Dette lekre actioneventyret imponerte mange da det ble lansert tidlig på nittitallet.
Dette er en regelmessig serie med kortere tekster om klassikere og andre godbiter fra spillhistorien. I dagens artikkel tar vi for oss en kjær klassiker fra den franske utvikleren Delphine.
- Navn: Flashback: The Quest for Identity
- Utvikler: Delphine Software
- Utgiver: U.S. Gold
- Første utgivelsesår: 1992
- Originale plattformer: Amiga, Mega Drive, MS-DOS, SNES
I Flashback: The Quest for Identity spiller du en kar ved navn Conrad, som ikke vet hvem han er eller hvorfor han blir jaget gjennom solsystemet av en gjeng svært utrivelige typer. Under flukten krasjlander han i jungelen på månen Titan (hm!), og her tar du over. Du ser handlingen fra siden, og må navigere Conrad trygt gjennom de frodige jungelmiljøene som, uheldigvis, er fulle av farer. Heldigvis finner du raskt en pistol, som du kan bruke til å kverke de mange mutantene som prøver å drepe deg.
Realistisk hovedperson
Hovedpersonen er laget ved hjelp av rotoscoping, og beveger seg på en svært dynamisk og realistisk måte. Dette snevet av realisme er med å skille Flashback fra typiske plattformspill, da Conrad kun kan bevege seg slik som et normalt (om enn veldig atletisk) menneske kan. Spillet er åpenbart inspirert av Prince of Persia, og bevegelsesregisteret til Conrad er generelt veldig likt det vi fant i Brøderbund-klassikeren fra få år tidligere – skjønt den persiske prinsens sverd har som nevnt blitt byttet ut med laserpistol.
Men noen ren Prince of Persia-klone er Flashback heller ikke. Det har for eksempel eventyrspillelementer, der du må finne ulike gjenstander rundt om i miljøene, og bruke dem på riktig sted for å komme videre. Det varierer fra nivå til nivå hvor mye slike gåter preger spillet, men de tilfører opplevelsen en viss ekstra dybde. Spesielt spillets andre nivå er veldig eventyrspillaktig, der Conrad befinner seg i en futuristisk by og må utføre ulike jobber for å skaffe seg penger. Flashback er også langt mer historiedrevet enn sin inspirasjonskilde, med samtaler og mellomsekvenser underveis.
Men fullførte du spillet?
Samtidig var nok gåtene med å sikre at mange spillere aldri kom særlig langt i spillet. I min ungdom likte jeg Flashback veldig godt, men jeg kom aldri forbi et visst punkt tidlig på det første brettet – en avgrunn jeg ikke skjønte hvordan jeg skulle klare å hoppe over (fordi jeg ikke hadde manualen, kremt). Det var først da jeg gikk tilbake til spillet mange år senere at jeg kom videre, og endte opp med å fullføre spillet.
Jeg er veldig glad for at jeg gjorde nettopp dette, for Flashback er faktisk overraskende variert, og selv om det første brettet med sine lekre jungelmiljøer fortsatt er det jeg liker best, imponerte det med flotte omgivelser og kule utfordringer hele veien til mål.
Jeg vet ikke helt om Flashback nyter den samme klassikerstatusen i dag som det gjorde tidligere, men jeg tipper at de som spilte det på nittitallet – enten det var på PC, Amiga, SNES eller Mega Drive – har gode minner fra opplevelsen. I dag er spillet tilgjengelig på flere plattformer, i en versjon som både inkluderer originalspillet og en litt modernisert utgave. En slags nytolkning i 3D ble forøvrig lansert for noen år tilbake, men den tror jeg nok du med fordel kan stå over.
Her er det stemningsfulle tittelsporet fra Amiga-versjonen:
Tidligere i denne artikkelserien har vi sett på The Patrician, Formula One Grand Prix, Transport Tycoon, Sid Meier’s Civilization II, Police Quest, Prince of Persia, Master of Magic, Frontier: Elite II, Space Invaders, SimCity 2000, Ultima VII: The Black Gate, Spy Hunter og Oasis.