Spilldagbok: Quest for Glory 2 – del 12

De magiske eventyrene i Shapeir fortsetter, og i dag får jeg utført ikke bare én, men to heltedåder.

Jeg jobber meg gjennom Sierras klassiske eventyr/rollespillhybrid Quest for Glory II: Trial by Fire, og har skrevet om det som har skjedd i en spilldagbok. Om du ikke har sjekket denne serien før, anbefaler jeg at du starter med å lese første del. Her er den forrige, i tilfelle du ikke fikk den med deg eller trenger å friske opp hukommelsen.

Jeg møter en takknemlig katta utenfor vertshuset.
Jeg møter en takknemlig katta utenfor vertshuset.

Om du vil spille Quest for Glory-spillene selv, finner du dem på GOG og Steam. Jeg spiller med samme helt som jeg brukte i originalspillet, men under importeringen skjedde det noe galt, slik at han ble klassifisert som en kampspesialist i stedet for en tyv. Det har gitt meg et lite problem, da tyven bruker kniver som våpen, og kampspesialisten bruker sverd. Det viser seg umulig å oppgradere fra kniver til sverd, ettersom smeden krever det gamle sverdet i innbytte.

Ny dag, nye utfordringer

Jeg har ingen tid å miste i dag – ute i ørkenen er et mystisk vesen låst inn i et bur, og gudene vet hvor lenge det kan overleve i den høye temperaturen. I går fikk jeg vite at apotekeren, Harik Attar, kan hjelpe meg med mysteriet, så etter å ha gaflet ned frokosten min, stikker jeg bort til ham og spør.

Han forklarer at han kan lage en «dispel potion», som vil fjerne effektene av magiske forvandlingsformularer. I og med at vesenet i ørkenen ikke virker naturlig, høres dette ut som en fornuftig løsning. Problemet er bare at Harik mangler to ingredienser. Den første av disse er fjæren til en griff. Siden griffen er en slags kombinasjon av to vesener (løve og ørn), sier Harik at fjæren vil fungere som en katalysator for endring. Jeg har jo allerede funnet en griff som ligger og snorker i redet sitt utenfor byen, så det å få tak i en fjær bør være grei skuring.

Det skal jo ikke være lett.
Det skal jo ikke være lett.

Den andre ingrediensen er en magisk frukt, som Harik kaller en «fruit of compassion». Denne frukten kan ikke plukkes, i stedet må treet som bærer den velge å gi den til meg. Hm, den var ny! Han vet bare om ett tre som muligens kan ha en slik frukt, og beskriver det treet jeg allerede har snakket med Aziza om. Men det bærer ikke frukt. Jeg får snakke med Aziza igjen.

Harik Attar forklarer også at trylledrikken trenger en ekstra ingrediens, nemlig hår fra den eller det som skal forvandles. Dette må plukkes og blandes i drikken like før den brukes, så det er et problem jeg sparer til senere. Til sist understreker han at jeg må få beistet til å drikke miksturen hans – litt mer komplisert enn da jeg brukte en lignende sak helt på tampen av mine eventyr i Spielburg, altså.

Jeg takker for informasjonen, og drar til Aziza igjen. Nå mener hun jeg har alle ingrediensene jeg trenger til å hjelpe treet, noe jeg ikke hadde sist. Her er det hun har å si:

Kortversjonen: Treet i ørkenen er altså ei jente, en healer som ble lurt ut i ødemarken og fanget av en gjeng banditter. Etter den første natten klarte hun å rømme, men de fulgte etter, og det var like før hun ble fanget da hun skrek ut etter hjelp. En djinn hørte ropet, og forvandlet henne til et tre.

Jepp, det har jeg fått med meg.
Jepp, det har jeg fått med meg.

Jeg kan ikke forvandle henne til et menneske igjen – Aziza mener det kun kan gjøres gjennom ekte kjærlighet, og det er visst ikke noe jeg kan tilby (ikke frekt i det hele tatt, Aziza!). Men jeg kan i det minste sørge for at hun får sjelen hennes tilbake, ved å gi henne tre gaver. Den første er lett – noe man vanligvis gir en som har vært i ørkenen lenge, og det høres jo ut som vann. Jeg har for så vidt allerede gitt vann til treet, men Aziza forklarer at gaven må gis samtidig som jeg forteller om meg selv og hva jeg har gjort, for å minne treet om hva det vil si å være menneske.

Den andre gaven må være et offer – noe jeg har fått gjennom store strabaser, for å hjelpe andre. Den må samtidig være nyttig for et tre. Ved en mystisk tilfeldighet plukket jeg opp noe slikt i går: da jeg overvant stein-elementalen ble den forvandlet til magisk jord, som jeg naturligvis tok med meg. Denne gaven må jeg gi samtidig som jeg forteller om hvordan jeg faktisk fikk fatt i den i utgangspunktet. Dette vil minne henne på hvorfor hun selv ønsket å bli en healer.

Den siste gaven er simpelthen at jeg må vise at jeg bryr meg, gjennom en kjærlig gest. Den må etterfølges av at jeg sier jentas navn, som er Julanar.

Kanskje jeg bare skal la den være i fred, da.
Kanskje jeg bare skal la den være i fred, da.

Jeg spør naturligvis også om vesenet i buret, men Aziza kan ikke hjelpe meg der. Buret er magisk, og beskytter mot magien hennes. Dermed takker jeg for meg, og går til eventyrerlauget der Rakeesh slapper av utenfor inngangsdøren. Jeg skal jo også treffe en griff i dag, så jeg spør ham om han vet noe som kan hjelpe. Han svarer at griffer er tøffe motstandere i kamp, men at de sjeldent angriper mennesker om ikke de provoseres. Jeg har vel nok liv på samvittigheten nå, så jeg skal prøve å unngå å provosere den.

Julanar

Dermed er det bare å hive seg ut i ørkenen på min mer eller mindre trofaste saurus, for å utføre dagens heltedåder. Den viktigste er å hjelpe Julanar – jeg mener, skulle jeg bli kverket før dagen er omme, er det jo hakket bedre å ha reddet sjelen til et uskyldig menneske enn å ha plukket opp en fjær – så jeg drar den veien først. På veien skremmes selvsagt saurusen av et monster, så jeg må fullføre turen til fots. Treet står akkurat som jeg forlot det, med en tydelig, kvinnelig form som strekker hendene desperat i været. Kunnskapen om Julanars siste øyeblikk får det til å gå kaldt nedover ryggen min i solsteiken.

Den første gaven til Julanar.
Den første gaven til Julanar.

Jeg finner frem en av vannsekkene mine, og dømmer den forsiktig ved treets røtter. Som før, forsvinner vannet raskt ned i den knusktørre sanden under treet. Jeg begynner nervøst å snakke om meg selv og hva jeg har gjort tidligere. Jeg forteller henne om Spielburg, og hvordan jeg hjalp dryaden i skogen der, og hvordan jeg kom til Shapeir sammen med mine nye venner. Så forteller jeg om alt jeg har gjort her, og om Aziza, Rakeesh og de andre jeg har blitt kjent med. Til slutt forklarer jeg at jeg har gitt henne vann i håp om at det kan slukke tørsten hennes.

Etter et lite øyeblikk i stillhet, skvetter jeg til. Treet begynner å bevege seg! Det vender seg langsomt mot meg, og jeg kan tydelig se konturene av et ansikt. Så blir det stille igjen. Hjertet mitt slår litt raskere nå.

Det neste jeg gjør er å møysommelig pakke den magiske jorden rundt røttene til treet. Den glitrer av ren energi mens jeg jobber. Deretter forteller jeg treet om møtene mine med elementalen, og hvor redd jeg ble da jeg oppdaget at angrepene mine ikke bet på den. Men jeg visste at jeg måtte ta knekken på den, for å beskytte mine nye venner i Shapeir. Deretter sier jeg at jeg nå har gitt henne denne jorden, for å minne henne om at det finnes magi i verden, og at andre fortsatt bryr seg om henne. Hjertet mitt hamrer i påvente av en reaksjon – og plutselig skjer det. Grønne blader spretter ut fra de tidligere døde grenene, og etter et kort øyeblikk ser treet like friskt ut som trærne i skogen i Spielburg.

Jeg tar mot til meg, for den siste biten er på en måte den vanskeligste. Jeg må gi henne en klem. I det jeg begynner å lene meg mot henne, er det som hun leser intensjonen min, og bøyer seg mot meg. Jeg legger armene mine rundt henne, og sier navnet hennes høyt. Det får det til å risle i bladene hennes, som om hun ble truffet av et lite vindpust. Jeg trekker meg lettet tilbake. Mens jeg står der, litt usikker på hva jeg skal gjøre videre, ser jeg at noe begynner å skje på en av grenene. Gradvis vokser det frem en frukt, som så slippes ned i armene mine. Aha, «fruit of compassion». Jeg hadde helt glemt den! Jeg plukker den ned, og takker Julanar for gaven.

Og så var det deg, da!
Og så var det deg, da!

Deretter blir jeg stående en stund. Det føles ikke riktig å bare dra nå. Hun er jo ikke blitt et menneske enda, og når jeg går, blir hun stående helt alene her ute i ødemarken. Jeg kjenner at det er mektig magi her, og vet at hun er trygg mot naturlige farer. Men det er likevel vemodig å skulle dra. Jaja. Aziza vet nok hva hun snakker om, og jeg kan bare håpe at noen andre fullfører jobben. Jeg sier farvel, og drar for å finne den andre ingrediensen jeg trenger.

Vel fremme ved griffens reir, har jeg allerede tenkt ut hva jeg skal gjøre. Jeg begynner med å kaste «calm»-formularet, for sikkerhets skyld. Så stiller jeg meg opp under steinhyllen, og kaster «levitate». Gradvis og i fullstendig stillhet løfter jeg meg opp til kanten av reiret, der jeg heldigvis ser flere fjær. Jeg plukker den nærmeste, mens jeg holder pusten for å ikke vekke det sovende dyret. Så slipper jeg meg langsomt ned igjen, og kaster «calm» en gang til. Phew! Det kommer jommen godt med å kunne litt magi. Jeg vender nesa tilbake mot byen, mens griffen snorker bak meg.

Al Scurva

Best å være forsiktig!
Best å være forsiktig!

Hos Harik Attar tar det ikke lang tid for ham å blande trylledrikken. Han gir meg faktisk tre stykker, og det uten å ta betalt for jobben! Jeg haster ut i ørkenen igjen, ridende på saurusen som hadde funnet tilbake til byporten mens jeg var på apoteket, og kommer snart frem til det mystiske buret.

Vesenet ser litt svakere ut enn sist. Jeg satser på at det er sultent, så jeg gir det forsiktig en matrasjon. Det setter umiddelbart tennene i gavepakken, som holder det opptatt en stund mens jeg sniker meg rundt buret slik at jeg står ved beistets bakpart. Så sniker jeg hånden min raskt inn i buret, og napper noen hår. Ikke uten at utysket merker det, riktignok, men siden det har begrenset bevegelsesfrihet rekker det ikke å gjøre noe før jeg har trukket hånden tilbake. Hårene blander jeg så i drikken, uten at jeg merker noen forandring med den. Jeg håper at det funker likevel, så jeg heller den forsiktig ut på gulvet i buret. Vesenet, som har stått i solsteiken i hele dag, begynner umiddelbart å drikke.

Reaksjonen lar ikke vente på seg!
Reaksjonen lar ikke vente på seg!

Det tar ikke lang tid før magien begynner å virke, og etter et virrvarr av bevegelser har det merkelige utysket blitt forvandlet til en mann. «Jeg vet ikke hvem du er eller hvorfor du har hjulpet meg,» sier han, «men du er en tulling om du forventer å bli belønnet for jobben!»

Hmrf!

Han introduserer seg uansett som Al Scurva, og sier at han er en trollmann som har vært assistent for mektige Ad Avis. Det var Ad Avis som forvandlet ham til et monster, og sendte ham her for å dø. Han er sikker på at den tidligere mesteren hans har fått med seg at jeg har blandet meg inn, så jeg kan forvente å bli holdt øye med fra nå av. Glimrende. Al Scurva er i det minste så storsinnet at han gir meg et råd: Jeg må ikke finne på å nærme meg Ad Avis uten en eller annen mektig form for beskyttelsesmagi, med mindre jeg er svært rask. Om han får muligheten til å bruke magi, vil han enten drepe meg umiddelbart, eller forvandle meg til et magisk dyr som ligner på sjelen min. Jeg liker ikke tanken på hva det sier om Al Scurva.

Okay.
Okay.

Deretter sier han at Ad Avis planlegger å utføre et forferdelig ritual «når månen står mellom skorpionhalen og dragetennene». Han vet ikke hva, men han planlegger å være langt, langt borte når det skjer, og råder meg til å følge hans eksempel. Enkelt for ham å si, han er jo ikke noen helt. Yrkesvalget mitt begrenser i grunnen mulighetene mine litt! Al Scurva bruker i alle fall sin egen magi for å teleportere seg bort – men før han forsvinner helt, takker han meg for maten og drikken. Jeg rekker ikke å svare.

Jaja, jeg drar i alle fall til Aziza, som også takker meg, denne gangen for at jeg hjalp Julanar. Aziza tror at denne Ad Avis er mannen som står bak den siste tidens utfordringer. Dermed vet jeg i alle fall hvem fienden min er! Så kommer jeg på at det var eremitten i ørkenen som fortalte meg om buret, så jeg drar til oasen hans for å høre om han har noe å si nå som oppgaven hans er løst. Som vanlig er han fint lite hjelpsom. På veien tilbake forsvinner solen ned bak fjellene, og natten faller på, like plutselig som vanlig her nede i ørkenen. Jeg er ikke i form til å slåss, så når jeg treffer en vandød ghul, løper jeg bare det jeg klarer. Etter en lang flukt, ender jeg opp hos Julanar, der jeg merker at jeg er trygg.

Dette går vi bare forbi i stillhet.
Dette går vi bare forbi i stillhet.

Jeg legger meg like godt bare til å sove langs fjellet bak henne, nær nok til at magien som beskytter henne forhåpentligvis også beskytter meg. Det passer egentlig litt fint, føler jeg, og jeg husker tilbake på nettene mine i Eranas hage i Spielburg-dalen. Dette stedet er ikke like behagelig, men sanden er myk, og det har vært en usedvanlig lang dag.

Blir jeg spist av et monster i løpet av natten? Og finner Ad Avis på noe nytt elementalkrøll i morgen? Vi får se!

Relaterte innlegg

En kommentar om “Spilldagbok: Quest for Glory 2 – del 12

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.