I dette eventyrspillet må du jakte på en seriemorder i fremtidens Sverige.
Tidligere denne måneden dukket pek-og-klikk-eventyret Whispers of a Machine opp på Steam, og selv om jeg akkurat var ferdig med Guard Duty – et annet spill i samme sjanger – kunne jeg ikke la være å kjøpe det. Et «sci-fi nordic noir» mordmysterium i postapokalyptiske Sverige, med mildt sagt herlig pikselgrafikk? Hvem kan si nei til noe slikt?
Sverige etter apokalypsen
Whispers of a Machine finner altså sted et sted i Sverige, mange år etter at kloden ble rammet av en verdensomspennende kollaps. Nøyaktig hva som skjedde er ikke helt klart, utenom at det i alle fall delvis var et resultat av teknologi som løp helt løpsk. I etterkant av katastrofen har alt som i teorien kan brukes til å lage kunstig intelligens blitt strengt forbudt – i alle fall for vanlige folk. Men ikke alle er like begeistret for den situasjonen.
Du spiller en spesialetterforsker ved navn Vera, som sendes til en avsidesliggende by i de svenske skoger. Et brutalt drap har sjokkert byens innbyggere, og de lokale politistyrkene er ikke rustet til å takle slike utfordringer. Det er imidlertid du, ettersom du nylig har fått nanoroboter injisert i blodet ditt. Disse gir deg ulike spesialegenskaper, og har forvandlet deg til et vandrende, kriminalteknisk laboratorium med innslag av Robocop.
Men før du i det hele tiden får sjansen til å etterforske det første drapet, finner det sted ett til. Det blir med andre ord mye å gjøre i de kommende dagene.
Lett karakterutvikling
Som du ser av skjermbildene, er vi i utgangspunktet i klassisk pek-og-klikk-territorium her, med den vanlige kombinasjonen av utforsking, gåteløsning og dialoger. Men Whispers of a Machine gjør noen spennende ting som ikke er veldig vanlige i sjangeren. For eksempel kan du ved å ta ulike valg, både i samtaler og spillet forøvrig, flytte personligheten din i tre ulike retninger (empatisk, analytisk og selvhevdende/handlekraftig). Ved jevne mellomrom låses nye spesialegenskaper opp, og da er det personligheten din som avgjør hva du får. Siden egenskapene har stor innvirkning på hvordan du løser ulike oppgaver, betyr dette at du kan forme deler av spillopplevelsen selv.
Disse spesialegenskapene er også interessante. I starten får du tilgang på tre. Den første gir deg i praksis superstyrke i en veldig begrenset periode. Den andre gir deg muligheten til å følge med på hjerterytmen til folk i nærheten, og den siste gir deg en variant av Batmans «detective vision» som lar deg analysere spor i miljøene. Hvis du for eksempel analyserer et fotspor, kan du bruke spesialsynet ditt til å finne ut hvor det leder. På samme måten kan du bruke hjerterytmeovervåkeren til å sjekke om folk er helt ærlige med deg – om hjertet plutselig går fortere når du spør om noe som de hevder å ikke vite noe om, kan du være sikker på at de prøver å skjule noe, og presse dem på spørsmålet.
Spillet skiller seg også litt fra eventyrspill flest ved å ofte tilby forskjellige løsninger på problemene du møter. Ganske tidlig i spillet gjorde jeg en ting som virket ganske åpenbar ut fra standard eventyrspill-logikk, men i ettertid ble det gjort ganske klart for meg at jeg burde valgt en noe mer elegant løsning. Det var litt artig, egentlig – mange års erfaring med sjangeren har lært meg at hvis jeg har mulighet til å gjøre noe, så er det sannsynligvis også nødvendig, så jeg tenkte meg ikke om to ganger før jeg utførte en handling som jeg i virkeligheten hadde funnet helt utenkelig. At jeg så ble konfrontert med dette i etterkant imponerte meg.
Samtidig skal det sies at spillet blir litt mindre fritt, og litt mer tradisjonelt, jo lenger du kommer. Samtidig blir den spennende bruken av hovedpersonens spesialegenskaper mer forutsigbar mot slutten. Og mens en majoritet av gåtene holder en høy kvalitet, er noen litt mer tvilsomme. En av tingene man må gjøre senere i spillet er så definitivt ikke anbefalt at du prøver i virkeligheten, både fordi det strengt tatt ikke ville fungert, og fordi det raskt kunne endt med mye blod og varig mén.
Solid på de fleste måter
Dette hindrer ikke spillets puslerier å være artige å holde på med, og det er noen høydepunkter også senere i spillet. Vanskelighetsgraden er jevnt over litt over middels hvis vi sammenligner med andre nyere eventyrspill – altså, barnemat i forhold til mange av nittitallets storheter, men såpass utfordrende at du nok kommer til å sette deg fast noen ganger i løpet av spillet.
Selve mysteriet er spennende hele veien gjennom, og dialogene er både velskrevne og velspilt. Utviklerne har også vært flinke til å gi de ulike figurene sine egne karakterer, slik at man kan lære dem å kjenne underveis. Det samme gjelder Vera, som har en fortid du blir kjent med underveis og en personlighet som føles naturlig uansett hva slags valg du tar underveis.
Presentasjonen holder også et høyt nivå, med flotte og forseggjorte 2D-bakgrunner, og herlig, stemningsskapende bakgrunnsmusikk. Samtalene akkompagneres av detaljerte portretter av figurene, og det kom ikke som noen veldig stor overraskelse å finne ut at kunstneren bak disse er samme mann som har laget portrettene i de nyere Wadjet Eye-spillene (Ivan Ulyanov). Dave Gilbert fra Wadjet Eye har også ledet arbeidet med stemmeskuespillet, og spiller selv et par roller – det er gøy å se utviklere dele sin ekspertise med hverandre på denne måten.
Konklusjon
Whispers of a Machine er et bunnsolid eventyrspill, med et spennende mysterium som må løses, interessante bifigurer og en fascinerende, svensk fremtidsverden. Det er litt mer nytenkende enn skjermbildene kanskje gir inntrykk av, med muligheten til å løse oppgaver på flere måter og låse opp nye spesialegenskaper etter hvert. Siden disse også er avhengige av hvilken retning du tar figuren din, vil du til en viss grad kunne forme opplevelsen selv, og spillet får også litt gjenspillingsverdi på denne måten. Men i det store og hele spiller det på kjente strenger, og gjør generelt en god jobb med det.
Whispers of a Machine er ute på PC og mobile plattformer, og du finner mer informasjon på det offisielle nettstedet.
Gleder meg til å spille dette! Takk for å skrevet ned dine inntrykk.
Dette spillet likte jeg veldig godt, selv om man ser plottvisten fra en million kilometers avstand, noe som er litt skuffende. Helt enig med det Joachim skriver her.