Wild Wheels fra 1990 er overraskende likt den moderne flerspillersuksessen.
Det er litt artig å se tilbake på min nyhetspost om lanseringen av Rocket League sommeren 2015. På det tidspunktet var det lite som indikerte at spillet kom til å ta av slik det gjorde, og jeg behandlet det som et hvert annet nisjespill jeg syntes virker spennende nok til å fortjene litt oppmerksomhet. Fotball med rakettbiler er jo tross alt et temmelig kult konsept!
Men det er selvsagt ikke et nytt konsept. Rocket League var i seg selv en oppfølger til et spill ved navn Supersonic Acrobatic Rocket-Powered Battle-Cars, og vi finner det igjen i flere andre spill som har blitt lansert i årenes løp. Faktisk er er første eksempelet på «fotball, men med biler» over 40 år gammelt, skjønt det superenkle arkadespillet Car Polo fra 1977 minner strengt tatt ikke så voldsomt mye om 3D-bonanzaen Rocket League.
Wild Wheels
Det gjør imidlertid Wild Wheels, et spill jeg tipper du aldri har hørt om. Wild Wheels kom ut for MS-DOS, Atari ST og Amiga i 1990, til relativt liten fanfare. I datidens spillblader fikk det for det meste karakterer midt på treet, og i dag er spillet stort sett glemt. Dette er strengt tatt ikke helt ufortjent, og det skal nok godt gjøres å finne særlig mange som har Wild Wheels som et av favorittspillene sine. Vi har nemlig ikke med noen ukjent perle eller glemt klassiker å gjøre her. Wild Wheels er et helt greit spill, og ikke så voldsomt mye mer enn det.
Men konseptet er altså ganske artig. Wild Wheels er i bunn og grunn Rocket League, bare med mye enklere grafikk og mer begrensede muligheter. To lag med fem biler hver møtes til dyst på en arena, der målet er å få en svær ball inn i motstanderens mål og helst unngå at motstanderen får den inn i ditt mål. Underveis kan du aktivere ulike bonuser og våpen, samtidig som du fra tid til annen får flere baller på banen, isglatt veibane, og så videre. Spillet er over etter en viss periode, eller når alle bilene på et av lagene har blitt ødelagt.
Wild Wheels har en hel bråte ulike kjøretøyer å velge mellom, skjønt om du spiller i enspillermodus vil det ta deg ganske lang tid å låse dem opp. Bilene har ulike egenskaper – noen er raske, andre er tungt pansrede, andre igjen har bedre veigrep, og så videre – og de ser i tillegg veldig kule ut. Jeg blir faktisk aldri helt lei av denne skjermen:
Bilene er faktisk et høydepunkt i selve spillet også. Arenaen er laget i full 3D, og er generelt så detaljert som man forventer av et 3D-spill fra 1990. Bilene er imidlertid sirlig detaljerte, todimensjonale «sprites» som er tegnet i ulike vinkler for på den måten å gi en slags illusjon av at de er tredimensjonale. Spillet fungerer sånn sett litt som det originale Mario Kart, eller Wing Commander for den saks skyld. Å bruke todimensjonale figurer for bilene og ballen har ikke bare den effekten at det ser ganske bra ut (datidens grafikkmuligheter tatt i betraktning), men det sikrer også at det hele går glatt selv når det skjer mye på skjermen samtidig.
Knotete kontroller
Samtidig er nok teknikken med på å bygge opp under en av spillets svakheter, nemlig kontrollene. Kameraet peker alltid i samme retning uavhengig av hvor du er på vei – kjører du i retning av motstanderens mål ser du bilen bakfra og kameraet følger den fremover, men kjører du i retning eget mål ser du bilen forfra mens kameraet «rygger». Det er ikke alltid like oversiktlig, og siden bilen kun kan kjøre i åtte retninger (samtidig som den trenger tid til å snu når du endrer retning) blir det ofte vanskeligere enn det burde være å faktisk få den til å kjøre dit du vil.
Før du blir vant med systemet må du forvente å stadig kjøre forbi ballen når du egentlig prøver å treffe den, for eksempel.
For min egen del, betydde dette at den første halvtimen sammen med Wild Wheels ble en svært frustrerende affære. Jeg slet med å få tak i ballen, og da jeg gjorde det var det vanskelig å få bilen dit jeg ville. Heldigvis ble jeg vant med kontrollene og kameraet etter hvert, og syntes faktisk spillet ble ganske artig. Men jeg kom aldri til noe punkt der jeg følte at kontrollene virkelig satt som støpt.
Spillet har også muligheten for å gå over i todimensjonalt fugleperspektiv, og artig nok mente spillbladet The One at det var denne modusen som var best. Det er mulig de hadde rett i det, for her får man i alle fall et overblikk som mangler med det normale kameraet. Men det blir også litt trist med de knøttsmå bilene, og spillet mister alt av sjarm når man bruker denne vinkelen.
Elendige dataspillere
Det gjør ikke saken noe bedre at den kunstige intelligensen er så elendig. Jeg har aldri opplevd at medspillerne mine har gjort reell nytte for seg – de har aldri scoret ett eneste mål på egenhånd, og om du forventer at dette faktisk skal være et lagspill, med pasninger og så videre, så blir du nok kraftig skuffet. Den eneste funksjonen de har er å krasje i motstanderne, men de krasjer like ofte i deg, så nytteverdien her er begrenset.
Motspillerne har langt større målteft enn lagkameratene dine, men i praksis betyr dette bare at med en gang en av dem har fått tak i ballen, så kjører han i rett linje mot målet ditt. De er like elendige som dine egne spillere til å faktisk få tak i ballen, og lagspill driver de ikke med. Det de er aller flinkest til er å utslette seg selv, slik at du ender opp med å vinne selv når du ligger under med mange mål.
Det skal riktignok sies at Wild Wheels inkluderer muligheten for flerspiller via nullmodemkabel, noe som var ganske uvanlig på denne tiden. Dette betyr teoretisk at man kan koble sammen to maskiner og spille mot hverandre, og på den måten få litt dugelig motstand. Jeg kan faktisk se for meg at Wild Wheels fungerer ganske greit i flerspillermodus, såfremt den tekniske løsningen sitter.
Det fungerer, tross alt
Wild Wheels er altså ikke noen klassiker, men noen katastrofe er det heller ikke. Jeg sliter kanskje å finne noe å skryte av her, men etter en periode med tilvenning hadde jeg det altså litt artig med spillet. Det var nok rett og slett litt for ambisiøst for teknologien – hadde det vært et fullstendig tredimensjonalt spill med dynamisk kamera og biler som ikke var låst til åtte retninger, så kan en se for seg at det ville fungert langt bedre.
Så Wild Wheels hadde antakeligvis oddsene mot seg fra begynnelsen av. Heller ikke Street Racer, som hadde et fotballminispill noen år senere, klarte å treffe spikeren helt på hodet, og det er kanskje ikke for ingenting at vi måtte godt forbi tusenårsskiftet før dette kule spillkonseptet faktisk fikk et like kult spill. Likevel må man beundre utviklere som satset på slike konsepter.
Her kan du se meg spille Wild Wheels på emulator:
