ekstra poeng.

Det er mange moduser og stor variasjon, og de fleste disiplinene er skikkelig underholdende. Som vanlig når spill har mange ulike moduser, fungerer noen bedre enn andre. Men heldigvis trenger du ikke å vinne alle løpene i en klasse for å gå videre, så det er fullt mulig å konsentrere seg om det man trives best med. Skulle du vinne alle løpene i en klasse, låser du opp bonuslokasjoner og -biler, og noen av disse er ganske artige – hvis du lurer på hvordan det er å kjøre en offroad-utstyrt amerikansk politibil på Månen, så … vel, så tviler jeg på at 1nsane gir et veldig autentisk svar, men det gjør i alle fall et slags forsøk.

I tillegg til et tonn med kart, som kan spilles til ulike tider på døgnet, har 1nsane til og med et verktøy som lar deg spille i dataskapte miljøer. Denne er låst i starten, men som med alt i spillet, kan man jo bare skrive inn en juksekode for å få tilgang. 1nsane kom tross alt før spillutgiverne ble så uendelig kyniske at de begynte å ta betalt for slikt.

Bilene er varierte. I starten er det snakk om enkle «buggy»-saker, med den klassiske Baja Bugen som den mest kjente representanten. Senere blir det tyngre biler, og favorittbilene mine finner man nok i pickup-klassen. Her sørger en kombinasjon av heftige fjæringer, mye motorkraft og rimelig godt grep for at man virkelig får kost seg i landskapet. I lastebil-klassen blir det enda tyngre, og den største bilen er et beist med fire hjulsett. Avslutningsvis får du kjøre ekstreme Formula Off Road-inspirerte kjøretøyer, av den typen man gjerne bruker når man finner på at man skal kjøre opp en fjellvegg av en eller annen (helt sikkert fornuftig) grunn.

Omfattende skademodellering

Kjørefysikken var nok betydelig mer imponerende da 1nsane først kom ut enn den er nå, selv om den for all del funker helt greit også i 2017. På ett område føles imidlertid 1nsane fortsatt ganske unikt, og det er skademodelleringen. Jeg vet ikke om jeg vil beskrive den som særlig realistisk, men den er veldig kul. Bilene er nemlig langt fra noen enkle modeller med en bit eller to som kan falle av eller bulkes, men dynamiske objekter som kan maltrakteres til det ugjenkjennelige om du er uheldig.

Okay, «uheldig» er kanskje feil ord å bruke. Sjansene er langt større for at du gjør det med vilje, om ikke annet enn for å se hvor deformert bilen din kan bli før du ikke lenger klarer å kjøre med den. Her er tre eksempler hentet fra noen flerspillerrunder for over 15 år siden:

Men skademodellen er ikke det eneste området der spillet imponerte da det kom ut. Det har for eksempel også muligheten til å se moroa fra førerens synspunkt, noe som var overraskende sjeldent på den tiden. Det blir ofte vanskeligere å spille om man bruker denne synsvinkelen, spesielt siden mange av bilene er så spretne, men det er kult likevel. Det ikke er snakk om noen «juksecockpit» med todimensjonalt dashboard, i stedet får man faktisk se bilmodellen innenfra. På tross av enkel grafikk, har spillet fungerende dashboard, speil og ratting – og du kan styre kameraet med musen.

I enspillerkampanjen kjemper du mot datastyrte motstandere som er både veldig smarte, og veldig dumme samtidig. De er overraskende flinke til å finne raske ruter gjennom de åpne landskapene, og hvis pila som indikerer neste mål peker en helt annen vei enn motstanderne dine velger å kjøre, kan det være smartere å følge dem fremfor pila. Men de er også flinke til å sette seg fast i vanskelige bakker eller når spillet en sjelden gang putter inn en håndfull bygninger i miljøene, og noen ganger virker det som de skrur av all logikk og bare virrer rundt som hodeløse kyllinger. Dette gjør enkelte disipliner lettere enn de burde være.

Men det er neppe som et enspillerspill at 1nsane huskes best. Det kom nemlig i en tid der noe av det gøyeste man kunne gjøre, var å koble sammen flere PC-er for å spille på LAN. Mens Counter-Strike allerede dominerte flerspillerscenen for mange, var 1nsane et av flere heftige spill som vi andre kunne kose oss med. Det var moro alene, men mye bedre med andre. En av grunnene til dette var nettopp den herlig brutale skademodellen, som selvsagt resulterte i at mange flerspillerrunder endte opp som et uoffisielt Destruction Derby i stedet.

Kort om utviklingen

1nsane ble som sagt skapt av ungarske Invictus Games, en utvikler med en litt uvanlig opprinnelse. Deres første spill kom nemlig ut på Amiga i 1996, på et tidspunkt der Amiga-plattformen ble regnet som kommersielt død av de aller fleste. Det het onEscapee, og var et interessant (om ikke alltid helt vellykket) Another World-inspirert plattform/eventyrspill av typen man i dag gjerne forbinder med Limbo og Inside.

onEscapee ble neppe noen stor suksess for utvikleren, men de ga seg heldigvis ikke med spillutvikling. 1nsane startet sin tilværelse som en motor for å lage virtuelle landskaper, egentlig utviklet av noen utenfor Invictus. Men ifølge et intervju med Tamas Kozak, som var teamleder på spillet, ble de raskt med da Invictus foreslo å lage et ordentlig spill basert på systemet. I utgangspunktet het det Off the Road, men dette navnet ble endret. Det litt spartanske utseendet til spillet kan nok forklares av sammensetningen av teamet – totalt jobbet seks programmerere på 1nsane, og bare to grafikk-artister.

Ifølge Kozak sendte de en demo av spillet til elleve utgivere, hvorav bare seks svarte. Codemasters og deres britiske konkurrenter i SCi var de ivrigste, og valget falt til slutt på Codemasters. Før utgivelsen på PC var det snakk om at spillet også skulle komme til konsoll, og Invictus snakket også om utvidelser og en mulig oppfølger. Men det solgte kanskje ikke så godt som forventet, og alt dette ble droppet. Spillet fikk faktisk en oppfølger mange år senere, men da fra et helt annet selskap som sannsynligvis bare så sitt snitt til å tjene noen kroner på 1nsane-navnet.

Invictus eksisterer fortsatt, men i dag er de mest aktive på mobile plattformer.

Konklusjon

Spillhistorien er full av skjulte perler som ikke trekkes frem særlig ofte, men som huskes godt av de få som spilte dem. 1nsane er en slik perle. Det kan kanskje ikke skilte med rådyr presentasjon, men til gjengjeld er det fullt av detaljer, og åpenbart laget av folk som virkelig brydde seg om det de gjorde. De åpne områdene og fantasifulle spillmodusene byr fortsatt på mye moro, og kjørefysikken er, om ikke annet, veldig underholdende. En lastebil oppfører seg helt annerledes enn en pickup, men begge er veldig morsomme å kjøre. Variasjonen i biler og miljøer sikrer også ekstra varighet, og det er til og med noen ganske kule juksekoder for når man tror man har opplevd alt spillet har å by på.

Det finnes nok bedre alternativer hvis du er ute etter offroad-racing i dag, men 1nsane har tålt tidens tann overraskende godt, og hvis du har en GOG-konto og noen kroner til overs er det et spill jeg vil anbefale.

Bildebruk: Toppbildet er hentet fra Mobygames, resten har jeg tatt selv.