Inntrykk: Transport Fever

Hvis du ikke har fått med deg dette strategispillet enda, bør du definitivt ta en titt.

Jeg sitter her med fullt lommetørkle, tungt hode og vond kropp. Det er riktignok ikke transportfeber jeg har fått, men Transport Fever får meg i alle fall til å føle meg litt bedre. Dette Transport Tycoon-aktige strategispillet kom ut i 2016, men som seg hør og bør har jeg vært treig med å starte spillingen. Nå som jeg har kommet i gang, syntes jeg imidlertid at det er på sin plass med en liten anbefaling. Dette er nemlig et temmelig solid lite spill.

Transport Fever er oppfølgeren til Train Fever, og der Train Fever kun hadde tog og veitransport, har det «nye» spillet også fått fly og skip. Det er litt begrenset hva disse tilleggene faktisk tilfører i praksis, men de gjør spillet litt mer robust, og gir deg flere muligheter.

Ka-ching!

Som i de fleste spillene av denne typen, er altså målet å tjene seg søkkrik på transport av mennesker og varer. Du starter med to tomme hender og et lån på noen millioner dollar, på et landskap med en rekke små byer koblet sammen av veier. Ulike typer industri finner du også, men de produserer i utgangspunktet ikke noe. Så er det bare å speide etter muligheter. Kanskje to byer ligger såpass greit plassert at det er mulig å bygge en jernbanelinje mellom dem? Kanskje du har en bondegård og en matfabrikk rimelig nær hverandre, og muligheten til å sende det endelige produktet til en by? Eller kanskje kartet har ei fin elv som lar deg knytte flere byer sammen uten å faktisk bygge egen infrastruktur utover et par havner?

Uansett hva du velger, vil det få konsekvenser for spillets verden. Byer som knyttes opp mot transportnettverket ditt vil få flere innbyggere, og industri som faktisk får solgt det de produserer vil vokse og produsere mer i fremtiden. Dermed øker også mulighetene for inntjening.

Det er forresten fullt mulig å kombinere ulike transportmetoder. For passasjerer er det for eksempel veldig nyttig med busslinjer som tar folk til og fra togstasjonen, flyplassen eller havnen. For industri kan du for eksempel bruke lastebiler eller skip til en del av prosessen, og tog til en annen. Flere fabrikktyper mer enn én type råmateriale for å fungere, og det er slett ikke sikkert det er så greit å bygge jernbane til alle produsentene – spesielt siden disse banene ikke kan være så veldig bratte, og helst ikke så svingete, heller.

Mange muligheter

Sjansene er ganske små for at du ikke vet hvordan denne typen spill fungerer, så jeg skal ikke gå noe mer i detalj. Poenget er at du får muligheten til å bygge opp ganske så intrikate transportnettverk etter hvert, og at det er skikkelig tilfredsstillende å se hvordan ting begynner å fungere. Spillet starter i utgangspunktet i 1850, så mulighetene er ikke så voldsomt store i starten – hestekjerrer for veiene, små hjuldampere for elvene og damplokomotiver som ikke tåler synet av en bakke engang – men det blir snart bedre.

Dermed ender vi opp med et spill der du alltid har massevis av planer og prosjekter gående samtidig, og det alltid er noe å gjøre. Spesielt siden folk er mer enn villige til å bytte tog og buss underveis på reisene sine, noe som gjør at du kan få flere kunder på én del av nettverket ved å utvide det et annet sted. Samtidig er altså både verden og teknologien under utvikling, og løsninger som fungerte i 1850 fungerer veldig sjeldent like godt i 1950. Så selv uten de helt store planene, kan du alltid forbedre og optimalisere.

Når det er sagt, så merker jeg selv at motivasjonen for å spille videre på et kart synker når jeg først har koblet til det meste av byer til nettverket mitt, og det skjer typisk i den første halvdelen av nittenhundretallet om jeg starter i 1850. Når pengene renner inn og jeg ikke lenger har noen store prosjekter, så blir jeg gjerne bare sittende å se på at tiden går. Dette har nok mye med meg selv å gjøre; jeg er nok en spillertype som liker best å bygge nye ting, og ikke gjøre massive endringer og utvidelser på det jeg allerede har bygget.

I tillegg føler jeg meg gjerne litt overveldet når transportimperiet mitt har et tresifret antall ruter å holde styr på, og det begynner å bli på tide å oppgradere ting rundt forbi. Da kan det være vanskelig å vite hvor man faktisk skal begynne.

Heldigvis er det jo meg selv som avgjør når jeg føler meg ferdig med et brett. Der jeg i Civilization, for eksempel, ofte føler meg tvunget til å jobbe meg gjennom den siste og ofte småkjedelige halvdelen av en runde for å vinne, er det her mye enklere å bare si at «nei, nå har jeg spilt nok på dette kartet», og starte på nytt. Og da er det selvsagt heller ikke nødvendig å begynne i 1850, så det er ikke slik at man alltid må starte med de samme, gamle togene.

Bedre enn originalen

Det originale Train Fever var i utgangspunktet et underholdende og vanedannende spill, som slet med et tidvis frustrerende grensesnitt og flere andre problemer. Det var et spill jeg klokket inn et stort antall timer i, og hadde veldig lyst til å anbefale, men ikke uten til dels store forbehold. Disse er heldigvis stort sett borte nå.

Transport Fever har mange forbedringer i forhold til forgjengeren. Grensesnittet er generelt mye mer hjelpsomt, så det å bygge toglinjer er langt mindre problematisk enn i originalen (selv om systemet noen ganger insisterer på å misforstå hva du prøver å gjøre). Oppgradering og erstatning av gamle kjøretøy kan også automatiseres, og man kan dessuten erstatte alle kjøretøyene på en linje med ett enkelt knappetrykk, om man har de nødvendige pengene. Skjønt jeg skulle likt å få muligheten til å modifisere tog uten å faktisk kjøpe helt nye – å gi alle togene på samme linje én ekstra vogn, for eksempel.

Originalen fikk etter hvert muligheten til å velge mellom amerikansk og europeisk terreng, og medfølgende transportmetoder. Dette er videreført i Transport Fever, noe som i utgangspunktet er kult. Jeg skulle riktignok ønsket meg litt flere kjøretøyer å velge mellom – alt i alt har jo antallet tilgjengelige kjøretøyer økt siden sist, men man merker ikke så mye til akkurat dette når de må fordeles på to forskjellige kontinenter. Man kan riktignok skreddersy slik at alle kjøretøyene blir tilgjengelige, men da mister man muligheten til å tjene «achievements».

Det er også noen litt merkelige greier her; jeg kan for eksempel kjøpe damplokomotivet Flying Scotsman fra 1920, og det kan gå i 120 kilometer i timen. Men de første vognene som kan gå så fort kommer først i 1935, så det går i praksis ti år fra jeg har fått tilgang på lokomotivet til det faktisk kan gjøre reell nytte for seg. Samme med Mallard-lokomotivet, som kommer i 1935 og kan gå i 145 kilometer i timen.

Først i 1962 kommer det vogner som kan gå nesten like fort (140 kilometer i timen), så dette lokomotivet er jo i praksis helt ubrukelig med mindre man av prinsipp nekter å bruke noe annet enn dampdrevne tog. Noe som jo for så vidt er et prinsipp jeg godt kan stille meg bak.

Mer varierte miljøer, takk!

Jeg syntes også at nå som det er mulig å bruke skip og fly, er det litt synd at kartene som genereres er så ensformige. For all del, vi kan få noen artige og utfordrende landskaper, men det hadde for eksempel vært gøy å spille på øygrupper, eller kart med store innsjøer, slik at du i større grad var nødt til å bruke noe annet enn tog og biler. Skipene er stort sett ikke så supernyttige når det bare er én fornuftig elv per kart, og flyene kommer såpass sent inn i spill at du antakeligvis har koblet alle byene til et rimelig effektivt jernbanenettverk før de faktisk begynner å gjøre god nytte for seg.

Selv de største kartene er dessuten litt mindre enn jeg egentlig hadde håpet – det er utvilsomt på grunn av ytelsesproblemer, som spillet dessverre har litt av enda. Jeg har ikke noen store problemer med dette selv, utover at lagrede spill tar ekstremt lang tid å laste inn etter hvert (når man først har gjort det én gang, går det heldigvis mye raskere neste gangen – selv om man går ut av spillet og inn igjen). Utviklerne lover en kraftig forbedring på ytelsesområdet, i den neste oppdateringen.

Transport Tycoon-veteraner vil nok også irritere seg litt over at Transport Fever, på samme måte som overraskende mange av de nye spillene i sjangeren, er et rent solospill. Du har verken datastyrte eller menneskelige konkurrenter å engste deg over, og de delene av kartet du ikke har koblet opp mot nettverket ditt står i praksis helt stille og venter på at du skal komme over for å lage liv. Jeg syntes dette er helt greit, fordi jeg liker å fokusere på byggingen og spiller disse spillene litt som jeg spiller SimCity og Cities: Skylines – men jeg vet at konkurranseaspektet er noe mange vil savne.

Konklusjon

Transport Fever har ligget alt for lenge på Steam-kontoen min uten å bli spilt, og jeg er glad for at jeg endelig fikk kommet i gang. Det har vist seg å være en veldig vanedannende affære, og et betydelig bedre produkt enn Train Fever. Skjønt, de nye transportmulighetene man får påvirker ikke spillet i noen voldsomt stor grad, litt fordi landskapene som skapes av spillet generelt virker tilrettelagt veier og jernbane. Alt i alt har jeg uansett hatt en veldig hyggelig tid med dette spillet.

Jeg bør nok påpeke at jeg ikke har testet nyere spill i sjangeren, som Mashinky og Railway Empire. Førstnevnte ser jo veldig kult ut, sistnevnte hadde ikke Kristian så voldsomt stor sans for da han spilte det. Jeg har også til gode å dykke ned i modifikasjonene for spillet, som det er mange av på Steam. Der koster Transport Fever ganske så rimelige 240 kroner (og jeg tipper du kan komme unna med langt mindre om du venter på neste salg, all den tid det har vært ute en god stund allerede).