Som tyv sliter jeg med dårlig samvittighet. Men det hindrer meg ikke i å stjele skjegget til en gammel mann.
For noen år siden lagde jeg en spilldagbok fra eventyr-/rollespillhybriden Quest for Glory. Den ble godt mottatt, og jeg lenge tenkt at det var på tide å lage en fortsettelse. Quest for Glory er det første av fem spill i samme serie, og på slutten av hvert spill kan man lagre figuren sin, slik at man kan fortsette i det neste. Nå har jeg altså hentet inn helten fra det første spillet, for å fortsette i Quest for Glory II: Trial by Fire. I originalspillet var jeg en tyv, men av en eller annen grunn ble figuren min importert som en kampspesialist.
Her er den første delen av dagboken, i tilfelle du vil lese eventyrene mine fra starten av.
Vi er nå dag to, like før solen skal til å gå ned. Til nå har jeg brukt tiden på å gjøre meg kjent med Shapeir, byen der store deler av handlingen finner sted. Jeg har blant annet møtt Dinarzad, byens pengeveksler. Hun har også en luguber side; hun kjøper tyvgods, hvis jeg har noe å selge. I forrige del ga hun meg en jobb, som jeg planlegger å utføre etter at jeg har sett min venn Shema danse i vertshuset.
Imponerende dansenummer
Jeg setter meg ned på min faste plass, akkurat i tide for Shemas dansenummer. Hun starter i sammenkrøpet stilling, men retter seg opp og begynner forsiktig å danse – akkompagnert av den fløytespillende slangetemmerens musikk. Både dansen og musikken blir gradvis mer og mer intens, og det hele avsluttes med det som best kan beskrives som et karatespark der hun hopper … rimelig mye høyere enn det jeg kan hoppe, i alle fall. Og blir hengende i luften i det som virker som en evighet, før hun lander mykt og kryper sammen i den samme stillingen som hun startet.
Jeg klapper begeistret. Hun er flinkere enn jeg hadde trodd. Jeg fryktet dette kom til å bli en ganske flau affære, men hun kan jo dette.
En stund etter at dansen er ferdig og hun har gått tilbake til kjøkkenet, kommer hun ut med middagen min. Som vanlig er det nydelige saker – kaninkjøtt med aprikoser, og stekt kylling. Jeg gir henne blomstene jeg kjøpte tidligere, og det virker som hun setter pris på gesten. Så hiver jeg meg over måltidet, og spiser som om jeg aldri skulle ha sett mat før. Slåssingen har tatt på, merker jeg, og jeg må jo være i god form til kveldens andre aktiviteter.
Nå er det på tide å sjekke bygningen Dinarzad fortalte meg om, for å se om det er noen dinarer å hente der (i tillegg til teservicet hun utvilsomt vil betale meg en god slump penger for å «hente»).
Skal, skal ikke
Jeg har ingen problemer med å finne den aktuelle bygningen – jeg har tross alt et kart nå, og det er slett ikke vrient å finne frem. Det jeg har problemer med, er å dirke opp døra. Jeg prøver om og om igjen, og feiler om og om igjen. Men jeg kommer litt nærmere hver gang – jeg kan føle det. Jeg må spise en energipille for å kunne fortsette, men etter en bråte forsøk er jeg like ved å klare å låse opp døra.
Samtidig er det en annen følelse som gnager. Dårlig samvittighet. Veldig dårlig samvittighet. Shameen og Shema har tatt meg med til Shapeir som en gjest, og jeg har blitt godt mottatt av alle jeg har møtt, unntatt smeden. Han virker som en dust. Så skal jeg nå snike meg inn i noens hus, og ta eiendelene deres, bare fordi jeg … vel, jeg har et godt øye til Dinarzad. Det må jeg innrømme. Men hva mer? Trenger jeg egentlig noen andres penger for å klare meg?
Jeg titter på skjoldet i ryggsekken. Kanskje dette var et tegn. Et tegn på at jeg skal legge stjelingen bak meg en gang for alle? Så husker jeg på Rakeesh. Det er noe med den gamle helten som jeg liker veldig godt. Jeg har allerede begynt å se på ham som et slags forbilde. Hva ville han tenkt om meg, om han visste hva jeg holdt på med nå?
Jeg tar et valg. Skal jeg stjele noe, så skal det være fra folk som fortjener det. Ikke en familie som tilfeldigvis har et teservice noen andre sikler etter. Jeg går tilbake til vertshuset, hilser kort på Shameen, før jeg går inn på rommet mitt og legger meg. I halvsøvne tenker jeg på smeden igjen. Han fortjener det kanskje. Hmmzzzz.
På jakt etter dervisjen
Den neste dagen starter som de to forrige, med en god frokost. Shameen forteller at poeten Omar vil komme til vertshuset for å lese dikt etter solnedgang, og jeg tenker at det nok er noe jeg bør få med meg. Utenfor vertshuset forsøker Ali Chica å selge meg et askebeger laget av kokosnøttskall. Tror jeg står over. Jeg går til porten, og ser at saurusen min har kommet tilbake. Vakten ved byporten anbefaler meg å besøke dervisjen, og det var i grunnen det jeg hadde tenkt, også. Vakten er faktisk grei nok til å forklare hvor dervisjen holder til (jeg burde jo strengt tatt ha spurt ham før jeg rotet meg ut i ørkenen i går), så jeg henter saurusen min ut av innhegningen, og rir ut i den stekende solen.
Jeg har ikke noen problemer med å finne dervisjen når jeg følger vaktens instruksjoner, men det dukker selvsagt opp et annet problem på veien: nok en kjempeskorpion. Den byr ikke på så mye trøbbel, men den skremmer saurusen igjen, så resten av turen må tas til fots. Det er nå jeg kommer på at jeg har glemt å fylle vann i sekkene mine, men like etterpå finner jeg heldigvis oasen der dervisjen holder til, og fyller dem der.
Dervisjen er et gammelt beinrangel av en mann med et langt, hvitt skjegg som snor seg oppover palmen han sitter under som en slyngplante. Hm, kanskje det er skjegget som er «the whirling part of a dervish»? Det føles litt frekt å bare ta litt av skjegget til en fyr sånn uten videre, så jeg hilser og kjører i gang en samtale med ham. Det vil si, «samtale» er kanskje feil ord. Hver gang jeg spør om noe, svarer han med et kort visdomsord. Eller i det minste noe som høres ut som et kort visdomsord – for oss som ikke er vise, er det ikke alltid like lett å vite hva som er visdom, og hva som bare er svada.
Kanskje jeg kan komme hit i fremtiden, når jeg har noe konkret som jeg lurer på, men akkurat nå får jeg raskt nok av visdomsdispenseren. Jeg sniker meg til å kutte av en liten bit av skjegget, uten at det kommer noen protester, og så sier jeg farvel og drar mot byen igjen. På veien ser jeg en ridder som ligger tilsynelatende død på bakken, men han forsvinner når jeg kommer nærmere. Kanskje en luftspeiling? Jeg møter også en høyst levende banditt, som snart dør og etterlater meg 4 dinarer. Så dukker det opp en kjempeøgle, og siden jeg er ganske modig, lar jeg den bare komme. Bring it on, kjempeøgle!
Dette er åpenbart en litt tøffere motstander enn de bandittene og skorpionene jeg har møtt til nå. Den gjør riktignok ikke noe massivt innhogg i helsen min, selv om jeg merker bittene, men kampen varer såpass lenge at jeg blir helt utslitt. Dermed må jeg spise den siste energipillen min. Jeg får dra til Harik Attar for å kjøpe nye (jeg har jo to skorpionhaler å selge, også). Det virker ikke å være noe av verdi på liket til kjempeøglen, så dette var i grunnen en bortkastet kamp. Jaja, jeg fikk i alle fall litt øvelse!
Ærlige dinarer
Etter kampen er det en kort labbetur tilbake til byporten. Ingen saurus å se, men den kommer vel tilbake, slik den gjorde i går. På vei til apoteket passerer jeg Ali Chica, som prøver å selge meg en brosjyre om ting å se i «vakre» Raseir. Litt nyttigere enn ei and eller et askebeger, kanskje, men jeg motstår fristelsen.
Apotekaren gir meg 40 dinarer for mine to skorpionhaler, og jeg bruker ti av dem på å kjøpe seks energipiller. Utenfor butikken hans treffer jeg på en tigger, som ber om noen småpenger. Jeg gir ham en dinar, og håper at det hjelper på karmaen. Han blir i alle fall veldig glad.
Så går jeg inn i magibutikken, og viser skjeggstråene jeg tok fra dervisjen. Plutselig føler jeg meg vanvittig dum, for alvorlig talt – hvem går inn i en butikk og forventer å få betalt for en neve hvitt skjegg? Vel, i denne butikken får man tydeligvis det, og pengepungen min har nå totalt 81 dinarer. Flott!
Nå passer det å ta en liten pause. Neste gang skal vi blant annet treffe magikeren Aziza, og finne ut hva poeten Omar har å si.