Inntrykk: Dawn of Man

Finn fram din indre huleboer i Dawn of Man

Da jeg kom over Dawn of Man på Steam, la jeg det umiddelbart til i ønskelista mi. Spillet er en slags steinaldersamfunnbyggesimulator (puh!), og det virket som en verdig arvtaker etter Banished (som jeg likte svært godt). Utviklerne av Dawn of Man lovte samtidig at man skulle slippe unna for mye mikrostyring mot slutten av spillet, noe som var et problem i nevnte Banished.

Ensom og alene.

Spillets gang

Man starter med en gruppe folk i steinalderen, som knapt kan plukke opp småstein og granbar fra bakken. Fra dette må man bygge sitt lille samfunn, som etterhvert kan romme flere hundre mennesker. Alle må gjøre sitt for å overleve, som å høste inn frukt og bær, jakte med stein og never, fange fisk med spyd, og så videre. Spydene må forresten produseres, sammen med andre våpen og verktøy. Det slites fort ut, så man må hele tiden sørge for å lage nytt.

Jevnt og trutt vil samfunnet ditt vokse, både i form av familieforøkelse, men også ved at det kommer nye folk som ønsker å bosette seg hos deg. Jo bedre levevilkår, jo flere kommer. Jungeltelegrafen var visst godt etablert i steinalderen også.

Underveis i spillet får man poeng for å oppnå forskjellige prestasjoner, for eksempel når man har samlet inn 10 stein, eller bygd det første tørkestativet for skinn. Disse kan man så bruke i teknologitreet, for låse opp nye muligheter som bedre redskaper, nye bygninger og andre måter å produsere mat på.

Den spede begynnelse… Ganske så folketomt, og mye uberørt natur.

Man spiller seg gjennom seks epoker, fra steinalderen til jernalderen. I starten er alt veldig rolig, og de eneste farene som truer er hulebjørner og andre skumle dyr. Etterhvert som man låser opp teknologier og entrer nye epoker, vil samfunnet bli angrepet av raidere. I starten er de veldig få, men etterhvert kommer det ganske store grupper. Spillet advarer deg til og med før du låser opp bronsealderen, at man bør være sikker på at man har bygget opp nok forsvar til å overleve. Ikke at jeg noen gang følte at raidene ble farlige, men det er en annen sak.

Og ja, man styrer selv når man vil låse opp teknologier for å starte en ny epoke. Det gjør at man ikke føler seg stresset eller presset til å spille seg fortest mulig frem til jernalderen. Dersom man likevel ønsker å føle presset, finnes det en modus der raidene baserer seg på hvor mye tid man har brukt, og ikke hvilken epoke man befinner seg i.

Spillet har egentlig ikke noen slutt, men du vil ha visse milepæler som du kan fullføre på de ulike scenariene. Når disse er fullført, blir det litt som å spille videre på Sid Meier’s Civilization etter at man har vunnet. Muligheten er der, men… Hvor mange gjør det, sånn egentlig?

Her har jeg fått bygget en ordentlig mur, så nå kan raiderne bare komme!

Mikrostyring eller automatisering?

I starten kan man velge å mikrostyre mye, men utviklerne har lagt opp til at man også kan sette opp en god automatisering av prosessene. Ved å plassere ut såkalte arbeidsområder, kan man sette steder som skal brukes til for eksempel jakt, og hvor mange personer som maksimalt får lov til å jakte samtidig. Dette gjør spillet mye mer håndterbart når man en større koloni, med hundrevis av folk.

I Banished var det nemlig et problem at det ble alt for mye mikrostyring mot slutten av spillet. Utvikleren av Dawn of Man ønsket ikke å gå i denne fella, men det har muligens ført til et annet problem. Spørsmålet jeg stiller meg er rett og slett om det blir litt for mye automatisering.

Plantefeltene mine består hovedsakelig av forskjellige korntyper

Best i begynnelsen

Dawn of Man var nemlig veldig spennende og interessant fram til cirka halvveis ut i spillet, der jeg hele tiden søkte nye teknologien. Det ble imidlertid mer og mer venting mot slutten, og jeg måtte sette spillet på maks hastighet for å komme meg videre mens jeg ventet på teknologipoengene jeg trengte. Det er forøvrig også færre (og dyrere) teknologier i senere epoker, som igjen bidrar til at spillet føles litt tomt og tregt mot slutten.

Jeg visste rett og slett ikke hva jeg skulle gjøre etter at jeg låste opp den siste teknologien. Det var ingen måter å «vinne» på, og de raidene som kom var lett å håndtere. Det endte med at jeg produserte noen nye våpen for å få fullført en milepæl, og så anså jeg meg ferdig.

Sett i etterkant, tror jeg en del av dette handler om mikrostyringen, og systemene som er satt opp for å redusere denne. Det får nesten litt motsatt effekt. Det blir for lite mikrostyring, som igjen er en av årsakene til at slutten blir litt kjedelig – alt er automatisert. Man kan selvsagt velge å ikke automatisere, men dette blir jo stress igjen.

Det er viktig å ha noe å tilbe om man er i dårlig humør! Særlig på vinteren!

Det burde også vært litt mer å gjøre. Man blir stadig angrepet av banditter, men her hadde det kanskje vært en idè å kunne angripe andre byer eller samfunn for å skaffe plyndregods. Skjønt, det er i praksis kun bare mat, klær og redskaper som finnes i spillet. Jeg savner også mer variasjon i utstyret, og kanskje særlig en viss form for «luksusgjenstander».

Nå levde jeg ikke i steinalderen, men jeg er ganske sikker på at de hadde en eller annen form for dekorasjoner, smykker eller lignende. Flere ting som kunne bidratt til humøret i leiren. Det er nemlig svært mange som lider av depresjon, selv om jeg til og med har bygget en steinsirkel!

Brukergrensesnitt

Spillet har en del problemer med brukergrensesnittet. Det er i utgangspunktet ganske lett å tilpasse hva slags statistikker man vil vise på skjermen – problemet er bare at det er for lite å velge mellom! Jeg savner ganske mange oversikter, men også flere og tydeligere advarsler. Eksempelvis trendpiler på ressurser, for å se om de er på vei opp eller ned hadde vært topp. Maten er det eneste man kan få fram en grafisk sanntidsoversikt på, men jeg håper at det kommer noen modifikasjoner som lar deg sette opp dette på andre ressurser også.

Ganske så organisert!

Jeg har for øvrig lastet ned modifikasjon som lar deg starte spillet med kun to mennesker. Den heter Adam and Eve, passende nok. Det høres ut som en interessant (og vanskelig!) utfordring.

Konklusjon

Teknisk fungerer spillet overraskende bra, og utvikleren har lansert små fikser på det som har vært av trøbbel fortløpende. Selv har jeg ikke opplevd noen form for ustabilitet. For det meste har jeg hatt en positiv opplevelse med Dawn of Man, og selv om spillet blir litt tomt mot slutten, så kan man uansett ikke trå veldig feil om man er interessert i denne typen spill. Det koster tross alt kun 176 kroner. Det er det verdt.

Besøk det offisielle nettstedet for mer informasjon om Dawn of Man. Utenom toppbildet er alle bildene i artikkelen tatt av forfatteren.

Relaterte innlegg

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.