Ukjente spill fra kjente utviklere: Sensible Software

Du har hørt om Sensible Soccer, Wizball og kanskje til og med Mega-lo-Mania. Men hva med Insects in Space og Sensible Golf?

Sensible Software er et av åtti- og nittitallets mest kjente utviklerstudioer, i alle fall for oss som bor i Europa. De lagde spill i et bredt spekter av sjangere, og klarte å produsere overraskende mange klassikere før overmot og vanskeligheter med å tilpasse seg en ny tidsalder førte til studioets fall på slutten av nittitallet. Spillperlene deres inkluderer titler som Sensible Soccer, Cannon Fodder, Wizball, Mega-Lo-Mania, Parallax og Microprose Soccer. De skapte også det legendariske spillutviklerverktøyet Shoot’em’Up Construction Kit, som fortsatt er i bruk i dag.

Men ikke alt selskapet tok i ble til gull eller store salgssuksesser. De lagde massevis av spill, og når vi ser nærmere på historien deres finner vi overraskende mye rart. Selv om vi ignorerer åpenbare tulleprosjekter som Sensible Train Spotting (ja, det finnes!), er rullebladet deres fullt av merkelige spill – og uvanlig mye pupper.

Her er derfor et lite dypdykk i Sensible Softwares ukjente historie, med fem spill som ikke er like kjente som Sensible Soccer:

Twister: Mother of Charlotte (1986)

Her har vi noe jeg ikke hadde forventet å finne i Sensible Softwares bibliotek – et spill som eksklusivt kom ut for ZX Spectrum. Skjønt det ble faktisk utviklet før selskapet ble offisielt startet, så det er kanskje litt juks å ta det med. Twister: Mother of Charlotte er uansett et veldig merkelig tredjepersons actionspill delt i ulike minispill. Du ser handlingen fra bak personen du spiller, som løper «innover» i skjermen. I det første minispillet må han hoppe fra plattform til plattform mens han skyter merkverdige figurer som svirrer rundt på skjermen. Plattformene skroller mot ham, i 3D. Det neste minispillet er ikke helt ulikt det første, men her er plattformene byttet ut med gulv og tak, og ved å trykke en knapp kan du umiddelbart teleportere fra gulvet til taket og omvendt (for å unngå fiender). Resten av brettene er litt mer ordinære, og det hele avsluttes med en bosskamp mot Twister selv.

Spillet er ikke spesielt raskt, men grafikken går i det minste glatt, og 3D-effekten gjør at det skiller seg fra det typiske 8-bits-spillet. Jeg kan ikke si at jeg syntes det var så veldig moro, men det var sikkert mer imponerende på åttitallet.

Historien bak spillet er forøvrig litt spesiell. Det skulle egentlig hete Twister: Mother of Harlots, men dette ble visst litt for kontroversielt. Utgiver System 3 (ja, de som sto bak The Last Ninja på Commodore 64) klarte dessuten å tråkke ganske hardt i salaten da sjefen, Mark Cale, fant ut at han skulle promotere spillet på en messe ved å kjøre et slags striptease-show sammen med tre lettkledde jenter – vaktene fikk visstnok hindret ham i å kle seg helt naken, og eskorterte hele gjengen bort fra stedet. Utenom en medusa-aktig fiende med store bryster, er det ikke noe seksuelt innhold i selve spillet, så hvorfor Cale ønsket å promotere det slik vites ikke.

Galax-i-Birds (1986)

Dette er offisielt det første spillet Sensible Software skapte, etter at de organiserte seg som et skikkelig selskap for å «unngå å bli rundlurt» av ulike mellommenn (om tidligere nevnte Mark Cale sa de at de gjorde alt arbeidet, og han tok all æren). Galax-i-Birds er løst inspirert av Galaxians, og gir deg kontroll over et romskip i bunnen av skjermen som må skyte ulike romvesener som flyr fra toppen av skjermen og nedover. De skyter ikke tilbake, men beveger seg på en uforutsigbar måte og nøler ikke med å krasje i deg. Hvert nivå har en egen type fiender, og i starten er de stort sett ulike typer fugler. Senere virker det som Sensible ble lei av fuglene, og bare kastet inn tilfeldige greier – asteroider som kunne vært tatt ut fra Asteroids, folk som sitter på do og, ahem, medusa-ene fra Twister, som nå har mistet BH-ene sine slik at de nakne puppene deres dingler under dem.

Selve spillet har ikke så mye interessant ved seg, annet enn kanskje musikken. Bakgrunnslåten er nemlig en blues-aktig sak som delvis autogenereres av datamaskinen underveis. Artig, skjønt resultatet er ikke akkurat noen fryd for ørene. Zzap!64 ga dette spillet 60%, og en av anmelderne beskrev det slik: «det er søppel, men det er underholdende søppel og veldig moro å spille.» Det siste der er jeg ikke så enig i, det er mer frustrerende og ensformig enn moro, og det finnes omtrent hundre spill i samme sjanger på Commodore 64 som jeg heller vil anbefale. Men det er for all del kompetent nok satt sammen, og kostet bare to pund (altså cirka 20 kroner) da det var nytt, så man skal kanskje ikke legge lista for høyt.

Bakgrunnshistorien viser hvor (lite) seriøst Sensible Software tok det hele. Jordkloden har blitt invadert av en mystisk fuglerase som «ble skapt av Gud» for mange millioner år siden, uten at han/hun gadd å lage en planet til dem. Naturlig nok kastet de seg derfor over vår klode da de fikk sjansen. De har utryddet nesten alle, unntatt en liten gruppe overlevende i Milton Keynes(!), og nå må du sette deg i et romskip og ta verden tilbake «for de arrogante hvite middelklassemennene som en gang eide den.» Dette kan vi lese i en skrolltekst på tittelskjermen, som også spøkefullt refererer til spillet som Galaxians og kommer med gullkorn som «hvis dette spillet var vin, kunne du ha puttet det på chipsen din.» Jepps.

Insects in Space (1989)

Insects in Space er faktisk en liten perle av et spill – et svært solid Defender-inspirert sideskrollende romskytespill for Commodore 64. Spillet fikk hele 94% da det ble anmeldt av Zzap!64, og selv om man skal være forsiktig med å ta karakterene fra den tiden helt alvorlig, er det åpenbart at spillet ble godt mottatt. Det er ikke så rart. Teknisk sett er det en svært blankpolert affære med silkemyk skrolling, glatte animasjoner og kule eksplosjoner, og selve spillet er både lynraskt og svært moro å spille. Det har mange og varierte fiender (langt større variasjon enn inspirasjonskilden) og flere spenstige elementer. Martin Galways tittellåt er kanskje ikke blant hans beste, men summelydene i starten er plagsomt realistiske. Ah, og jeg håper virkelig spillet kom med epilepsiadvarsel, for blinking er det mye av.

Hvis du har sett skjermbildet, er det nok spesielt én ting du har lagt merke til: Hovedpersonen. Hun er splitter naken, og ja, det er åpenbart at Sensible Software la mye arbeid ned i animasjonen av de gigantiske puppene hennes. Du har kanskje også lagt merke til at Defenders små strekmenn har blitt byttet ut med små menneskebabyer – og spillet nøler selvsagt ikke med å drepe dem på ulike måter. PEGI var ikke oppfunnet enda, men de hadde neppe vært begeistret (det hører forøvrig med til historien at da minikonsollen TheC64 Mini ble annonsert ble Insects in Space listet opp som et av de inkluderte spillene, men da den kom ut i butikkene var det borte vekk).

Manualen fortsetter i samme stil som spillet, og forteller følgende bakgrunnshistorie: For lenge siden bodde det ei «storbrystet dame» i Tyskland, som het Helen Bak (dette er et av disse ordspillene britene er så, eh, flinke med). Tusenvis av år etter hennes død har jordkloden blitt invadert av insekter fra det ytre rom, som har drept alle – unntatt noen babyer fra dalen hun en gang levde i (visstnok fordi de kun drakk lokal druejuice og dermed tålte insektenes gift?). Nå vender hun tilbake, som St. Helen, for å redde ungene og dermed menneskeheten. Heldigvis har hun ikke bare vinger, men kan skyte laserstråler med øynene (som du kan se på spillets minneverdige cover).

Oh no! (1988)

Bak dette intetsigende navnet finner vi et forfriskende enkelt romskytespill. Her befinner vi oss i store, firkantede arenaer og skjermen skroller i alle retninger. Nok en gang har vi en rimelig sær bakgrunnshistorie – vi er oss i fremtiden, der romvesener har gjort sport i å kidnappe jordiske okser, og det er din jobb å hindre dem i å utrydde bestanden. Dette er ikke så voldsomt enkelt å tyde utfra selve spillet, da «oksene» ser ut som blinkende klinkekuler, men greit nok.

Oh no! er overraskende trivelig. Du suser rundt i det lynraske romskipet ditt, og må prøve å hindre fiendens romskip i å plukke opp og stikke av med oksene. Du starter med en håndfull okser utplassert på arenaen, og spillet varer helt til alle har blitt kidnappet (du får imidlertid nye underveis). Kun én type fienderomskip kan kidnappe okser, og så lenge du får skutt dem før de rømmer ut av skjermen slippes det heldige dyret ned på bakken igjen, uskadet.

Så voldsomt mye mer er det egentlig ikke å si om dette spillet. Det er åpenbart at Sensible Software har solid teknologi og talentfulle artister, for alt går glatt og fint, og grafikken er pen (om enn nesten fullstendig abstrakt). Vi er nok en gang i billigspill-land her, med en fullpris på to pund, så lista kan ikke legges alt for høyt. Jeg tror ikke jeg ville ha gitt spillet 80%, slik Zzap!64 gjorde – til det er det alt for repetitivt – men det var moro så lenge det varte.

International 3D Tennis (1990)

Sensible Software er kjent for sine fotballspill, men fotball var ikke den eneste ballsporten de var innom. Med International 3D Tennis lagde de et tennisspill, som i motsetning til flesteparten av de andre spillene i denne artikkelen er dønn seriøst, men som samtidig velger noen veldig interessante løsninger.

International 3D Tennis bruker, som navnet indikerer, tredimensjonal grafikk. Både banen, tribunene og spillerne er modellert i 3D, og selv om spillerne naturlig nok er veldig enkle (spillet kjørte på en plattform fra 1982, tross alt), er de overraskende godt animerte. Ikke bare svaier de som ekte tennisspillere, men de ulike typene slag ser alle realistisk ut. Spillet har også en bråte ulike synsvinkler man kan bruke, men her snakker vi mer skryteliste-materiale enn nyttig funksjonalitet. Kun et par av vinklene er genuint brukbare.

Men dette er ikke det eneste interessante spillet gjør. I utgangspunktet styrer det nemlig bevegelsene til spillfiguren din selv, slik at du i stedet kan konsentrere deg om hvilken type slag du vil utføre. Det er selvsagt mulig å korrigere bevegelsene, og for eksempel møte ballen eller trekke seg bakover. Systemet fungerer faktisk ganske godt, og spillet fikk mye ros (blant annet nok en 94% fra Zzap!64, som åpenbart var begeistret for gjengen i Sensible Software). Commodore 64-versjonen er riktignok litt treig, men der skiller ikke International 3D Tennis seg så voldsomt fra andre spill i samme sjanger fra denne tiden. Spillet kommer nok mer til sin rett på Amiga, der det er raskere og har bedre grafikk og lyd, skjønt på den plattformen vil i alle fall jeg sverge til Great Courts 2 fra Blue Byte i stedet.

Sensible Golf (1994)

Vi avslutter med et spill som er kjent for de fleste som holdt seg til Amiga utover nittitallet, men som ikke så mange andre vet om (selv om det kom til PC også): Sensible Golf. Etter suksessen med Sensible Soccer og Sensible World of Soccer fant altså Sensible Software ut at det verden trengte var et 2D-golfspill som benyttet seg av samme type fugleperspektiv som de tidligere nevnte fotballspillene. Verden var imidlertid ikke helt enig, og spillet ble en kommersiell fiasko.

Sensible Golf er ikke et dårlig spill. Det har tonnevis av innhold, inkludert noen svært fantasifulle baner, samt sjarmerende grafikk og velfungerende spillmekanismer. Men det faller mellom to stoler. Det er for enkelt til å kunne konkurrere med de mer seriøse golfspillene fra samme tid, og det er samtidig for traust til å appellere til flesteparten av arkadespillerne. Spillet bruker det samme reaksjonsbaserte kontrollsystemet som 90% av golfspillene har brukt siden Leaderboard Golf på Commodore 64, og verken den småteite tittelmelodien eller den ironiske klappingen når du bommer på ballen i sandfella er nok til å gi spillet det glimtet i øyet folk nok forventet da de hørte at Sensible Software skulle lage et golfspill.

I ettertid har Jon Hare innrømmet at spillet ikke holdt den standarden det burde, og at han selv var for opptatt med ultraambisiøse Sex’n’Drugs’n’Rock’n’Roll til å gi det den oppmerksomheten det hadde fortjent. Siden det spillet endte opp med å bli kansellert, og utvikleren heller ikke klarte å bringe noe annet nytt til markedet, ble Sensible Golf det siste «originale» spillet studioet noensinne lagde – i alle fall om man ignorerer Sensible Train Spotting, som kun kom ut på en coverdiskett. Sensible Soccer-serien holdt liv i dem i noen år til, men i 1999 lot de seg selge til Codemasters og sluttet å eksistere som eget studio.

Toppbildet er lånt fra Mobygames. De øvrige bildene har jeg tatt selv.