Tilbakeblikk: King’s Quest II: Romancing the Throne

Kong Graham reiser på jakt etter en kjæreste i King’s Quest-seriens andre spill.

Året er 1984, og Sierra står klare til å lansere sin største hit noensinne: Det grensesprengende eventyrspillet King’s Quest. Takket være støtte fra IBM har den California-baserte spillutgiveren gått fra konkursens rand til å stå bak spillet alle snakker om – og ikke bare det: Nå hadde de etablert en teknologiplattform med en avansert spillmotor, omfattende utviklerverktøy og et spesialdesignet skriptspråk som de kunne bruke om og om igjen. Og det kom de til å gjøre til gangs.

Spillboksen (dette er versjonen som ble lansert for MS-DOS i 1987).
Spillboksen (dette er versjonen som ble lansert for MS-DOS i 1987).

Frem til lanseringen av King’s Quest hadde ikke selskapets ledende spilldesigner, Roberta Williams, laget noen oppfølgere. Faktisk hadde spillene hennes generelt hatt vidt forskjellige temaer – fra Hitchcock-inspirerte mordmysterier via fantasy til science fiction – fordi, som hun selv sa, «det ville vært kjedelig om alle spillene handlet om det samme.» Men det tok ikke lang tid fra arbeidet på King’s Quest var ferdig til hun tok fatt på fortsettelsen. Den skulle være større og mer omfattende, og inkludere mange av ideene hun ikke hadde fått plass til i eneren.

Resultatet var King’s Quest II: Romancing the Throne, som ble lansert på markedet i mai 1985. Der ble det nok en stor suksess, og sementerte på den måten King’s Quest-seriens som Sierras viktigste merkevare. Men som spill er det ikke helt uten svakheter.

Oppfølger eller ekspansjon?

På overflaten virker King’s Quest II egentlig bare som mer av det samme. Det fungerer litt som en frittstående ekspansjon for originalen, der Roberta Williams tilsynelatende bare har slengt inn alle eventyr- og mytologireferansene hun ikke fikk plass til den første gangen. Så vi har Rødhette og Ulven, Grev Dracula og Kong Neptun i ett og samme spill, der du også finner en magisk lampe med en ånd som oppfyller ønsker, kan ta en båttur med en skjelettaktig fergemann og må unngå å bli middag for ei heks på sopelime.

Slik fungerer King’s Quest II:

I likhet med originalen, er King’s Quest II et grafisk eventyrspill der du styrer en figur (i dette tilfellet, Kong Graham fra fantasilandet Daventry) rundt i grafiske miljøer ved hjelp av piltastene.

Når du vil ha ham til å gjøre noe, skriver du inn tekstkommandoer som GET LAMP, LOOK HOUSE og OPEN DOOR. Om det du skriver forstås av spillet, ser du resultatene på skjermen.

Underveis må du løse ulike gåter, og får poeng basert på fremskritt du gjør i spillet.

Som i originalen er de fleste stedene i spillet spredd tilfeldig utover et åpent kart, der det strengt tatt ikke er gjort noe for å få verden til å virke troverdig. Dracula er nabo med bestemor fra Rødhette og Ulven, et katolsk kloster og den koselige antikvitetsbutikken til ei gammel dame – som nesten aldri er åpen, kanskje fordi kundegrunnlaget i denne delen av verden etter alt å dømme er rimelig begrenset (med mindre Dracula bruker veldig mye penger på antikviteter).

Handlingen er heller ikke direkte avansert. I originalen var målet å finne tre skatter, og denne gangen bruker du det meste av tiden på å finne tre nøkler i stedet. Poenget med det hele er å finne seg ei dame – Kong Graham er ensom, og bruker det magiske speilet sitt for å speide etter potensielle partnere i andre land. Slik finner han ei prinsesse fanget i et tårn i det fjerne landet Kolyma, og det er kjærlighet ved første sniktitt. Siden han nå er konge og sikkert har en rekke riddere og soldater under sin kommando, velger han å … vel, reise avsted på egenhånd for å redde henne.

Det kommer neppe som noen overraskelse at redningsaksjonen ender med et kyss, umiddelbart fulgt av et bryllup. Det er slikt man kanskje ville rynket på nesen av i dag, men i et spill der alt er klisjeer, er det liten vits i å klage på akkurat denne.

Heldigvis har King’s Quest II også arvet mye av sjarmen til originalen, og selv om det egentlig er veldig teit, er det også ganske koselig. Roberta Williams’ sammensurium av eventyr og mytologi fungerer på et vis, og i 2018 er det nesten noe frigjørende over hvor ukomplisert og naivt alt er.

Så enkelt kan det være.
Så enkelt kan det være.

Mange forbedringer

Det er også viktig å understreke at King’s Quest II på mange måter representerer et kraftig skritt fremover for serien.

Det er lagt mye arbeid i grafikken.
Det er lagt mye arbeid i grafikken.

Det første man legger merke til er grafikken – spillet har kanskje ikke så voldsomt mange tekniske forbedringer, men kunstnerisk er det langt, langt bedre enn originalen. De gamle «barnetegningene» er byttet ut med detaljerte og ofte svært flotte skjermer, som får overraskende mye ut av den ekstremt lave oppløsningen.

I tillegg er grafikken og miljøene langt mer varierte denne gangen, med alt fra fargerike undervannsscener til en merkelig, psykedelisk verden der fjellet er blått og himmelen er oransje. Like imponerende er det at mange av spillets mest forseggjorte skjermer kun besøkes en eller to ganger, i unike og ofte skriptede sekvenser som må ha vært en fryd å oppleve for spillere vant med enkle teksteventyr.

Lyden har også blitt oppgradert noe – joda, alt er fortsatt basert på pipelyder, men spillet har hele 16 forskjellige komposisjoner som akkompagnerer ulike områder og hendelser, og vi får høre Al Lowe-skapte pipeversjoner av alt fra Greensleeves til Michael Jacksons Thriller. Selv om det er langt igjen før vi kan begynne å snakke om filmatiske og dynamiske lydspor, gjør King’s Quest II det ganske tydelig hvor Sierra og eventyrspillsjangeren forøvrig er på vei.

Mer historiedrevet

Graham møter sin skjebne – bilde for bilde.
Graham møter sin skjebne – bilde for bilde.

Vi ser også en utvikling av selve spilldesignet. Der originalen i stor grad lot deg surre rundt og løse spillets oppgaver i den rekkefølgen du selv ønsket, er oppfølgeren en mer lineær opplevelse. De tre nøklene må finnes i riktig rekkefølge, og nye hendelser låses opp i ulike deler av verden ettersom du kommer videre. Man får i større grad en følelse av å oppleve en slags historie her, selv om det går på bekostning av frihetsfølelsen fra originalen.

I tillegg har tekstgrensesnittet blitt langt bedre – spillet forstår mange flere kommandoer, og gir deg langt oftere fornuftige tilbakemeldinger når du prøver på ulike ting enn originalen gjorde. Det har også fått en generisk «se rundt deg»-kommando, som gir en kjapp, tekstbasert beskrivelse av stedet du befinner deg, og ofte gir visse hint om hva du bør se etter i omgivelsene dine. Slik sett er King’s Quest II et par hakk mer spillervennlig enn originalen var.

Dette gjelder imidlertid ikke alle aspekter av spillet, og på noen områder er det direkte urettferdig. For eksempel vil du komme over ei gammel bro, som du kan krysse nøyaktig syv ganger. Den åttende gangen du prøver, vil broa kollapse, og du vil falle til din død.

Veeeeldig morsomt.
Veeeeldig morsomt.

Problemet er er at den også krysses nøyaktig syv ganger, så hvis du skulle finne på å gå over broa et par ganger for mye – for eksempel fordi du glemmer å gjøre noe på den ene siden eller sitter fast og vil gå gjennom alle lokasjonene i spillet igjen for å se om du har oversett noe – så vil spillet være umulig å fullføre.

Dermed kan det godt gå mange timer med spilling fra du gjør den fatale feilen til du faktisk oppdager konsekvensene og (antakeligvis) må starte på nytt. Den første gangen du krysser broa får du riktignok en beskjed om at den føles ustødig, men en ny spiller vil ikke nødvendigvis vite om dette bare er en beskjed lagt inn for å skape litt spenning, eller et genuint hint. Sannsynligvis vil den glemmes kjapt, ettersom broa tross alt ikke faller sammen.

Grahams gå-animasjon.
Grahams gå-animasjon.

Hva skjer med bestemor og ulven?

King’s Quest II har også noen andre ganske rare situasjoner – for eksempel er det helt tilfeldig om det er bestemor eller ulven du treffer når du går inn i huset hennes. Hvis det er ulven, så vil han prøve å spise deg. Da må du rømme ut av huset og gå inn igjen, for å se om han har blitt erstattet med bestemor – gjerne mange ganger.

Ah, dette er bestemor. Da er det trygt.
Ah, dette er bestemor. Da er det trygt.

En normal spiller som opplever dette et par-tre ganger vil sannsynligvis anta at ulven har spist bestemor – i stedet for å tjuvlåne senga hennes når hun er på do, eller hva det nå egentlig er som skjer her – og tenke seg at løsningen her involverer å finne noe som kan kverke ulven i stedet for å bare prøve å gå inn i huset gang på gang til rett person ligger i senga.

Ting som dette gjør at man helst bør spille King’s Quest II med løsningen tilgjengelig, slik at man unngår å havne i blindgater eller bli lurt av merkelige designvalg. Flesteparten av gåtene er egentlig ganske enkle, og noen byr på alternative løsninger som riktignok ikke gir deg like mye poeng, men lar deg fullføre spillet likevel. Dessuten er det ikke så voldsomt mange tilfeldige måter å dø på, og Williams roet heldigvis ned de superfrustrerende trappe- og klatresekvensene fra originalen. Så hvis du er klar over de verste designsyndene, kan King’s Quest II faktisk være en trivelig opplevelse i 2018.

Det er samtidig ikke et spill jeg vil klassifisere som noen klassiker. Det representerer som sagt et skritt fremover for Roberta Williams og King’s Quest-serien, og det er åpenbart også en langt mer påkostet affære enn originalen, laget av et utviklerteam som nå har blitt komfortable med teknologien de jobber med.

Graham møter Kong Neptun.
Graham møter Kong Neptun.

Men der alle klisjeene, de enkle og til dels urettferdige gåtene og det allerede da ganske foreldede skattejaktkonseptet var lettere å forsvare i det revolusjonerende første spillet, er de litt vanskeligere å forsvare i et spill som egentlig mest av alt føles som en forseggjort ekspansjonspakke.

Spill det sammen med originalen

I likhet med originalen, er King’s Quest II et kort spill etter dagens standard. Det har et par-tre nøtter som helt sikkert tok ukevis å knekke for åttitallets spillere (med mindre de ringte til Sierras offisielle hjelpetelefon), men i dag har vi jo internett for slike tilfeller. Siden vanskelighetsgraden kommer fra luguber spilldesign, syntes i alle fall ikke jeg det er noen skam i å sjekke løsningen på nettet, og i så fall kan du se frem til tre-fire timer med spilling før eventyret er over. Det er ikke noen direkte minneverdige timer, men de er trivelige.

Det originale King’s Quest er i mine øyne et obligatorisk spill for alle med interesse for spillhistorie, og når du først har spilt den, kan altså godt hoppe rett på toeren. Spesielt siden de uansett selges i samme pakke, både på GOG og Steam.

  • Jeg har tatt alt av bildemateriale for denne saken selv. Hvis du har lyst til å se flere bilder fra King’s Quest II, kan du sjekke skjermbildegalleriet.

Relaterte innlegg

En kommentar om “Tilbakeblikk: King’s Quest II: Romancing the Throne

  1. Herlig tilbakeblikk! Jeg kom aldri spesielt langt i dette spillet, som med de fleste av de andre EGA-Quest-spillene. De gjorde meg stort sett sinna pga det blodig urettferdige spilldesignet.

    «Romancing the Throne» høres forøvrig ut som noe som kunne vært tittelen på et nytt Mass Effect-spill.

Legg inn en kommentar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.