Kommentar: La oss bare drepe ideen om spillskatt

Regjeringen bør utrede helt andre muligheter for å få fart i den norske spillbransjen.

For et par dager siden ble det klart at et regjeringsoppnevnt «Næringspolitisk råd for kulturell og kreativ næring» hadde levert et innspill der de blant annet tok til orde for at regjeringen skulle utrede muligheten for et «påslag» (les: skatt) på 0,5 til 1 prosent på alle spillsalg på digitale plattformer. De nevnte Steam, PlayStation Network, Xbox Live og Nintendo eStore. Inntektene fra denne spillskatten, skal ifølge forslaget gå til å finansiere den norske spillbransjen.

Hva i alle dager?

Illustrasjonsbilde som viser sånn omtrent hvor fornøyd jeg er når jeg må inn i Appdata for å finne lagrefiler.
Meg da jeg leste forslaget. Ja, jeg brukte dette bildet i går også. Vet dere hvor mye tid det tar å finne gratis illustrasjonsbilder som er lov å bruke? Bare vær glad for at jeg ikke har lagt inn grønnkål-bildet mitt lenger ned i saken.

Da jeg leste forslaget, reagerte jeg først med vantro. Så ble jeg sint. Jeg ønsket umiddelbart å si min mening om ideen, og den var ikke spesielt positiv. Det er den fortsatt ikke, men jeg har lyst til å nyansere noen av tingene jeg sa i den første artikkelen min, samtidig som jeg har lyst til å bringe inn noen nye aspekter som jeg ikke tenkte på der og da.

Ah, og så må jeg komme med en innrømmelse; at jeg lot meg lure. Jeg trodde, som den naive tullingen jeg er, at når et råd blir oppnevnt av regjeringen og jobber i to år på fellesskapets regning med et prosjekt, så gjør de en skikkelig jobb. Jeg trodde at når de presenterer tall for å støtte opp under argumentasjonen sin, så er disse tallene basert på god research, og realistiske. Jeg trodde ikke at de bare slang ut masse bullshit i håp om at ingen faktasjekket dem.

Det har i alle fall noen gjort, nemlig Erik Fossum på Pressfire.no. Hans artikkel om emnet er god lesning, og tar for seg flere aspekter av saken som jeg ikke vil gjenta her. I tillegg sjekker han altså tallene i innspillet.

Her er påstanden fra rådet:

Nei takk!

– Bare Steam alene har 1,6 millioner norske kunder, der 1 prosent påslag beregnes å femdoble dagens bidrag fra NFI årlig.

Jeg skal innrømme at varsellampene lyste da jeg leste «1,6 millioner norske kunder», for det høres jo litt mye ut, ikke sant? Men i likhet med litt for mange piloter i TV-serien Air Crash Investigation, endte jeg opp med å ignorere varsellampen. Heldigvis gjorde ikke Erik Fossum det.

Han påpeker at hvis Steam alene skal stå for en femdobling av bidraget, altså cirka 140 millioner kroner ekstra, må hver eneste av de 1,6 millionene som har konto der kjøpe Steam-spill for i gjennomsnitt 6250 kroner per år. Det er jo helt absurd. Det er jo helt på trynet absurd.

Legg merke til antallet spill per bruker.
Legg merke til antallet spill per bruker.

Tallet på antallet brukere rådet opererer med er ifølge Fossum hentet fra nettstedet Steamspy, som sier per nå at det er 1 801 791 ± 110 573 aktive, norske brukere på Steam. Altså 1,8 millioner pluss minus 110 000. Det er høyere enn jeg trodde (om det er korrekt), men spørsmålet er hva som legges i en «aktiv» bruker.

Steamspy har uansett en annen viktig bit med informasjon som rådet tilsynelatende har ignorert: I gjennomsnitt har hver norske Steam-bruker 37,35 spill på kontoen sin. Hvor mye de har betalt for spillene sier statistikken ingenting om, men tallet inkluderer jo selvsagt alle Humble Bundle-spillene kjøpt for under én dollar stykk, alle spillene kjøpt i butikk og aktivert på Steam, alle Kickstarter-spillene man har fått kode til etter å ha backet dem, og alle småkjøpene man har kjøpt på Steam-salg til under ti kroner. Ah, og alle «free to play»-spillene som ikke koster noe å laste ned.

Så, eh, norske Steam-kjøpere handler altså ikke i gjennomsnitt spill for 6250 kroner per år. Faktisk kan man stille spørsmål ved om de har handlet for 6250 kroner overhodet; kun om gjennomsnittsbrukeren har betalt over 167 kroner per spill og kjøpt dem alle på Steam, når vi dette tallet. Totalt.

Summen er langt lavere

Her er et generisk pengebilde som også er gratis å bruke.
Her er et generisk pengebilde som også er gratis å bruke.

Så hvor mye bruker egentlig nordmenn på digitale spillkjøp hvert år? Ikke bare på Steam, men på konsoll også? Erik Fossum har gjort et troverdig forsøk på å regne det ut, blant annet ved hjelp av svenske tall, og kommer frem til følgende:

– Om Norge har samme prosentandeler [som Sverige], betyr det at vi omsetter spill digitalt for 240 millioner kroner i året. Altså vil maksimal utbytte være stakkarslige 2,7 millioner kroner om vi bare skal beskatte salg av spill. Ouch! [*]

Tallene rådet opererer med, og presenterer som en grunn til å innføre avgiften, er med andre ord helt på jordet. Uansett hvordan man snur og vender på det. Og uten de vanvittige tallene i ryggen, er spillskatten plutselig veldig mye mindre attraktiv. Det blir ikke noen femdobling av støtten, det blir bare noen småpenger ut av det. Norsk filmfond gir allerede ut rundt 25 millioner kroner til spill per år, de trenger ikke spillskatt for øke det budsjettet med skarve 2,7 millioner. De pengene tror jeg jommen regjeringen kan klare å finne et annet sted – det er tross alt Norge vi snakker om her, landet der én enkelt person kan få 7,6 millioner kroner i støtte for å drive supersnever performance-kunst.

Å innføre en ny spillskatt, oppå den eksisterende momsen som nylig ble innført på digitale spillkjøp, blir altså direkte smålig. Fra enkeltes grådige synspunkt kan den kanskje forsvares ved at slike skatter ofte økes etter hvert – om noen år er det plutselig 2 prosent, så er det 4, og så begynner totalsummen faktisk å bety litt for potten. Samtidig betyr det jo plutselig temmelig mye for oss spillkjøpere også. Da blir det ikke lenger «noen få kroner per spill», som skattens forsvarere mener vi alle burde kunne klare å hoste opp for å støtte den norske spillbransjen.

Norske utviklere kan faktisk lage spill som blir internasjonale suksesser.
Norske utviklere kan faktisk lage spill som blir internasjonale suksesser.

Ah, ja. «Men det er jo bare snakk om noen få kroner» («enn så lenge, hehehe»). Faktisk er det mange som mener at prisen på spill ikke vil gå opp overhodet; at det er viktigere for spillutgivere og -utviklere å beholde attraktive prispunkt som 499 kroner, 599 kroner og så videre, enn å øke til 505 kroner, 606 kroner og så videre. Og det er jo sant. Så kanskje ikke vi forbrukere vil merke det i det hele tatt?

Men altså, det er to potensielle resultater her. Enten økes prisen, og da antakeligvis til et nytt «attraktivt» prispunkt – fra 499 til 549, for eksempel – eller så godtar utgiveren tapet på 1 prosent. Hva som skjer vet jeg ikke, men a) hvis prisen økes, så økes den nok med mer enn noen få kroner og b) hvis prisen ikke økes, så er det noen som taper penger. Spesifikt, de som har laget spillene.

Spillutviklerne blir skadelidende

Slik maktforholdet er i spillindustrien, så er det ikke Steam som tar tapet. Det er ikke Sony, Microsoft eller Nintendo, heller. Steam har nesten monopol på PC, konsolleierne har reelt monopol på hver sin plattform. De setter betingelsene, og de vil automatisk dytte tapet på 1 prosent av inntektene fra norske kjøp rett ned på utgiver, som antakeligvis dytter mye av det ned på utvikler igjen. Og hvis utvikleren gir ut spillet sitt selv, noe som er vanligere og vanligere, så får de det direkte.

Er det særlig solidarisk, da? At den norske staten skal snylte til seg 1 prosent ekstra av pengene spillutviklere verden over tjener på norske salg, for å gi til norske utviklere? Hva om det ble gjort den andre veien? Hva om andre land innførte lignende typer skatter som resulterte i at norske utviklere mistet deler av inntektene sine i deres market, med det formålet at deres utviklere skulle bli bedre til egnet til å konkurrere mot utviklere fra Norge og resten av verden?

Helt tilfeldig valgt skjermbilde fra Sid Meier's Pirates!
Helt tilfeldig valgt skjermbilde fra Sid Meier’s Pirates!

Det høres jo faktisk ganske råttent ut, hele greia.

Én prosent er kanskje ikke så mye for et selskap som Electronic Arts, men om du er en indie-utvikler som lever på fattigdomsgrensen allerede, da er det sånn at alle monner drar. Også i feil retning. Jeg vil miste vanvittig mye respekt for utviklere som støtter opp om dette forslaget. Ja, vi skal verne om den norske spillbransjen, men ikke på direkte bekostning av kollegene deres i andre land. Eller kolleger i Norge som av ulike grunner ikke får støtte for sine prosjekter, men som uansett også må gi fra seg 1 prosent av inntektene sine. Det blir helt, helt feil.

Heldigvis må jeg påpeke at jeg i de siste dagene har sett en stor mengde norske spillutviklere uttrykke seg skeptisk til rådets innspill, og faktisk ser det ut som flertallet av de som diskuterer saken er motstandere av innføringen av et slikt pålegg. Det er godt å se.

Hva med mobilmarkedet?

En litt spesiell detalj i rådets innspill, er at de ikke nevner mobilmarkedene. De trekker som sagt frem Steam, Xbox, PlayStation og Nintendo. Ikke Android og iOS. Likevel vet vi at de mobile plattformene er svært populære for norske utviklere, også de som blir støttet med penger fra Norsk filminstitutt allerede. Hvis det ikke bare er en glipp, så betyr det at de tenker at salg av PC- og konsollspill skal være med på å finansiere utvikling av mobilspill, men ikke motsatt.

Det norske mobilspillet Fun Run har tjent millioner.
Det norske mobilspillet Fun Run har tjent millioner.

Er det i så fall et problem? Jeg opplever det slik. Det er i mine øyne ingen tvil om at PC- og konsollspill er bedre egnet enn mobilspill til å levere spill som interessante kulturprodukter. Ikke på grunn av større skjermer og bedre kontrollmuligheter, men på grunn av de rådende markedstrendene på mobil kontra PC og konsoll. På mobil er det «free to play» som hersker, med forretningsmodeller som ofte er på grensen til uetiske. Det er ikke så lett å skape en verdifull opplevelse når man samtidig må prøve å presse spilleren til å kontinuerlig bruke penger.

Okay, dette er veldig subjektivt, og det er preget av min egen skepsis til mobilmarkedet. Jeg innrømmer det, og jeg innrømmer at det finnes mobilspill som faktisk er glimrende kulturprodukter. Ikke så rent få, heller. På samme måte som spesielt PC-markedet har ikke så rent få svin på skogen. Men det er i alle fall et viktig poeng at skal mobilapper støttes av ordningen, så må også appkjøp støtte ordningen. Hvis ikke er jeg redd for at en slik ordning vil komme inn som nok en utfordring for den tradisjonelle markedsmodellen for spill, som allerede er under sterkt press.

Er vi misunnelige på svenskene?

Digital Illusions startet ikke med mangemillionproduksjonene i Battlefield-serien, de startet som en håndfull dedikerte og smarte utviklere som lagde spill som dette.
Digital Illusions startet ikke med mangemillionproduksjonene i Battlefield-serien, de startet som en håndfull dedikerte og smarte utviklere som lagde spill som dette.

I min opprinnelige sak om dette temaet, fokuserte jeg på at rådet ønsker at Norge skal kunne konkurrere med nabolandene våre på spill. De sier spesifikt at dagens ordning «ikke makter å bidra til finansiering av de virkelig store produksjonene som de vi ser i Sverige og Finland». Kort sagt: De har sett Battlefield og Quantum Break, og irriterer seg over at norske utviklere ikke kan lage slike spill. Å være misunnelige på svenskene er noe vi nordmenn er ganske gode på, så ingen overraskelser der i gården.

Poenget mitt var da at verken Sverige, Finland eller Danmark (som deler noen av problemene vi har her til lands, men fortsatt har langt sterkere tradisjoner for spillutvikling enn Norge) begynte med massevis av statsstøtte og ekstraskatter. Industriene i disse landene startet i det små; Digital Illusions startet som en ungdomsgjeng som lagde flipperspill på Amiga, og nå lager de Battlefield. Så har de gradvis jobbet seg opp til der de er nå, ved hjelp av smarte valg og genuint gode utgivelser som folk faktisk har ønsket å kjøpe. Deretter ble de, og dette er litt viktig, kjøpt av Electronic Arts. De er altså ikke svenske lenger, de er et svensk studio i et amerikansk selskap. Selvsagt er budsjettene deres annerledes.

Vi må uansett erkjenne at Norge ligger i bakleksa. Langt, langt bak. Vi ligger kanskje 20 år etter Sverige. Det er åpenbart ønskelig at vi tar noen snarveier for å prøve å ta dem igjen, selv om vi naturligvis også må godta det enkle faktum at Sverige er dobbelt så stort som Norge og derfor har langt større potensial. Men vi kan ikke ta helt av; vi må akseptere at situasjonen her til lands er som den er, og legge budsjettene deretter. Vi kan ikke sånn uten videre hoppe opp på Battlefield-nivå, vi må gå gradene på samme måte som svenskene gjorde. Bare helst litt raskere.

Jeg angrer likevel på noen av formuleringene i den opprinnelige saken. De ble formet av at jeg rett og slett lot meg lure av tallene fra rådet, og trodde støtten skulle vokse seg absurd stor. Jeg mener at staten Norge, som stadig jakter på «den nye oljen» og som etter alle solemerker har ressursene til å virkelig satse stort om de vil, bør støtte opp under spillindustrien i langt, langt større grad enn den gjør. Men når det plutselig var snakk om hundretalls millioner hentet rett ut fra spillernes lommebøker, til en industri der vi faktisk fortsatt kun har et par selskaper som kan gjøre god nytte av store budsjetter, syntes jeg det gikk over allle støvleskaft. Jeg så for meg scenarier der midler ble øst ut til utviklere i hytt og pine, med et slags gullrush fullt av folk kun ute etter å skaffe seg en bit av kaka og der statsstøtte er forretningsmodellen.

Bør ikke være avhengige av støtte

I Norge er vi verdensmestere på å misunne svenskene. Det gjelder visst også for spillutviklere.
Nå er strengt tatt Battlefield ikke et typisk, svensk spillprosjekt heller. Og Digital Illusions er heleid av amerikanske Electronic Arts, som har betalt utviklingen.

Jeg tror fortsatt ikke at det vil være klokt å åpne slusene. Jeg tror ikke det vil resultere i at norske utviklere lager bedre spill, eller spill som selger bedre. Jeg tror tvert om at det vil resultere i utviklere som vil lage masse spill som ellers ikke hadde fortjent å bli laget. Vi har dessuten i lang tid sett tendenser til at norske utviklere har gjort seg avhengige av filminstituttets støtte, og det tror jeg ingen er tjent med i det lange løp.

Målet bør jo faktisk fortsatt være å kunne stå på egne bein, med egne midler, bør det ikke? Det er jo det tiltak er til; å hjelpe noen å komme i gang, å få ting på stell. Jeg tenker at hvis man konstant må tilbake for å søke om støtte, så gjør man kanskje noe galt i utgangspunktet (som man slipper å korrigere for, på grunn av støtteordningen). Eller så har man funnet en grei måte å få ekstra inntekter på. Og for all del, jeg kan forstå det. Hvis man kan søke om støtte, så er det jo bare dumt å ikke prøve. Jeg klandrer ikke de norske selskapene som gjør det gjentatte ganger, selv om jeg syntes midlene i større grad bør brukes til å støtte opp om nyetableringer.

At den norske spillbransjen trenger å støttes, er jeg altså ikke i tvil om. At støtten bør økes, mener jeg også. Det er en investering staten har råd til. Men jeg tror også at selv om direkte pengestøtte er en viktig del av puslespillet, er det ikke den eneste, og det er viktig at den ikke ender opp som med å sy puter under armene på norske spillutviklere eller i verste fall som noe de ikke klarer seg uten. Derfor bør det faktisk være begrensede midler i potten, og det bør være rimelig vanskelig å få støtte. Man bør ha noe å fare med i utgangspunktet.

Så bør staten samtidig følge opp med andre tiltak, både for å redusere spillutviklernes kostnader, og for å hjelpe dem å nå ut i verden med markedsføring av spillene deres (slik de hiver millioner etter filmbransjen).

Det de ikke under noen omstendighet bør gjøre, er å innføre en egen spillskatt.

 

[* Fossum regner med dette kun salg av spill, ikke mikrotransaksjoner, og påpeker at hvis disse også regnes med (selv om ordlyden indikerer at de ikke skal gjøre det), vil maksimalt utbytte av ordningen økes til sånn cirka atten millioner kroner. En god porsjon mer, men fortsatt langt, langt unna det rådet selv anslår. Steamspy-tallene jeg har vist til, underbygger dessuten Fossums påstand om at anslaget er ekstremt oppblåst]

Relaterte innlegg

En kommentar om “Kommentar: La oss bare drepe ideen om spillskatt

  1. Skal si du hadde mye på hjertet her ja :)

    Drit i spillskatt og heller skjerp inn kravene for å få støtte. Samtidig hell en bøtte sort gull over en ny og bedre, samt mer egnet organisasjon for utdeøing av støtte. Jeg mener en film organisasjon aldri burde synse noe om spill og vice versa.
    Kanskje innføre en ordning som sier at dersom ditt regnskap tilsier positive tall ila de 3 siste år så havner man nederst i køen for fornying av støtte, eller noe..

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.