Den siste delen av middelaldereventyret Ken Follett’s The Pillars of the Earth er ute nå.
Ken Follett’s The Pillars of the Earth er et episodebasert eventyrspill basert på romanen The Pillars of the Earth. Spillet finner sted i middelalderen, i en periode engelskmennene kaller «the anarchy» på grunn av alt det politiske og militære kaoset som herjet landet på den tiden. Bakteppet for mye av handlingen er konstruksjonen av en ny katedral, og alle konfliktene denne bringer med seg.
Nå har den tredje og siste delen blitt lansert, og jeg tenkte det passet greit å bruke anledningen til å si noen ord om opplevelsen under ett. Jeg har allerede skrevet en større artikkel om hva jeg syntes om del én.
Valg og konsekvenser
The Pillars of the Earth er et eventyrspill i samme gate som Telltale-spillene og Life is Strange, men med håndtegnet, todimensjonal grafikk og pek-og-klikk-grensesnitt i stedet for 3D-grafikk og direkte kontroll. I likhet med disse spillene har det mindre fokus på gåter enn tradisjonelle eventyrspill, og mer fokus på karakterene i historien og forholdet mellom dem – samt valgene du tar underveis og konsekvensene av disse.
Det følger ikke boken til punkt og prikke, og det er mulig å ta valg som tar handlingen og skjebnene til ulike figurer i en helt annen retning enn i boken. Dette høres kanskje ut som helligbrøde, men vær klar over at Ken Follett har vært involvert i utviklingen – han spiller til og med en av figurene i den engelskspråklige versjonen. Jeg har imidlertid ikke lest boken selv, så jeg kan ikke si så mye om hvordan det vil oppleves for en som allerede kjenner historien.
Som sagt bruker spillet 2D-grafikk, og minner dermed litt mer om tradisjonelle nittitallseventyr enn de tidligere nevnte utgivelsene. Grafikken er smellvakker, med nydelige bakgrunner kombinert med tegneserieaktige figurer med mye sjel. Men det blir samtidig litt statisk, spesielt i mellomsekvensene og i samtalene. Ikke noe kjempeproblem, men jeg spilte den tredje episoden rett etter å ha spilt Life is Strange, og kontrasten mellom disse to spillene kunne knapt vært større.
Voksen handling
Handlingen er det imidlertid ingenting i veien med, og både dialogene og skuespillerprestasjonene er glimrende. Jeg var engasjert fra start til slutt, og hadde sterke følelser (av både positiv og negativ karakter) for de ulike figurene i spillet. Spillet har flere hovedpersoner, og veksler på hvem som styres underveis. Jeg liker at vi får god tid til å bli kjent med dem, i flere langsomme og rimelig atypiske sekvenser for spillmediet. Dette sikrer selvsagt også at det stikker litt ekstra når det går dårlig for dem.
Den tredje og siste delen gjorde riktignok en god del kraftige byks i tid (spillet foregår over flere tiår), og jeg fikk en viss følelse av at utviklerne hadde hastverk med å få avsluttet det hele. Man kan spekulere i om lave salgstall har ført til kutt, for jeg føler ikke del tre leverte alt det hendelsene i de tidligere delene la opp til. Men den knytter for så vidt opp alle de løse trådene, så den fungerer sånn sett greit.
Totalt tok det meg cirka 20 timer å spille gjennom hele greia, riktignok med forbehold om at jeg spilte deler av spillet to ganger for å utforske systemet med valg og konsekvenser (med andre ord, jeg var misfornøyd med utfallet av enkelte valg, og lastet inn en tidligere lagreposisjon…).
Alt i alt, er dette spillet skikkelig solide saker, og jeg har ikke noen problemer med å anbefale The Pillars of the Earth for alle som liker eventyrspill og historiedrevne spill generelt. Puristene innenfor eventyrsjangeren vil nok mislike at spillet nedprioriterer gåter, og de mer Telltale-vridde spillerne vil kanskje ha problemer med den litt statiske og langsomme naturen til The Pillars of the Earth. Men jeg tror begge grupper vil la seg bli trukket inn av handlingen, intrigene og de velskrevne figurene.
Spillet er ute på PC, Xbox One og PS4. Jeg har spilt PC-versjonen. Besøk det offisielle nettstedet for mer info. Merk at jeg har spilt en anmelderkopi som vi fikk gratis av utgiveren. Det var imidlertid ingen forventninger om at jeg skulle skrive mer enn de originale inntrykkene.