Tilbakeblikk: DuckTales: The Quest for Gold

Bli med Ole, Dole og Doffen på eventyr – ikke på NES, men på datamaskin.

Det er vel få av oss som vokste opp på åtti- og nittitallet som ikke husker den originale tegnefilmserien DuckTales. Her i Norge ble den sendt på TV3 under navnet Ole, Dole og Doffen på eventyr, med legendariske Harald Mæhle, Mari Maurstad og Anders Hatlo i noen av rollene. Den ikoniske tittelmelodien vil nok fortsatt bringe frem et aldri så lite smil hos de fleste som så serien da de var små, og det spørs kanskje om den nye versjonen blir husket like godt.

DuckTales fikk to lisensspill

Som seg hør og bør, fikk DuckTales et offisielt lisensspill – eller, rettere sagt, det fikk to. I dag er det primært konsollspillet som er mest kjent, et plattformspill fra Capcom der Onkel Skrue måtte hoppe og sprette gjennom sideskrollende nivåer satt til alt fra Amazonas-jungelen til Månen. Spillet regnes som en av de største tredjepartsklassikerne på NES, og det fikk også en populær nyversjon for ikke så alt for lenge siden.

Men om du vokste opp med datamaskin, er sjansene store for at du husker et helt annet DuckTales-spill. Et spill som strengt tatt et langt mer trofast mot originalserien enn Capcoms spill var, både visuelt og i utførelse, men som samtidig ikke helt fortjener det samme kvalitetsstempelet.

Spillet heter DuckTales: Quest for Gold, og kom i 1990 for PC, Amiga, Atari ST, Apple II og Commodore 64.

Som tatt fra TV-serien

Konseptet i DuckTales: Quest for Gold er skikkelig solid, ikke minst fordi det matcher ånden i TV-serien så godt. Det hele begynner med at Gulbrand Gråstein, erkerivalen til Onkel Skrue, kommer busende inn på kontoret til Skrue og utfordrer ham til duell. Det viser seg at det kjente bladet Dime Magazine skal kåre «årets and» om en måneds tid, og siden penger er alt som teller her i verden, gjør de det ved å se hvem som kan tjene mest i løpet av de neste 30 dagene. Gulbrand er overbevist om at han kan slå Skrue – og det er selvsagt din jobb å hindre at det skjer.

Merkelig nok virker det ikke som inntektene fra de enorme mengdene bedrifter de to kampendene utvilsomt eier teller med i denne konkurransen. I stedet må Skrue og Gulbrand reise verden rundt på jakt etter verdifulle skatter – ikke noe «it belongs in a museum!» her i gården, altså. Underveis vil både B-gjengen, Magica fra Tryll og det lokale dyrelivet skape trøbbel for Skrue, som i tillegg må forholde seg til at Gulbrand regelmessig grafser til seg skatter rett foran nebbet sitt.

I praksis betyr dette at DuckTales: Quest for Gold består av en samling minispill satt sammen i en åpen kampanjemodus. Det hele starter på kontoret ditt, der du kan velge mellom tre aktivitieter. Du kan ta en svømmetur i pengebingen, der det er en viss sjanse for å finne verdifulle mynter, eller du kan investere i ulike selskaper på aksjemarkedet. Men det du først bør gjøre, er å ta en titt på verdenskartet, der du får opp en hel bråte lokasjoner hvor du kan dra på skattejakt. Hver skatt er skjult bak et minispill, og disse er det fire av.

Du kan også, når som helst, svippe innom ei øy for å veie mengden gull du har tjent, og dermed se hvordan du ligger an i forhold til Gulbrand Gråstein. Når du gjør dette vil også pengene du har tjent lagres i banken, noe som kommer godt med i tilfelle en ulykke skulle inntreffe. Etter 30 dager veies de to konkurrentenes pengesekker én siste gang, og vinneren avgjøres.

Rotor McKvakk til tjeneste!

Uansett hvor du vil dra på skattejakt, må du fly dit. Skrue McDuck har selvsagt privatfly, slik som alle rikinger med respekt for seg selv. Men han er også en gnier, så han har ikke noe komfortabelt jetfly. I stedet har han en gammel dobbeltdekker.

Flyets pilot er Rotor McKvakk, en karakter som ble skapt for DuckTales-serien, og som generelt gjør en heller dårlig jobb med å få passasjerene sine trygt frem. Men det er ikke hans skyld, ettersom reisen – som fungerer som en sideskrollende sekvens der du skal komme deg fra venstre side av spillbrettet til høyre – stadig avbrytes av hindringer. Disse inkluderer tordenskyer, master man naturligvis ikke kan fly rundt, og hvaler som av en eller annen grunn spruter vannsøyler etter deg. I tillegg flyr B-gjengen rundt i varmluftsballonger fulle av hvitevarer og annet svineri, som de slipper ned fra kurven om du forsøker å fly under dem.

Som regel flyr du alene, og målet er bare å komme fra A til B uten å krasje i for mye tull på veien. Men av og til må du kappfly med Gulbrand Gråstein, som flyr ganske treigt, men til gjengjeld ikke plages av noen av hindringene. Krasj fører til at du taper tid på reparasjoner, og du vil også miste en viss del av pengene du har med deg.

Fra Swansylvania til Whatsamatterhorn

Selve skattejakten foregår altså i fire forskjellige minispill, og hvilket du får opp avhenger av hvor i verden du er. Novay eller Whatsamatterhorn vil alltid by på fjellklatring, Swansylvania vil alltid by på huleutforskning, og så videre.

Vi kan jo begynne med fjellklatringen. Her må Ole, Dole og Doffen prøve å komme seg til topps på ei fjellside, i det som fortoner seg som et enkelt og ganske langsomt plattformspill. Du klatrer fra fjellhylle til fjellhylle, og kan bruke huler for å ta snarveier (skjønt, dette kan være risikabelt, da noen «snarveier» tar deg ned igjen). For å nå ellers utilgjengelige avsatser kan du bruke et klatretau med krok – dette må kastes slik at det treffer avsatsen nøyaktig, noe som kan være ganske frustrerende i starten, men man blir flinkere med øvelse.

Fjellklatringen inkluderer også andre farer, slik som at Magica fra Tryll dukker opp fra ingensteds, og sender magiske stråler etter deg. Disse gjør at du mister fotfeste og faller. Skurker fra B-gjengen har også funnet veien opp på fjellet, der de skyter etter deg med sprettert (av alle ting). Dessuten må du unngå både steinras, hissige fjellgeiter og bjørner i hi. Ole, Dole og Doffen fungerer i praksis som tre liv, og først når alle tre har feilet, er spillet over.

Det neste minispillet er jungelutforsking, som byr på en annen plattformspill-variant. Moroa foregår i sideskrollende jungelmiljøer, der du hopper fra grein til grein eller slenge deg videre ved hjelp av lianer. Samtidig må du unngå flygende fugler og kokosnøtter som slippes ned fra tretaket av plagsomme apekatter. Dessuten må du finne måter å navigere deg forbi kvelerslanger og pantere, som ligger på greinene. Kvelerslangene er det ikke så mye å gjøre med (annet enn å unngå dem), men panterne kan du gå trygt forbi så lenge de sover. Bare pass på, slik at du ikke blir kattemat når de våkner igjen.

I bunnen av skjermen er det ei elv, og du kan spare litt tid ved å slippe deg ned på ryggen til svømmende flodhester og kjempeskilpadder som tilfeldigvis skal i samme retning som du. Men det er ikke direkte trygt, for de kan finne på å dykke – og du kan ikke svømme. Også her er det Ole, Dole og Doffen som er hovedpersonene, og de fungerer igjen som tre forskjellige liv.

Huleutforsking er en helt annen greie. Her må hele gjengen, med Skrue i sentrum, navigere seg gjennom labyrintaktige huler på jakt etter en skatt. Hvert rom i hula dekker en hel skjerm, med mulighet for utganger i hvert hjørne. Hovedfaren her er fallgruber, samt en hissig mumie på andejakt. På et lite minikart kan du se hvor du er i forhold til både mumien og skatten, men du kan ikke se fallgrubene. Disse vil imidlertid alltid befinne seg vegg i vegg med rom markert i grønt, så det er mulig å forsøke å planlegge ruten etter hvor det er minst sannsynlig å treffe på slike hindringer. Men du kan ikke bruke alt for mye tid på planleggingen, for mumien vandrer målrettet fra rom til rom, i din retning. På høyere vanskelighetsgrader viser minikartet mindre informasjon.

Til sist har vi fotografering av sjeldne dyr, der det er Nebby som sendes i aksjon. Denne delen av spillet fungerer som et enkelt skytegalleri, heldigvis med kamera i stedet for rifle. Du kan peke i tre forskjellige retninger på skjermen, og når det dukker opp et dyr der, kan du trykke på knappen for å ta bilde. DuckTales kom før både smarttelefoner og digitalkamera, og Nebby har kun pakket én filmrull, så hvert bilde teller. Enkelte dyr er verd mer enn andre (de fryktede rosa elefantene får du for eksempel mye penger for, mens vanlige elefanter ikke gir like mye klingende mynt i kassa), men siden du har en tidsfrist kan du ikke bare vente i evigheter på de perfekte fotomulighetene.

Ikke uten problemer

Alt dette høres bra ut på papiret, og som sagt: Konseptet matcher serien svært godt. Der Capcoms DuckTales-spill i bunn og grunn bare er et vanlig (om enn veldig godt) plattformspill med en unaturlig spretten Skrue i hovedrollen, er Quest for Gold et spill der det i større grad føles som du gjør mange av de tingene Skrue og gjengen vanligvis gjør i serien.

Men gjennomføringen er dessverre ikke like solid som konseptet. Problemene begynner allerede i flysekvensen, i alle fall om du velger å prøve deg på noe annet enn den letteste vanskelighetsgraden. Da står gjerne hindringene så tett at du ender opp med å sprette mellom dem som en pinball i en bumpersone, og det blir raskt veldig frustrerende. Spesielt siden spillet ofte registrerer kollisjoner bare du er i nærheten av noe, og dermed gjør presisjonsflyging ganske vanskelig.

De øvrige minispillene har også sine problemer, som seige kontroller, hakkete skrolling og tidvis litt for mye fokus på flaks. I tillegg virker det som utvalget nivåer er ganske lite, så du ender opp med å spille de samme banene om og om igjen. Ingen av minispillene er direkte dårlige, men når man fjerner de rosenrøde nostalgibrillene, er de ikke spesielt gode, heller. Litt ergerlig er det også at det ikke finnes noen lagremuligheter, men kampanjen varer heldigvis ikke i timesvis.

Forskjellige versjoner

Det kan være at hvor godt forhold du har til spillet avhenger av hvilken versjon du har spilt. MS-DOS-versjonen ser ganske fin ut, på tross av at grafikken er begrenset til 16-fargers EGA-modus, og teknisk sett fungerer den helt greit sammenlignet med hva andre spill gjorde på plattformen i 1990. Den støtter riktignok ikke lydkort, så i hvor stor grad du setter pris på musikken og lydeffektene er avhengig av hvor stor toleranse du har for pipelydene fra PC-en.

Amiga-versjonen har 32 farger og flere animerte sekvenser, samt digitaliserte lydeffekter (inkludert tale) og skikkelig musikk. Den kan installeres på harddisk, om du har en slik – hvis ikke, kan lastetidene mellom skjermene og minispillene bli ganske irriterende i lengden. Dessverre er den tekniske kvaliteten langt under hva man burde kunne forvente av et Amiga-spill, med mildt sagt forferdelig hakking i spesielt jungel- og fjellklatringssekvensene. I praksis er det imidlertid ikke noe kjempeproblem, ettersom flysekvensen er den eneste som krever raske reaksjoner, og den går glatt nok.

Sett i forhold til maskinvaren, er Commodore 64-versjonen langt mer imponerende. Spillet har fått noen forenklinger her og der, men det meste av innhold har overlevd overføringen til plattformen, og både grafikk og lyd fungerer godt – med noen skikkelig imponerende bilder. Ulempen er lastetidene, som er helt ekstreme, og du vil bruke mye mer tid på å vente enn du faktisk vil bruke på å spille. Det finnes visstnok en versjon som ble lansert på elektronisk «cartridge» i stedet for diskett, men jeg har aldri sett den. I disse dager kan du laste ned en uoffisiell «easyflash»-versjon uten lastetider, om du har utstyret til å spille den eller bruker emulator. Skal du prøve spillet på Commodore 64, er dette den eneste måten å gjøre det på uten å bli gal av ventetidene.

I tillegg kom spillet til Atari ST og Apple II – disse utgavene var nok mer populære i USA enn i Europa, og jeg har ikke testet dem. En mer omfattende sammenligning av spillets ulike versjoner konkluderer imidlertid med at Atari ST-versjonen kommer svært dårlig ut.

Jeg har valgt å primært legge inn bilder fra Amiga-versjonen i dette tilbakeblikket, men om du har lyst til å se noen tonn med bilder fra versjonene på Commodore 64 og MS-DOS, kan du sjekke en egen skjermbildeartikkel med bilder fra de ulike utgavene. Her er en liten forsmak:

Konklusjon

DuckTales: The Quest for Gold er langt fra like kjent som sin nesten-navnebror på NES, men jeg tipper likevel at det er et spill mange har gode minner fra. Det har sine problemer, og jeg vil ikke kalle det noen klassiker. Men det er til gjengjeld svært tro mot TV-serien det er basert på, og på tross av frustrerende elementer hadde jeg det faktisk ganske trivelig da jeg spilte det i forbindelse med dette tilbakeblikket. Dette er et greit spill å ta frem en gang av og til, og spille et par runder – skjønt, hvis du ikke har noe forhold til spillet fra barndommen, tror jeg det vil slite med å fange interessen.

Dessverre finnes det ikke noen lovlige metoder å skaffe seg en kopi av DuckTales: The Quest for Gold på, utover å kjøpe det brukt. Men PC-versjonen kan du faktisk spille på Archive.org (start med å trykke N når MS-DOS spør deg om du har joystick, og spill så med piltastene og space):