Tilbakeblikk: Lemmings

Lemmings er en av spillhistoriens største klassikere. Har du klart å redde alle småtrollene?

Husker du Lemmings? Hvis du noensinne har spilt det, er svaret garantert ja – det er ikke et spill som lar seg glemme så lett. Og hvis du ikke har spilt det, er sjansene likevel rimelig store for at du i det minste har hørt om den skotske spillklassikeren. Men er spillet gøy også i 2019?

Hvis de andre hoppet utfor et stup…

Et av de første brettene i Lemmings. Her trenger du bare å gi hver søtnos sin egen paraply.
Et av de første brettene i Lemmings. Her trenger du bare å gi hver søtnos sin egen paraply.

Lemmings er et actionfylt hjernetrimspill som ble lansert i 1991 av Psygnosis, og i stor grad utviklet av et studio som en håndfull år senere kom til å få navnet Rockstar North og bli kjent for helt andre ting. Spillet bygger på den populære myten om at lemen har en lei tendens til å ta kollektivt selvmord ved å hive seg utfor stup, fordi de ikke har vett nok til å snu hvis det skulle befinne seg et i veien. I Lemmings har de blitt forvandlet til søte småtroll som marsjerer rett frem, samme hva de støter på, og du må redde dem fra de mange farene spillets varierte miljøer disker opp.

Individuelle brett kan ha opp til hundre små lemen-skapninger, som kommer ut fra en eller flere innganger én og én, for så å vandre mot høyre. Støter de på noe som hindrer dem i å gå videre, vil de snu. Støter de på noe farlig – et stup, en lavasjø eller en av mange feller, for eksempel – vil de vandre rett inn i døden. Dermed er poenget å lede småkrypene til målet, som befinner seg et annet sted på brettet, helst uten å miste for mange på veien.

Her er det gravere du må bruke.
Her er det gravere du må bruke.

Dette gjøres ved å gi individuelle småtroll ulike oppgaver og egenskaper. Du kan for eksempel få dem til å bygge korte broer, eller grave horisontalt, diagonalt eller vertikalt gjennom landskapet. Du kan også bestemme at utvalgte lemen skal ha evnen til å klatre, utstyre dem med paraplyer slik at de ikke dør når de faller utfor høye stup, eller gi dem ordre om å være stoppere som hindrer andre i å passere dem.

Det er til og med mulig å gi dem ordre om å sprenge seg selv (og landskapet rundt dem) i luften, utvilsomt inspirert av en annen lemenrelatert myte – nemlig den om at de i utgangspunktet så søte smågnagerne kan bli så rasende at de rett og slett sprekker.

Her er de syv første brettene i spillet, som gradvis introduserer de individuelle egenskapene:

Det blir raskt vanskelig!

Den eneste måten å gi opp et nivå på, er ved å sprenge alle gjenlevende lemen i luften.
Den eneste måten å gi opp et nivå på, er ved å sprenge alle gjenlevende lemen i luften.

I utgangspunktet er Lemmings altså rimelig enkelt, og en av spillets største styrker er nettopp det at grunnkonseptet er så lett å sette seg inn i. Men det tar ikke så veldig lang tid før miljøene begynner å bli svært intrikate, og mulighetene til å dele ut forskjellige egenskaper og jobber begynner å begrenses. I stedet for tjue brobyggere får du kanskje bare to – hva nå? Hva gjør du når lemenflokken er på vei utfor et stup, og du ikke har en eneste stopper å bruke? Hvordan skal de komme seg forbi et fjell når du ikke kan grave?

Tidsfrister må du også forholde deg til, og skal spillet virkelig stresse deg, så skrur det opp småkrypenes inngangsfrekvens til det maksimale. Dessuten stilles det strengere og strengere krav til hvor mange lemen som må overleve et gitt brett. Dette gjør det for eksempel vanskeligere å bruke stoppere, som utgangspunktet ikke kan bli normale lemen igjen etter at de har fått stopperjobben. Den eneste måten å få et lemen til å stoppe å gjøre noe på, er nemlig å gi det en ny og annerledes ordre, og stoppere godtar ikke nye ordre i det hele tatt.

Men det finnes som regel råd likevel, og jo lenger du kommer, jo flinkere blir du til å bruke spillets mange små finurligheter til din fordel. Småting du i starten bare så vidt legger merke til blir livsviktige verktøy når du i større og større grad presses til å utvide den mentale verktøykassen din.

Tre innganger, mens målet er i midten. Hm!
Tre innganger, mens målet er i midten. Hm!

En skamplett i spillhistorien min

Lemmings har lenge vært en av skamplettene i spill-livet mitt. Jeg elsket det helt siden jeg fikk fatt i en piratkopi av Amiga-versjonen tidlig på nittitallet (senere har jeg selvsagt kjøpt originalen), men selv om jeg sikkert har spilt det i et tresifret antall timer totalt, har jeg faktisk aldri klart å fullføre det. Jeg har ikke vært i nærheten engang, og stort sett har det sagt stopp omtrent halvveis inn i spillet. Mot slutten av det andre settet med nivåer, for å være nøyaktig.

Da jeg fikk en merkelig trang til å spille Lemmings en fredagskveld for noen uker siden, trodde jeg at jeg kom til å gi meg ganske raskt. De første 10-20 nivåene i spillet kan jeg sånn cirka utenat, og dermed passet de ganske godt å spille i den formen man gjerne kan være i utover fredagskvelden, men derfra stiger vanskelighetsgraden raskt. Jeg husker ikke helt hvor langt jeg kom akkurat den kvelden, men spillingen ga mersmak. Så jeg endte opp med å spille videre dagen etter. Og dagen etter den igjen. Og plutselig hadde jeg passert det punktet der jeg husket brettene fra før.

Hit, men ikke lenger. Ingen flere brobyggere.
Hit, men ikke lenger. Ingen flere brobyggere.

For å gjøre en lang historie kort, endte jeg opp med å gjøre det jeg aldri har klart tidligere – å fullføre Lemmings. Riktignok jukset jeg på slutten, da jeg spilte på emulator og kunne «lagre» spillet underveis. Men størsteparten av de 120 brettene i spillet klarte jeg på ærlig vis, og i ettertid er jeg faktisk litt overrasket over hvor greit det gikk.

Lemmings i 2019

At Lemmings er en av nittitallets store klassikere, har jeg aldri vært i tvil om. Men det overrasket meg likevel hvor utrolig hardt det klarte å sette klørne i meg. Jeg ble så til de grader hektet at jeg flere netter slet med å få sove, fordi hjernen bare spilte Lemmings hele tiden. Og det på tross av at jeg bevisst forsøkte å hindre det, ved å slutte å spille i god tid før leggetid.

Lemmings har altså tålt tidens tann usedvanlig godt – det var kanskje nostalgien som fikk meg til å starte spillet den første kvelden, men det var glitrende spilldesign som dro meg tilbake igjen og igjen, helt til et utviklerteam i sort/hvitt kunne hylle innsatsen min med sin snart 30 år gamle applaus foreviget i en samplet lydfil.

Best å ikke havne i ertesuppa!
Best å ikke havne i ertesuppa!

Jeg ble også imponert over hvor variert dette spillet er. Totalt har det altså 120 enspillernivåer, og selv om det blir litt repetisjon underveis, med ideer som gjentas i ulike former utover i spillet, rekker ingen av dem å bli gamle. Faktisk disker det stadig opp med friske og overraskende ideer, som brukes én enkelt gang og så aldri kommer tilbake. En av mine tidlige fordommer mot Lemmings var at det ikke kom til å være nødvendig å spille så voldsomt mye mer enn halvparten for å i praksis oppleve alt av konsepter og ideer det har å by på – dette viste seg definitivt å ikke stemme.

Denne fordommen var kanskje et resultat av at spillet legger inn en del enkeltmiljøer flere ganger, samtidig som det typisk fjerner muligheten til å bruke samme løsninger som du brukte første gangen. Men de føles likevel ikke repetitive – du må genuint tenke nytt, og ofte litt utenfor boksen. Det kan faktisk ofte være ganske tilfredsstillende å måtte komme opp med alternative måter å overvinne brett der du egentlig var sikker på at du allerede hadde funnet den ene mulige løsningen.

Her illustreres også friheten spillet tilbyr. Joda, mange av nivåene handler i stor grad om å finne designerens tiltenkte løsning, men like ofte får du muligheten til å skape dine egne løsninger. Og mange av de brettene som ser veldig begrensede ut viser seg å ha mange angrepsvinkler, noe jeg oppdaget da jeg tittet på Youtube-videoer og løsninger på nettet etter å ha fullført dem. Ofte var min løsning betydelig annerledes den andre anbefalte. Hvilken som var best er et annet spørsmål, men noen ganger var min mer elegant, i det minste.

Ikke alt er perfekt i Lemmingland

Kun én må reddes her. Men wow, det er vrient!
Kun én må reddes her. Men wow, det er vrient!

Når det er sagt, er det av og til åpenbart at ideene om hva som er god spilldesign har endret seg litt siden 1991. Lemmings holder seg ikke for godt til å bruke noen skitne triks her og der. Mange senere brett tar flere minutter å fullføre, og da elsker spillet å hive inn supervanskelige situasjoner der du kun har én sjanse til å lykkes helt mot slutten, slik at du må spille alt sammen om igjen når du nesten garantert feiler.

I tillegg kan tilfeldigheter spille litt for stor rolle. Hvis mange lemen er samlet på et veldig lite område, vil det typisk være flere individuelle småkryp under musepekeren samtidig. Siden de aldri snur når de får en oppgave, er du derfor avhengig av å trykke på lemen som er på vei i riktig retning når du for eksempel skal gi dem en gravejobb. Hvis det også finnes lemen under pekeren som går i den andre retningen, kan du nesten banne på at det er nettopp de som mottar ordren når du først klikker.

Dette brettet skapte trøbbel!
Dette brettet skapte trøbbel!

Dette kan ofte være fatalt, spesielt på senere brett der du har begrenset med ressurser. Lite er så irriterende som å kun ha én graver igjen, og så oppleve at spillet gir denne jobben til en lemen på vei bort fra veggen du skulle grave ut.

Det var nettopp slike ting som gjorde at jeg til slutt mistet tålmodigheten, og begynte å utnytte meg av emulatorens lagrefunksjon slik at jeg slapp å spille flere minutter om igjen hver gang Lemmings ga meg et solid ballespark. Hvis du spiller Lemmings uten mulighet eller samvittighet til å jukse slik, er jeg fristet til å anbefale deg å slutte å spille etter 90 brett. Bare fortsett om du har sadomasochistiske tendenser, og den merkelig spesifikke fetishen din er å bli ydmyket av androgyne småtroll med grønt hår.

Men én ting skal sies: Om du faktisk klarer å fullføre dette spillet uten å jukse, er du god. Dark Souls er barneskirenn i forhold.

Vi skal opp.
Vi skal opp.

Pausefunksjonen er din venn

Men det var altså først i den aller siste delen at jeg begynte å jukse, og jeg kom mye lenger denne gangen enn jeg noensinne har gjort tidligere også uten å bryte reglene. En av grunnene til dette kan nok være at jeg rett og slett spiller med bedre utstyr. Lemmings krever svært høy grad av presisjon, og dagens optiske mus egner seg nok hakket bedre enn de gamle ballmusene som stadig måtte åpnes opp og renses for mystiske substanser av ukjent opphav.

Men en annen er simpelthen at jeg var mye flinkere til å bruke pausefunksjonen. Uten denne krever spillet noen ganger helt overmenneskelig hurtighet, men så lenge en av fingrene dine konstant hviler på P-knappen blir alt mye mer overkommelig. Du kan ikke gi ordre mens spillet er i pause, men du kan velge egenskaper (ved hjelp av piltastene) slik at du er klar til å klikke med en gang du starter tiden igjen.

Jeg elsker de mer organiske brettene.
Jeg elsker de mer organiske brettene.

Jeg kan ikke understreke nok hvor viktig dette er for å lykkes i Lemmings, og allerede i det andre settet med brett møter du de første utfordringene som så godt som krever flittig pausebruk for å overkommes.

Et fabelaktig spill

På tross av at det tidvis kunne være frustrerende, er jeg veldig glad for at jeg endelig har fullført Lemmings. Spillet fortsatte å levere fantasifulle og underholdende brett hele veien til mål, og det er nesten spektakulært hvor mye kult det klarte å finne på underveis. Lemmings har som nevnt vært et av favorittspillene mine helt siden jeg først prøvde det, men med denne siste runden klatret det faktisk flere plasser på topplisten. Det er simpelthen et helt fantastisk spill, også i 2019.

Det er ikke så godt kjent, men originale Lemmings har også mulighet for at to spillere kan konkurrere mot hverandre via delt skjerm. Her får hver spiller sin egen flokk med småkryp som kan kontrolleres, samt et eget mål som disse skal inn i. Men man får også poeng for å få motspillerens lemen inn i eget mål, og resultatet er forutsigbart nok massevis av herlig kaos når begge spillere forsøker å sabotere for hverandre.

På Amiga var det en smal sak å sette inn en ekstra mus, slik at hver spiller får sin egen peker. Det var ikke like lett i de øvrige versjonene, og selv i dag er dette noe Windows sliter med.

Lemmings ser dessuten fortsatt ganske flott ut. Pikselkunstnerne Mike Dailly og Gary Timmonds klarte å gi de små krypene store mengder personlighet, på tross av at hver lemen kun bruker 8×10 piksler på skjermen og gåanimasjonen deres totalt består av åtte bilder. Nivåene er også visuelt appellerende, med variert grafikk og massevis av animerte elementer. En av tingene jeg alltid har elsket med Lemmings er hvor ofte det dropper skarpe kanter og åpenbare geometriske former til fordel for langt mer organiske miljøer.

I tillegg har spillet en håndfull spesialbrett med grafikk og musikk som kun brukes én gang. Disse er referanser til andre Psygnosis-spill, som Shadow of the Beast og Menace, og det er alltid ekstra moro å ta fatt på et slikt brett. Med all denne variasjonen er det faktisk smått utrolig at Amiga-versjonen, som var spillets originalutgave, i stor grad får plass på én diskett (den første av to brukes nesten i sin helhet på spillets herlige introduksjonssekvens).

Også lyden er flott, med en god håndfull søte musikkstykker – ofte basert på eldre komposisjoner – som raskt får deg til å nynne med der du klør deg i skjegget for å knekke utfordringene. Og selv om lydeffektene ikke er så voldsomt mange, er det vel få som ikke husker det karakteristiske «oh no!»-skriket til et lemen som skal til å eksplodere.

Du kan fortsatt spille det

Her hadde nok PEGI-aldersgrensen skutt i været.
Her hadde nok PEGI-aldersgrensen skutt i været.

Om det er én ting vi ikke kan få skikkelig inntrykk av, når vi spiller Lemmings i 2018, så er det hvor nytenkende det var. Da Lemmings kom ut, fantes det simpelthen ingenting i samme gate. Det var helt annerledes alt annet på spillmarkedet.

I dag virker mange av ideene åpenbare, og man kan lett tenke at måten spillet fungerer på var inspirert av sanntidsstrategispill. Men den sjangeren fantes ikke da Lemmings kom ut – faktisk gikk innflytelsen motsatt vei, og da Blizzard kom opp med Warcraft var Lemmings en av inspirasjonskildene. Med tanke på at Lemmings var så unikt og nyskapende, er det nesten ikke til å tro hvor raffinert det samtidig føles – skjønt dette kan nok delvis forklares av en relativt lang utviklingstid.

Full kontroll.
Full kontroll.

Jeg skulle ønske jeg kunne ha avsluttet denne artikkelen ved å sende deg i retning GOG eller noe slikt, der du kunne kjøpe Lemmings selv. Men det går ikke. Psygnosis ble i sin tid kjøpt opp av Sony, og eksisterer ikke lenger som et eget selskap. Det er vel tvilsomt at PlayStation-giganten noensinne kommer til å gjøre de gamle Psygnosis-spillene tilgjengelig på PC, og originale Lemmings bør helst spilles med mus og tastatur.

Heldigvis har ikke Lemmings blitt glemt, og det finnes faktisk råd for de som har lyst til å spille det i dag. MS-DOS-versjonen er tilgjengelig på på Archive.org, og kan spilles på nettet. Men et greiere alternativ er å bruke et av flere forsøk på å gjenskape Lemmings-motoren, slik som NeoLemmix. Du kan besøke nettstedet LemmingsForum for å finne ut hvordan dette gjøres. NeoLemmix kan også spille brukerskapte nivåer, som det finnes en bråte av. For Amiga-versjonen, anbefaler jeg WHDLoad-utgaven – men denne krever at du har originalen tilgjengelig, og den må du finne selv.

Vi avslutter der spillet starter, med introsekvensen:

Ønsker du å lese om utviklingen av Lemmings? Mike Dailly har laget en fascinerende serie med artikler som dekker hele greia. En veldig god artikkel om spillets utvikling er også å finne på nettstedet Read Only Memories.

Not only did I wipe Lemmings from my hard disk, I overwrote it so I couldn’t get it back.

– Terry Pratchett.

Relaterte innlegg

2 kommentarer om “Tilbakeblikk: Lemmings”

  1. Sony som tok knekken på Psygnosis, ja. Begynte å tenke litt på hvorfor deres spill ikke er å oppdrive noen steder. Nå vet jeg svaret… :(

    Fint tilbakeblikk! Spilte aldri Lemmings kjempemye. Ble litt vel mye stress for meg den gangen. Den gangen trengte jeg turbaserte spill selv enda mer enn nå.

  2. Psygnosis sin rolle i Lemmings var som utgiver men de hadde mange dyktige utviklere selv og de stod for utvikling av SDK for Playstation og Sony var smarte som kjøpte de opp. Psygnosis står bak Wipeout serien og ble omdøpt til Sony studio Liverpool mot slutten av 90 tallet. Sony la ned Studio Liverpool i 2012.

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.