Spilldagbok: Quest for Glory II – del 4

Jeg treffer magikeren Aziza, en ghoul og poeten Omar. To av dem er ganske trivelige.

For noen år siden lagde jeg en spilldagbok fra eventyr-/rollespillhybriden Quest for Glory. Den ble godt mottatt, og jeg lenge tenkt at det var på tide å lage en fortsettelse. Quest for Glory er det første av fem spill i samme serie, og på slutten av hvert spill kan man lagre figuren sin, slik at man kan fortsette i det neste. Nå har jeg altså hentet inn helten fra det første spillet, for å fortsette i Quest for Glory II: Trial by Fire. I originalspillet var jeg en tyv, men av en eller annen grunn ble figuren min importert som en kampspesialist.

Her er den første delen av dagboken, i tilfelle du vil lese eventyrene mine fra starten av. Forrige del ble avsluttet midt på dag tre, etter at jeg hadde nedkjempet min første terrorsaurus og møtt en veldig gammel mann i ørkenen (og tatt litt av skjegget hans).

Solen står høyt på himmelen

Høres ut som en god idé.
Høres ut som en god idé.

Det er fortsatt ikke middag, så jeg drar til eventyrerlauget for å øve litt med Uhura. Rakeesh sitter utenfor lauget, der han passer Simba. Vi veksler noen ord før jeg går inn. Uhura forteller meg at det er fint å la Rakeesh ta seg av Simba av og til, og sier det er vanskelig å føle seg som en kriger når hun gir mat til babyen. Hun er åpenbart klar for en omgang i treningshallen, og vi går inn dit. Denne gangen gjør jeg det ganske godt, og hun mener jeg er sterk nok til å kunne overvinne en hel flokk med sjakalmenn. Jeg har ikke sett noen slike – sjakaler høres ganske feige ut, så kanskje de rett og slett stikker av når de ser meg komme.

Nå er jeg litt usikker på hva jeg skal gjøre, men kanskje det hadde vært en idé å prøve å finne denne Aziza-dama som Rakeesh snakket om. Hun holder hus i Shmali Tarik, en kronglete gate jeg ser av kartet at begynner ved fontenen. Jeg får bare starte ved fontenen og gå gjennom hele gata frem til jeg kommer til noe som ser riktig ut. På veien treffer jeg en fyr som går rundt og tuter med et slags horn, men han lar jeg bare passere. Må være en galning. Etter litt leting, finner jeg det som garantert er Azizas hus – det har nemlig ei dør med et svært bilde av et øye på. Magikere liker øyne, har jeg funnet ut.

Greit å kunne svare på hvem man vil besøke.
Greit å kunne svare på hvem man vil besøke.

Jeg banker på, og får en serie spørsmål fra en kvinne bak døra. Først må jeg svare på hvem jeg er, og det vet jeg heldigvis svaret på. Så må jeg si hvem som sendte meg. Det var vel ingen som «sendte meg», akkurat, men Rakeesh anbefalte meg å besøke henne, så jeg gir henne hans navn. Det får henne til å spørre om hvordan han skadet beinet sitt – antakeligvis for å teste om jeg faktisk kjenner ham. Jeg forteller det han sa, at det ble skadet i en kamp med en demon. Så får jeg en ganske enkel gåte – svaret er Aziza. Endelig får jeg slippe inn.

Aziza er åpenbart veldig glad i vann, noe som preger hjemmet interiørdesignet hennes. Ganske stilig, i grunnen. Aziza er en vakker og mørkhåret kvinne med elegante klær og en aura som ganske tydelig forteller at jeg ikke bør pille henne på nesen. Hun ber meg sette meg, og spør om vi skal ha litt te. Jeg sier alltid ja takk til te, og teen hennes er forfriskende. Så spør hun hvorfor jeg kom, og det slår meg at jeg egentlig ikke har noen konkret grunn til å besøke henne. Men informasjon er alltid greit å ha, i alle fall i mitt yrke, så jeg spør henne om ting som virker relevante – magi og slikt.

Aziza er åpenbart glad i vann.
Aziza er åpenbart glad i vann.

Dessverre har hun ingen magiske formularer å lære meg, men når vi snakker om temaet forteller hun at hun tidligere har brukt magi for å studere nabobyen Raseir, men at noe nå blokkerer for dette, slik at hun ikke lenger kan se hva som foregår i Shapeirs søsterby. Hun planlegger å prøve en annen metode om en stund.

Ellers får jeg vite at hun deler min oppfatning av Keapon Laffin (som jeg forøvrig ikke må nevne ordet «fisk» til), og at Rakeesh er en paladin. Det betyr visst at han dedikerer livet sitt til ærefylte og gode gjøremål. Jeg har hele tiden skjønt at han var en rimelig flott fyr, så det overrasker meg ikke. Vi fortsetter å snakke litt, før jeg ikke kommer på flere ting å spørre om. Småsnakk er ikke helt min greie, og jeg er heller ikke videre begeistret for ukomfortable pauser, så jeg finner på en unnskyldning og reiser meg. Hun sier det var hyggelig å snakke med meg, og det virker som jeg er velkommen igjen i fremtiden. Phew! Jeg sier farvel, og går ut.

Gnngh!
Gnngh!

Nytt møte med smeden

Jeg noterer ned hvor Aziza holder til på kartet mitt, så jeg vet hvordan jeg skal komme hit i fremtiden. Så tar jeg turen til smeden, fordi jeg var litt for rask med å gå igjen første gang jeg var der. Jeg husker umiddelbart hvorfor, ettersom det første han gjør er å fornærme meg. Men jeg får vite at han selger kastekniver til fem dinarer stykket, noe som høres greit ut. Jeg legger også merke til en medalje på veggen, og det viser seg at han er en lokal mester i håndbak. Han spør om jeg vil prøve, og selvsagt vil jeg det. Jeg vedder 1 dinar på at jeg kan slå ham … og taper så det suser.

Jeg prøver på nytt, og denne gangen må jeg vedde to dinarer. Jeg taper igjen, og blir helt utslitt. Men jeg gnafser i meg en energipille, og hvis han legger merke til det sier han ingenting. Den virker umiddelbart, og jeg er klar for en ny økt. Denne gangen har jeg endelig fått litt kontroll over teknikken, og ender opp med å vinne. Smeden, som forresten heter Issur, er ikke fornøyd. Jeg får pengene mine (og ender med andre ord opp uten å verken vinne eller tape noe), og når jeg spør om en ny runde, ber han meg «pent» om å forlate bygningen. Hah.

En fyr jeg treffer i ørkenen. Eller, jeg tror jeg treffer ham. Kanskje jeg bare har fått solstikk.
En fyr jeg treffer i ørkenen. Eller, jeg tror jeg treffer ham. Kanskje jeg bare har fått solstikk.

Jeg drar ut i ørkenen igjen, for å se om jeg kan finne noe annet av interesse før dagen er omme – og litt fordi jeg nå er full av energi som jeg gjerne vil bruke opp før sengetid. Saurusen min har allerede kommet tilbake, så jeg slipper å gå. Jeg finner ingenting av interesse, men ender opp med å slåss mot to banditter og en terrorsaurus. Totalt får jeg fem-seks dinarer ut av det hele. Saurusen, som selvsagt stakk av ved første tegn på fare, treffer jeg på igjen like etterpå. Den løp altså ikke så veldig langt.

Akkurat i det jeg rir inn i byen igjen faller mørket på, og jeg kommer på at Harik Attar er ute etter klørne til en ghoul. Siden disse vandøde beistene tilsynelatende kun kommer ut etter solnedgang, drar jeg ut igjen. Ørkenen ser faktisk voldsomt flott ut i det blå lyset fra månen og stjernehimmelen. Men jeg blir raskt minnet om at den er like farlig som den er vakker, når en gigantisk sjakalmann dukker opp. Han er mye større enn jeg hadde sett for meg at slike skulle være, men han overlever ikke så veldig lenge. Jeg finner hele åtte dinarer på liket.

Beklager, fyr. Men det var du som begynte.
Beklager, fyr. Men det var du som begynte.

Livet som helt er ikke så veldig glamorøst, når jeg tenker etter. Men ingen tjener noe på at dinarene forsvinner under sanddynene sammen med eieren deres. Og for all del. Han hadde ikke ventet til min kropp var kald med å grafse til seg alt av verdi, hvis han hadde overvunnet meg. Hvem vet, han hadde kanskje til og med gjort meg til middagen sin. Jeg har heldigvis Shema, så jeg trenger ikke å finne ut hvordan sjakalmannkjøtt smaker. Ikke i dag, i alle fall. Jeg putter dinarene hans i pungen min, sammen med resten av blodpengene jeg har samlet opp, og fortsetter jakten på en ghoul.

Like etter treffer jeg den etterlengtede ghoulen, en vemmelig skapning som mest av alt ser ut som et skjelett med klumper av inntørket kjøtt her og der. Definitivt det styggeste monsteret jeg har møtt så langt. Men som de andre, må den etter hvert gi tapt. Jeg river av klørne til det falne beistet (ikke vanskelig, siden den gikk helt i stykker da jeg drepte den), mens jeg holder meg for nesen.

Uh, han er like bak meg, er han ikke?
Uh, han er like bak meg, er han ikke?

Kveldens kamper har faktisk gjort et lite innhogg i helsen min, men jeg er fortsatt i okay form. Jeg kunne tatt en ghoul til, om jeg ville. Men plutselig husker jeg at poeten Omar skulle lese dikt i vertshuset i kveld. Oi! Håper ikke jeg er for sen. Jeg løper tilbake til byen, og heldigvis ankommer jeg akkurat i tide.

Poeten, en gammel mann med hvitt, velpleid skjegg, sitter klar til å fremføre diktet sitt, og jeg haster bort på plassen min for å få det med meg:

Det var da et veldig mørkt dikt

Right.
Right.

For meg høres det mer ut som han er en profet enn en poet, for han snakker om skumle ting som skal skje og hvordan byen trenger en helt for å overkomme farene. Spesifikt forteller han om fire plager, tilsynelatende basert på de fire elementene. Først skal byen angripes av flammer som brenner selve steinen den er bygd av, så skjer det noe basert på vind, før byen vil plages av jord på ett eller annet vis og, til slutt, oppleve at vannet forsvinner. Det høres ikke særlig hyggelig ut, men det er jo bare et dikt, ikke sant?

Etter fremføringen går jeg opp til Omar for å snakke litt med ham. Han svarer i halvkryptiske rim på alt jeg spør om, men heldigvis har han en kar ved navn Ja’Afar som sitter ved siden av og oversetter alt til noe litt mer forståelig og litt mindre romantisk. Og ofte ganske mye kortere. Omar kan ikke tilby flere detaljer om denne dommedagsprofetien han snakket om i diktet sitt, men det er i alle fall en artig samtale.

Greit med en oversettelse.
Greit med en oversettelse.

Jeg kjenner at jeg har blitt nokså trøtt nå. Dessverre er det ikke matservering i kveld, men jeg overlever vel frem til i morgen tidlig. Jeg sier god natt til de tilstedeværende, og stikker opp på rommet mitt. Natten går uten videre hendelser, men når jeg står opp neste dag forteller både Shameen og Shema at en mystisk flamme har blitt sett utenfor vertshuset, og at kattaene – som er redd for flammer – ikke har turt å nærme seg stedet. De ber meg være forsiktig.

Hva er denne mystiske flammen? Kommer den til å brenne ned byen, og hvem kommer eventuelt til å hindre den? Kanskje du får svar i neste del.

Relaterte innlegg

4 kommentarer om “Spilldagbok: Quest for Glory II – del 4

  1. jeg håper jaggu at det er flere enn meg som leser dette. Synes det er fornøyelig lesning, spesielt siden jeg aldri spilte qg2. jeg hoppet rett over til qg3. Jeg ga opp tekstbaserte spill etter å ha knota med et av space quest-spillene. Jeg kom aldri lenger enn til de første tre minuttene eller no sånt. «use broom» skrev jeg. » what do you mean?» » take broom» «?» » pick up broom» «?» » use the f### broom to clean the floor as we were told!» » could you specify?». Husker ikke om det var ordrett det jeg skrev, men jeg ga uansett opp å leite etter det rette å skrive og gikk over til pek og klikk. Litt frista til å gi tekstbaserte spill en ny sjanse nå da.

    • Det er jo veldig stor forskjell på hvor avanserte kommandoer slike tekstbaserte spill godtar, og hvor flinke de er til å tolke det du sier. Quest for Glory 1 og 2 funker generelt veldig godt, syntes jeg. :)

  2. Endelig har jeg kommet ajour med denne fortellingen. Strålende saker! Tror jeg ville bedt om å få pengene tilbake for den saurusen din……

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.