I dag møter jeg ikke ett, men to magiske monstre. Det ene krever en ganske annen tilnærming enn det andre.
I løpet av året har jeg jobbet meg gjennom Sierras klassiske eventyr/rollespillhybrid Quest for Glory II: Trial by Fire, og skrevet om det som har skjedd i en spilldagbok. Om du ikke har sjekket denne serien før, anbefaler jeg at du starter med å lese første del. Her er den forrige, i tilfelle du ikke fikk den med deg.
Om du vil spille Quest for Glory-spillene selv, finner du dem på GOG og Steam. Jeg spiller med samme helt som jeg brukte i originalspillet, men under importeringen skjedde det noe galt, slik at han ble klassifisert som en kampspesialist i stedet for en tyv. Det har gitt meg et lite problem, da tyven bruker kniver som våpen, og kampspesialisten bruker sverd. Det viser seg umulig å oppgradere fra kniver til sverd, ettersom smeden krever det gamle sverdet i innbytte.
Nytt angrep på Shapeir
Jeg våkner opp tidlig om morgenen, og syntes så tydelig jeg hører det tordner i det fjerne. Det virker usannsynlig. Shapeir har hatt skyfri himmel under hele besøket mitt, og regn er et fremmedord her i ørkenen. Når jeg ankommer hovedsalen i vertshuset forklarer Shameen at det er noe annet på gang, nemlig et nytt elementalmonster. Det skal vi nok få gjort kort prosess med, tenker jeg, men først må jeg selvsagt ha litt frokost. Uten mat og drikke, og så videre.
Etter et godt måltid, som vanlig tilberedt og servert av Shameens make, Shema, drar jeg ut i gatene. Kjøpkattaene på torget forteller om noe stort og farlig som lusker rundt i bygatene, og at folk er redde for å bevege seg utendørs. Jeg er ikke redd, siden det å ta knekken på elementalmonstre har blitt en slags spesialitet, så jeg labber inn i de labyrintaktige gatene for å se om jeg kan tiltrekke meg hva det enn er som skremmer dem så fælt.
Det klarer jeg med glans. Plutselig begynner brosteinene å buldre foran meg, og opp av dem formes et svært steinmonster som så begynner å marsjere målrettet mot meg. Overraskende nok forsvinner en rimelig stor porsjon av motet mitt som dugg for solen, selv om det er skygge akkurat her. Denne greia er nemlig både større og hardere enn jeg hadde trodd. Jeg kaster «calm»-formularet for å roe den ned, men jeg er usikker på om det hjelper. Angrepsformularet «force bolt» har heller ingen effekt, og dermed er det rimelig usannsynlig at de teite små knivene jeg bruker i stedet for et skikkelig sverd kan gjøre noe skade på dette beistet.
Heldigvis holder Shapeirs innbyggere seg på trygg avstand fra det hele, så ingen ser meg stikke av med halen mellom beina.
Jeg vet uansett råd. Eller, rettere sagt: jeg vet om noen som vet råd. Magikeren Aziza er en ekspert på elementalmagi, og hvis ikke hun har peiling på hvordan vi skal overvinne et monster av stein, tror jeg ingen har det. Jeg kommer meg frem til huset hennes uten å tiltrekke meg beistet på nytt, og banker på. Kort etter sitter vi ved bordet hennes og nyter et glass te i de svalende omgivelsene, og jeg spør henne om elementalen. Hun forklarer at steinens essens er styrke, og at for å kunne gjøre skade på den må jeg først finne en måte å gjøre den sårbar på. Nøyaktig hvordan overlater hun til meg å finne ut, men hun kan fortelle at svakheten dens er flammer. Det er jo veldig nyttig å vite.
Om jeg klarer å overvinne uhyret, trenger jeg som vanlig noe å lagre de magiske restene i. En tøysekk av samme type de lokale arbeiderne bærer jord i virker som et godt valg, ifølge Aziza.
Jeg takker for teen og informasjonen, og stikker til apotekar og flamme-ekspert Harik Attar. Han gjentar Azizas budskap om at flammer er riktig våpen, med en visuell demonstrasjon der han brenner jord ved hjelp av flammer. Jeg tenker at «flame dart»-magien min kanskje er det som trengs, men om jeg rekker å ta knekken på elementalmonsteret med magi før den rekker å nå meg er et annet spørsmål. Kanskje krigerne Uhura og Rakeesh har noen tips, så jeg smetter bort til eventyrerlauget. Der finner jeg begge to, og det viser seg at Rakeesh allerede har prøvd å ta knekken på elementalen. Ifølge Uhura var det like før han klarte det, også. Men han måtte gi tapt da det skadde beinet hans protesterte.
Et sverd! Endelig et sverd!
Det Rakeesh har, som ikke jeg har, er et sverd. Klingen tar faktisk fyr, og brenner med en magisk flamme, når det er i bruk. Jeg kaster et lite blikk på de pinglete knivene mine, og spør rett ut om det ville vært mulig å låne sverdet hans. Han stoler på meg, og går med på forslaget. Endelig har jeg et sverd, som en ordentlig helt! Bare synd jeg må levere det tilbake etterpå – han forklarer at magien i sverdet, som forøvrig har det ultrakule navnet Soulforge, er uløselig knyttet til sjelen hans.
Dermed har jeg alt jeg tror jeg trenger for å overvinne elementalen. Før jeg forsøker å oppsøke den, kjøper jeg en tøysekk fra en av kjøpkattaene, slik at jeg har noe å lagre den i. Så bærer det inn i bygatene igjen. Jeg trenger ikke å vente lenge før steinbeistet buldrer frem, men denne gangen er jeg klar. Jeg hiver en haug av «flame dart»-formularer i kroppen på monsteret, og ser hvordan de gjør skikkelig skade. Når den er nærme nok, trekker jeg frem Soulforge, og går til angrep. Med riktig våpen tar det ikke lang tid før jeg har gjort kort prosess med utysket, og jeg feier restene opp i sekken min. Akkurat nå hadde det vært kult med tilskuere.
Jeg er fristet til å «låne» sverdet litt lenger, for dette var virkelig noe annet enn de små knivene mine. Argh, hvorfor kan ikke den dusten av en smed bare selge meg et sverd? Det trenger ikke være magisk engang! Jeg drar motvillig til lauget igjen. På veien overbeviser jeg meg selv om at det ikke er størrelsen som teller, og dessuten er sikkert et stort, brennende sverd bare en måte å kompensere for noe annet på. Helt sikkert! Jeg sier ingen av disse tingene høyt, men jeg takker for lånet.
En gåte i ørkenen
Det er fortsatt massevis av dagslys igjen, så jeg drar til byporten der vakten forteller meg at den gamle mannen i ørkenen har spurt etter meg. Igjen? Kanskje han har noe litt mer fornuftig å si denne gangen. Jeg takker for beskjeden og hiver meg på saurusen min, før jeg reiser ut i sanddynene. Solen står midt på himmelen og svetten sildrer nedover panna, men jeg kommer frem uten problemer, og drikker grådig av vannkilden i oasen til den gamle vismannen. Det gjør saurusen min også, og jeg lurer på hva annet som daglig bruker den eneste vannkilden i mils omkrets for å slukke tørsten. Heldigvis vet jeg ikke hva bakterier er.
Gamlingen forteller meg uansett at det venter en nøtt et sted til nordvest. Som vanlig snakker han i gåter, men retningsbeskrivelsen han gir er overraskende nøyaktig. Så jeg hiver meg på saurusen igjen, og følger instruksjonene.
Jeg er hundre prosent sikker på at jeg har utforsket området han snakker om tidligere, da uten å få ferten av noe som helst. Men denne gangen er det umulig å ikke legge merke til det som befinner seg der: Et massivt bur av metall, med et merkelig og skummelt beist inni. Utysket har hodet til en kobraslange, kroppen til en panter og halen til en skorpion – hvis dette er en naturlig skapning, skal jeg spise hatten min. Dyret titter på meg med et sultent blikk, og når jeg ser det i øynene er det akkurat som det ber, eller kanskje til og med kommanderer, meg til å komme nærmere. Akkurat det har jeg ikke så lyst til.
Døra til buret er stengt, men jeg kan ikke se noe nøkkelhull. Selv om jeg kanskje kan, er det uaktuelt å åpne døra, for med en gang jeg nærmer meg reiser utysket seg på bakbeina og inntar en truende posisjon. Avstanden mellom stolpene i buret er såpass stor at det ikke vil ha noe problem med å gripe tak i meg med de skarpe klørne sine. Siden målet mitt neppe er å drepe eller skade dette beistet, og i alle fall ikke er å bli drept av det, er det nok best å unngå en slik konfrontasjon.
Hva nå?
Jeg bestemmer meg for å dra tilbake til vismannen for å få mer informasjon nå som jeg har sett det han ville vise, men jeg kommer ikke langt. I dét jeg har satt meg på saurusen og skal til å ri videre, hører jeg en tryglende stemme i hodet mitt – «Vann! Jeg må ha vann!». Det kan være et forsøk på å lure meg, men hvis jeg hadde vært innelåst i et bur midt i ørkenen, ville nok jeg også ha blitt litt tørst etter hvert.
Nølende stiger jeg av saurusen igjen, og går forsiktig bort til buret. Jeg holder meg så langt unna jeg kan, og tømmer innholdet i en av vannsekkene mine inn på gulvet i buret. Beistet begynner umiddelbart å drikke glupsk. Jeg finner også frem en matrasjon, og legger den langsomt inn bak gitteret. Den blir også fortært umiddelbart.
Det merkelige vesenet virker litt roligere, men jeg er ikke dum nok til å tro at det ikke vil skade meg om det får sjansen. Jeg drar derfor tilbake til vismannen, og spør ham om beistet. Han gir meg et kryptisk svar (på engelsk: «A beast is like a rumour, it is best to dispel it early»). Videre forteller han at apotekaren, Harik Attar, vet hvordan jeg kan gjøre dette. Hm, okay. Jeg får høre med han, da.
Jeg fyller vannsekkene mine igjen, og drar tilbake til byen. Men i motsetning til de forrige dagene, som har gått ganske treigt, har denne dagen bare flydd bort. Innen jeg ankommer torget, har solen gått ned og Harik Attar har stengt apoteket sitt. Jeg får komme til bunns i dette mysteriet i morgen.