Nikolai fortsetter sin uortodokse spilldagbok fra storstrategispillet Imperator: Rome.
Dette er en spilldagbok fra Paradox’ nyeste storstrategispill, Imperator: Rome. Spillet kom ut i april i år, og fikk på det tidspunktet mye kritikk for å mangle innhold. Dette har Paradox tatt til seg, og jobbet med å utvide spillet. De har allerede lansert versjon 1.1, og versjon 1.2 skal slippes nå i september. Jeg har dog kun fått spilt 1.0.3, fordi jeg i forbindelse med flytting har stått uten internett i tre måneder(!). Ut av den siste kampanjen min kom inspirasjonen til å skrive noen korte narrative historier. Spillet følger romersk kalender og starter i 450 AUC, noe som tilsvarer 304 f.Kr. for oss.
Dette er den tredje artikkelen i serien. Den første finner du her, og her er nummer to.
De puniske kriger og den andre galliske krig
«Menn av senatet! Lån meg deres ører! Jeg er Decius Appuleii Pansa, Roms konsul – og jeg er skuffet over dere! Rom fortjerner bedre enn at vår generasjon skulle sløse bort forfedrenes arv!»
Rommet ble helt stille.
«Ja, ærede senatorer, Rom fortjente mer!» sa mannen enda høyere.
«I 523 AUC kontrollerte Rom hele Italia utenom halvparten av Sicilia. I 523 kjempet Rom mot sin sterkeste fiende så langt; Kartago. Kartagerne ante ikke hva som traff dem før det var for sent. To år senere var Sardinia og Sicilia under vår kontroll. Rom var virkelig på vei opp! Rom var – og er – stor!»
Rommet ble fylt av jubelrop, med knyttnever hevet overalt.
«Så ble to legioner utslettet ved utkanten av byen Kartago.»
Høylytte burop fulgte nervøse bevegelser i setene, mens senatorenes humør forverret seg.
«Men! Rom – som Rom alltid gjør – omstrukturerte og slo tilbake!»
Fornyede jubelrop, men lavere denne gangen.
«Ja, Rom – våre fedres Rom – erobret! Før 526 var over hadde vi inngått en fredsavtale som ikke bare ga oss kontroll over Sicilia og Sardinia, men selve hjertet av det kartagiske imperiet! Provinsen Kartago selv såvel som naboprovinsen Zeugitana ble annektert og Kartago ble sendt inn i årtier med borderkrig! Inntil vi kom igjen…»
Decius reiste knyttneven.
«Rom er stor!»
Rommet gikk amok, patriotiske rop brølt overalt.
«Tjuefem år senere – nesten på dagen – startet den andre puniske krig. Rom kom, Rom så og Rom erobret! Hele fem nye provinser ble annektert, og Kartago var kun en skygge av sitt gamle jeg. ROM ER STOR!»
Man kunne knapt høre taleren igjennom alle tilropene nå.
«MEN! MEN KJÆRE SENATORER! Så feilet dere. VI feilet.»
Tilropene stilnet, man kunne ha hørt en knappenål falle.
«Ja, senatorer. Vi feilet. Mindre enn fem år senere gikk vi inn i Gallia. Vi erklærte krig mot en fiendtlig allianse. Så to. Så tre. Fire. Vi kom til fem. Vi eide på dette tidspunktet fem nye provinser i Nord-Afrika som var full av misnøye. Vi vant krigene i Gallia, MEN HVA KOSTET DET OSS?»
Decimus hevet en finger.
«Alle våre militære reserver, alle våre ungdommer, borte i bakhold og krigsutmattelsen var total. Ti nye provinser hadde vi fått, altfor mange på en gang! Selv den sultne ulven eller den høytflygende ørnen har sin grense! Ja, vi gjorde det bra. Vi forandret lovverket, ga statsborgerskap, stilnet sulten til de sultende. Men det var for mange opprørere, for liten tid. Og nå. Nå har vi et opprør foran oss.»
Rop og hevede knyttnever bak i rommet.
«Åtte provinser i Gallia. Fire provinser i Nord-Afrika. Alle er i åpent opprør mot Rom. Dette. Kan. Ikke. Stå!»
Høye rop sprer seg.
«Nei, Roms senatorer! Vi må bevise at vi er av samme ulla som forfedrene våre! Fiendene er mange, våre militære reserver få. Men vi har utallige legioner! Tolv stykk, alle med 20.000 menn eller mer! Vi har gudene på vår side! Skjebnen selv! Vi VIL ta landområdene våre tilbake! Og da, mine kjære senatorer, skal vi straffe forræderne! Korsfeste dem en masse! Brenne landsbyene deres! Sikre at kun ekte romere og de som vil bli romere er igjen! ROM. VIL. VINNE! Leve Rom!»
Jubelen var øredøvende.